Kulturarven i ruteformat

tegneserier
Morten Harper

I sommerens litterære lavsesong ble en frodig tegneserieversjon av Asbjørnsen og Moes eventyr Mumle Gåsegg utgitt. Bjørn Ouslands serie er atskillige penselstrøk unna vante eventyrforestillinger i Werenskiold og Kittelsens strek. Ousland skjuler ikke sin bakgrunn fra humorbladet Pyton, og serien har også sterke tegnefilmimpulser. Her spretter øye-epler ut, hoder splintres og prinsessen har hengepupper. Det hele tegnet i en uvirkelig karikert strek stil som blander vannfarger, fargestift, stoffbiter og finérplater. Den uhøytidelige fremstillingsformen gir serien sjarm, og knytter den til folkeeventyrets røtter. Ousland har fortalt at han ikke venter reaksjoner på de brutale skildringene. Tross alt er dette Norge.
Reaksjoner fremkalte imidlertid den tunisiske tegneren Youssef Seddik da han for noen år siden utga Koranen i tegneserieversjon (franske Si le Coran m'était conté (Om Koranen var blitt fortalt til meg)). Han tilstrebet å være tro Koranens tekst, og av hensyn til islams bildeforbud ble profeten Abraham tegnet som et sterkt lys. Likevel ble han fordømt av religiøse myndigheter i flere muslimske land. I uttalelsene het det at "forfatteren har begått en kjettersk gjerning, som er til skade for islam og muslimer". Intet mindre.

Det var den amerikanske forleggeren Albert Kanter som på 40-tallet startet tradisjonen med bearbeidelser av litteratur. I tegneseriene Classics Illustrated (på norsk: Illustrerte klassikere) komprimerte han Les Miserables, Hucklebery Finn, Odysseen og et hundretalls andre verk. Selv om Kanter var nøye på å følge originalteksten, var enkelte av tegnerne utro. I Hucklebery Finn ble synsvinkelen endret slik at historien ble fortalt i tredje person, og i et annet hefte blir Mr. Hyde skutt av politiet i stedet for å begå selvmord.

Tilbake på nittitallet, fikk en fransk forlegger krasse kritikker om forflatning da han utga en tegneserieversjon av Prousts På sporet av den tapte tid. Det er ingen spøk å føre nasjonale helligdommer inn i tegneserierutene.
Tross alt er dette Norge. Da Steffen Kverneland i Dagbladet-serien Amputerte klassikere i fjor illustrerte André Bjerkes omsetting av Sigbjørn Obstfelders dikt "Jeg ser" (til samnorsk "Jeg glor", et utspill fra Bjerke mot samrøre av målformene) ble det raslet med a-endingene. I Kvernelands amputasjon legges lyrikken i munnen på dyr. Da raste målmann og historieprofessor Kåre Lunden i Dag og Tid, og sammenlignet Kvernelands serie med nazistenes fremstilling av jøder som rotter.
Han trenger neppe frykte målfolkets harme. Likevel føler Knut Westad at penselen tynger når han omarbeider Ibsens nasjonalepos Peer Gynt. "Jeg var i grunnen livredd for mine egne tanker," forteller Westad. "Min første tanke var: dette kan jeg bare gjøre ved å beholde originalteksten." Den tidligere Fantomet-tegneren beskriver boken, som "noe midt mellom illustrert fortelling og tegneserie".
Westad utga i fjor krimserien Tigalo, om jakten på et masseødeleggelsesvåpen i Asia, 1948. Her viser Westad at han mestrer stilen til 40-tallets amerikanske serieskapere som Milton Caniff (Steve Canyon). Det er imidlertid ikke spenningsversjonen av Peer Gynt Westad nå lager, målet er å gi historien en dramaturgi som passer tegneseriespråket uten å ødelegge originalhistorien. For å få et bredere dramatisk spillerom, har han byttet ut Tigalos realistiske strektegning med fargerik akvarell.

I Amputerte klassikere lager Kverneland tegneserie av et norsk litterært verk på Dagbladets kultursider hver søndag. Den tredje samlingen av serien utgis nå i august. Foruten serien i Dagbladet, inneholder boken film-amputasjoner (fra Film & Kino) og en biografisk serie om Arne Garborg (fra Ungdom).
Selv om Kverneland insisterer på at han kun vil underholde, har serien etablert han som en av landets fremste litteraturkritikere. Ifølge Kverneland er det ingen norsk forfatter han setter så høyt at han kan utelukke en amputasjon, og det litterære Norge har tilsynelatende sansen for hans styltekapping. Om enn ikke alle. Da en samling av serien skulle utgis i 1994, nektet Herbjørg Wassmo at hans versjon av Det stumme rommet kunne trykkes på nytt. Kverneland hadde brukt tegninger fra en romantikkserie for å blottstille romanens typetegning. Senere ble Stein Mehren lite sjarmert da Kverneland illustrerte ham på Dusteforbundets manér.

Da serien Illustrerte klassikere ble utgitt på 60- og 70-tallet var den for mange et nyttig hjelpemiddel når norsklæreren ga handlingsreferat i hjemmelekse. Vi får tro at Kvernelands frie fortolkninger gir grunnlag for nye perspektiver skolestilene.

Steffen Kverneland: "Amputerte klassikere # 3". Cappelen 1999. Farger og sort/hvitt. 96 sider.
Bjørn Ousland: "Mumle gåsegg". TEGN A/L Bum 1999. Farger. 32 sider.
Knut Westad: "Henrik Ibsens Peer Gynt". Fantasi-Fabrikken, utkommer neste år.

(Trykt i Dagens Næringsliv 12.08.99)