Kampen om Paddeborg

Det suser i sivet er en flott bearbeidelse av Kenneth Grahames klassiske roman, med livaktige figurer og utsøkt miljøtegning.

Det er et viktig stykke romankunst franske Michel Plessix har tatt utgangspunkt i, når han har bearbeidet Kenneth Grahames bok fra 1908. Det suser i sivet tilhører trenden av dyrefabler innenfor britisk barnelitteratur ved forrige århundreskifte, og står seg godt i selskap med Rudyard Kiplings Jungelboken (1894) og Beatrix Potters Eventyret om Petter Kanin (1901). Som i de klassiske fablene er dyrene bilder på mennesker, og lever i karikerte menneskesamfunn.

Plessix får frem hele Grahames historie på en fin måte. Figurene er akkurat så sjarmerende og eksentriske som vi husker dem fra romanen. Serien har tjent på at Plessix sprer historien over flere bind, til sammen 126 sider. I første album drar muldvarp Mold ut på oppdagelsesferd. Det andre albumet handler om Mold og kompisen Rottes møte med herr Grevling, og deres tur tilbake til jordhulens trygge mugg. I resten av serien er Padda den egentlige hovedpersonen. Bind to slutter med at den notorisk råkjørende Padda blir arrestert og fengslet. I det tredje bindet rømmer han fra fengslet, forkledd som en gammel dame. Albumet er en underholdende farse om Paddas flukt, men også et utbroderende portrett av denne tragiske posøren. Serien avsluttes med at Padda kommer tilbake, og mobiliserer vennene til kamp for å ta tilbake Paddeborg fra tyvaktige ildere, røyskatter og vesler.

De yngste leserne kan glede seg over at Plessix har fått med det som er av dramatikk og komikk i romanen. Det suser i sivet er en koselig fortelling med sjarmerende dyr i et eksotisk miljø, og det er en moralsk historie om betydningen av vennskap. For voksne lesere er kanskje skildringen av Padda det mest spennende i serien. Særlig i det tredje bindet ser vi hvor manisk oppmerksomhetssøkende og selvrettferdiggjørende han er - på grensen til å være psykopatisk. Samtidig er han stakkarslig, og lett å synes synd på. Han er en melodramatiker som gjør alt for å være hovedperson der han ferdes, men evnene når sjelden opp til ambisjonene.

Plessix' tegninger er utsøkt. Han har tidligere tegnet Edward Green (utgitt i to album på norsk), en moden spennings- og dramaserie inspirert av Hergés Tintin. Typisk for Plessix' stil er karikerte persontegninger, mens miljøskildringen er realistisk og detaljert. En slik blanding av stilnivå finner vi også i nettopp Tintin, men den er ellers mest utbredt innenfor japanske tegneserier. Tanken er at de karikerte figurene oppfattes som mer allmenne, og dermed er lettere for leserne å identifisere seg med. Vel er figurene her dyr, men de er tegnet med sjarm og uttrykksfullhet som folk. Ansiktsform, øyne og kroppsholdning beskriver presist figurenes personlighet.

Miljøskildringen i serien - om det er gamle bygater, skogholt eller åpne landskap - er imponerende detaljrik, men likevel overskuelig. Detaljene forvirrer ikke, de skaper stofflighet - ja, de får oss til å tro på det fantastiske universet Plessix skildrer. Fargeleggingen er dessuten ytterst delikat. Dette er en av tidenes flotteste barneserier. Eneste minus er en stiv og visuelt ubehagelig maskinteksting i den norske utgaven.

Hovedspørsmålet ved alle bearbeidelser er: hva tilfører serien det opprinnelige verk? Historien og personene kjenner vi jo fra før. Svaret ligger i elegante fortellertekniske detaljer som skaper en innlevelse og dynamikk som går utover romanen. Som når Padda i det tredje bindet løftes opp og kastes ut i ei elv. I noen billedruter er vi plutselig Padda, og ser landskapet opp-ned og vannet som slår mot oss. Et annet eksempel er angrepet på Paddeborg i det siste bindet, hvor den actionfylte handlingen er godt egnet for visuell fremstilling. Plessix har iscenesatt jakten på borgens skjøte som en fornøyelig stafett hvor dokumentet rives vekk gang på gang. Det er sprek layout på sidene, og Plessix veksler effektivt mellom små og store billedruter. Han har god sans for timing, og holder innimellom billedutsnittene fast for å fremheve tidsfølelsen og figurenes forflytninger.

Den allvitende fortellerstemmen kan innimellom virke overflødig, når den repeterer det vi ser i bildene. Likevel bidrar den til å knytte bildene klart sammen, og teksten har en munter tone som gir serien sjarm og varme.

Serien har fått flere priser, blant annet ved den prestisjetunge tegneseriefestivalen i Angoulême, Frankrike.

Morten Harper

Michel Plessix og Kenneth Grahame: Det suser i sivet # 1-4. 32 sider. Thule Forlag. 1999-2001.

(Trykt i Morgenbladet 4. januar 2002)