Verneverdig Donald

Av Morten Harper

Tegneserier er en viktig del av populærkulturen, og seriefigurene representerer store økonomiske verdier. Seriehefter og -album utgis i store opplag i mange land, og markedet for annen utnyttelse er også stort. Walt Disney Companys inntekter fra character merchandising beløp seg for eksempel i 1993 til ca. 7 milliarder dollar.
Dette er den samfunnsmessige settingen for Jon Gisles nylig fullførte særavhandling om opphavsrettslig vern av tegneseriefigurer. Avhandlingen skal utgis i skriftserien CompLex.
"Utviklingen innenfor media de siste 20 årene, med mange fjernsynskanaler, video, internett og dataspill, har skapt økte utnyttelsesmuligheter for seriefigurer, og dermed er det også blitt lettere å utnytte slike figurer uten tillatelse," skriver Gisle. Misbruket er ikke bare et spørsmål om økonomi, men for opphavsmannen også "å beskytte sitt og figurenes gode navn og rykte".
Gisle er en av landets ledende tegneserieeksperter, kanskje mest kjent som forfatter av den munter-vitenskapelige boken Donaldismen. Han var i flere år redaktør for tidsskriftet TEGN, og er nå leder av Norsk kulturråds tegneserieutvalg.
- Avhandlingen drøfter spørsmålet om tegneseriefigurer kan være åndsverk, ut fra tre synsvinkler, forklarer Gisle.
- Det første spørsmålet er om de tilfredsstiller de grunnleggende kriterier for åndsverk, og konklusjonen er at dette er tilfellet. Den andre synsvinkelen er rettstilstanden i land som vår rett ikke bør avvike for mye fra. Det er en enhetlig rettspraksis i EU/EØS-området når det gjelder hvorvidt seriefigurer har opphavsrettslig vern, men ikke med hensyn til hva verket skal omfatte. Den tredje synsvinkelen er hvilke rettsregler som egner seg best til å gi rettslig vern for tegneseriefigurer som sådanne. Utgangspunktet er at det er behov for rettslig vern for slike figurer.

Lite i Norge
Så langt jeg kjenner til finnes det ingen norske rettsavgjørelser om rettigheter til tegneseriefigurer. Men spørsmålet om krenkelse har kommet opp ved noen anledninger. I 1992 reagerte rettighetshaverne til "Asterix"-heftene på utgivelsen av et seriealbum med tittelen "Isterix", der figurene fra "Asterix"-serien var etterlignet. Saken endte med forlik. Utgiveren av "Asterix" reagerte også på den agitatoriske "AstEUrix" som Ungdomskampanjen mot EU utga i 1994. I 1997 reagerte Disney på at noen av deres figurer, blant dem Lady fra filmen og tegneserien "Lady og Landstrykeren", ble brukt i informasjonsmateriell for arrangementet Skeive Dager i Oslo. Ifølge arrangørene har Disney hittil ikke forfulgt saken rettslig.
- Dette viser at saker om rettigheter til tegneseriefigurer kan komme for retten. Både konkurranserettslige og kjennetegnsrettslige regler kan tenkes å anvendes, men avhandlingen drøfter først og fremst i hvilken grad seriefigurer kan ha opphavsrettslig vern. Det grunnleggende spørsmål er om en tegneseriefigur kan ha vern som åndsverk i seg selv og ikke bare slik figuren fremstår i det enkelte bildet. En praktisk situasjon er at en tegneseriefigur etterlignes i en piratserie eller i merchandising uten tillatelse, men også uten at noen enkelt tegning av figuren eller noen konkret historie om den er gjenstand for etterligning. Det lages for eksempel en undergrunnsserie om Donald Duck der selve historien er ulik alle Disneys Donald-serier, og der ingen tegninger er direkte etterligninger av bestemte Donald-tegninger, men der det likevel er helt klart at Donald som sådan blir etterlignet. Dersom man overhodet skal kunne snakke om en opphavsrettslig krenkelse i slike tilfeller, må det være en krenkelse av selve figuren som verk.

Åndsverk
"Det er neppe tvil om at genren tegneseriefigurer tilfredsstiller noen av de generelle kravene til åndsverk," skriver Gisle. "Det gjelder kravene om at det skal være en litterær, vitenskapelig eller kunstnerisk frembringelse og et resultat av individuell skapende åndsinnsats. Tegneseriefigurer er frembringelser på det kunsteriske området - eventuelt på det kunstneriske og litterære området. Det krever normalt en viss individuell kreativ innsats å forme en slik figur. Donald Duck-skikkelsen er for eksempel en kunstnerisk (og kanskje litterær) frembringelse som i sin tid (1934) ble skapt som et resultat av skapende individuell åndsinnsats hos de av Walt Disneys medarbeidere som opprinnelig designet figuren."
- Det er særlig kravet om at verket har fått en ytre realitet som er problematisk når det gjelder fantasiskikkelser som tegneseriefigurer. Ifølge Knoph kan man ikke tale om en "virkelig frembringelse", og dermed heller ikke om et åndsverk, hvis det ikke er skapt en ytre realitet som kan løses ut fra ophavsmannens personlighet, og dertil har en viss blivende karakter, slik at den kan reproduseres eller meddeles til andre. Han viser til åndsverkloven av 1930 § 1, som nettop fremhever eneretten til mangfoldiggjørelse som en vesentlig side av ophavsretten. 'Kreasjonen' av en rolle, en skuespillers eiendommelige mimikk eller gestikulering, som Chaplins filmtype er således ikke gjenstand for ophavsrett. Forarbeidene til den någjeldende åndsverklov slutter seg til dette.
- I en nederlandsk høyesterettsdom om tegneseriefigurer fra 1962 heter det at bare de konkrete tekstene og bildene kan være vernet, da figurene i seg selv bare er "abstrakte Produkte geistiger Arbeit". I britisk rett er det fremdeles slik at det formelt sett bare er de enkelte bildene som har vern.
- For at en tegneseriefigur skal være et åndsverk, må den være noe mer enn en idé. Tegneseriefigurer kan være nokså klisjépregede, og ikke minst gjelder dette deres "karaktertrekk". I vurderingen av historien "Die grosse Mauer" i Isterix-heftet, nevner den tyske høyesterett Obelix' "Freßlust und kraftmeierischen Unbekümmertheit" blant de trekk som er blitt etterlignet. Slike meget enkle personlighetstrekk er bare ideer, men her må man spørre om figuren som helhet, som en kombinasjon av en rekke utseendemessige og andre trekk, er bare en idé. Svaret på det blir rimeligvis nei når det gjelder en så utviklet figur som Obelix.
- Knoph presiserer at kravet om ytre realitet ikke innebærer et krav om at verket er varig fiksert, og dette sies også i forarbeidene til både den nåværende åndsverklov og dens forløper av 1930. I Kulturdepartementets høringsutkast av 1993 i forbindelse med den forestående åndsverklovrevisjonen ble det på nytt presisert at kravet til "ytre realitet" ikke er et krav om fiksering.
- Fiktive figurer kan gis ytre realitet. Når det lages en Donald Duck-dukke skjer det på grunnlag av det "åndelige fenomen" Donald Duck. Ikke av noen enkelt tegning av ham, men av selve skikkelsen, som har tilstrekkelig ytre realitet til at den lar seg fremkalle på forskjellige måter - i film, tegneserier, enkelttegninger, tredimensjonale figurer osv. Kravet om at åndsverket må få uttrykk i en ytre realitet, er altså ikke til hinder for at tegneseriefigurer kan oppnå status som åndsverk.

Tintin krenket
- I de EU-land hvor det har lykkes å finne rettsavgjørelser om spørsmålet, har man etter hvert tilkjent tegneseriefigurer som sådanne vern som åndsverk. Jeg har ikke funnet noen nyere dom fra EU-området som går i motsatt retning.
- I Vest-Tyskland erklærte Bundesgerichtshof i 1959 - uten nærmere utdyping - at tegnefilm- og tegneseriefiguren Bambi var et opphavsrettslig beskyttet kunstnerisk verk. I 1984 kom Oberlandesgericht Frankfurt am Main med en noe mer utførlig begrunnelse for at smurfene er åndsverk. I 1993 ble det avsagt to tyske høyesterettsdommer om etterligninger av Asterix og andre figurer fra Asterix-serien. I premissene for disse to dommene heter det at det ikke bare er de konkrete tegningene av Asterix og Obelix som er vernet, men fremstillingen av figurene som sådanne. Disse to dommene er avgjørende for Koktvedgaard når han i nyeste utgave av sin Lærebog i immaterialret hevder at tegneseriefigurer nyter opphavsrettslig vern i dansk rett.
- Også i Frankrike kan seriefigurer som sådanne være åndsverk. Av nyere dommer kan nevnes teaterdommen fra 1990, der den kjente belgiske figuren Tintin ble gitt opphavsrettslig vern som sådan.
- I en rekke rettsavgjørelser i USA er tegneseriefigurer som sådanne blitt tilkjent opphavsrettslig vern. Dette ble slått fast allerede av 2d Circuit Court of Appeals i den første Superman-dommen i 1940. Riktignok var rettstilstanden på området uklar i en årrekke etter dette, ikke minst fordi samme domstol i den andre Superman-dommen i 1952 erklærte at figuren bare kunne ha vern slik den fremsto i det enkelte bildet. Men tvilen knyttet seg her ikke til det prinsipielle spørsmålet om det var mulig å få opphavsrettslig vern for figurer, men til hvor man skulle trekke grensen mellom ideen om et menneske med overnaturlige krefter som flyr gjennom lufta og slåss mot ondskap og urett, og den individuelle utformingen av denne ideen. Iallfall siden Air Pirates-dommen i 9th Circuit i 1978, som gjaldt etterligning av en del Disney-figurer, har det vært klart at seriefigurer som sådanne kan nyte opphavsrettslig vern i USA. Dette bekreftes av enda en Superman-dom i 2d Circuit i 1981.

Annet vern?
- Det er ikke gitt at figurene skal være opphavsrettslig vernet. Ved vurderingen av om seriefigurer skal kunne anses som åndsverk, bør et av momentene være om de opphavsrettslige regler egner seg for vern av slike figurer, eller om andre regler egner seg bedre, som markedsføringsloven (konkurranserettslig) eller varemerkeloven (kjennetegn).
"De varemerkerettslige reglene viste seg å være av minst betydning, noe som har å gjøre med både vilkårene for vern og rekkevidden av vernet," skriver Gisle. "Dessuten kan en seriefigur være varemerke og samtidig være vernet av konkurranserettslige eller opphavsrettslige regler, mens det konkurranserettslige og opphavsrettslige vernet nærmest utelukker hverandre."
- Når det gjelder mulighetene for kjennetegnsrettslig vern av seriefigurer, gjelder det sterke begrensninger. Det skal mye til for å oppnå vern for en tegneseriefigur som sådan som varemerke og/eller som sekundært forretningskjennetegn. Det er bare de aller mest kjente figurene, kanskje bare noen av Disney-figurene, som kan få slikt vern som sådanne i Norge. Vern som sekundært forretningskjennetegn fører ikke med seg at figuren også blir vernet som varemerke. En annen sak er at de figurer som innarbeides som det ene, lett også innarbeides som det andre - Mikke Mus er et eksempel på det.
- De opphavsrettslige reglene har noen fordeler framfor de konkurranserettslige. Dette henger særlig sammen med at opphavsrettsreglene rammer etterligninger uavhengig av om de er skjedd i næring. De opphavsrettslige regler rammer flere tilfeller av uautorisert primærutnyttelse enn de konkurranserettslige, mens uautorisert sekundærutnyttelse antagelig rammes like godt av begge typer regler. De opphavsrettslige reglene er også bedre egnet enn de konkurranserettslige til å verne de ideelle interessene til dem som tegner og publiserer seriefigurer. På den annen side gir markedsføringsloven et bedre vern på andre områder. Det trolig viktigste er at populære figurer vil kunne få vern ut over opphavsrettens vernetid dersom det er de konkurranserettslige reglene som skal anvendes, og at disse reglene vil verne flere figurer fordi det ikke fins noe verkshøydekrav.

Hva omfattes av vernet?
"Praksis i utenlandsk rett ikke er entydig når det gjelder spørsmålet om ikke-grafisk-optiske elementer hører med til verket," skriver Gisle. "I noen land er onkel Skrues griskhet og gjerrighet deler av verket på linje med hans kinnskjegg, klær, nebb og flosshatt. I andre land vil griskheten og gjerrigheten ikke høre med."
- Det som i alle fall er klart, er at figurens utseende hører med til verket, med ansiktstrekk, kroppsbygning, frisyre og eventuelt klær, hvis figuren stadig viser seg i samme klesdrakt. I fremmed rett har det vært drøftet hvorvidt åndsverket ikke bare omfatter figurens utseende, men også dens "personlighet". Mange tegneseriefigurer har markante "karaktertrekk" - man kan for eksempel tenke på onkel Skrues gjerrighet, Obelix' styrke og sult eller Snoopys fantaseringer om å være flygerhelt under den første verdenskrig. I tilknytning til "personlighetstrekkene" kan det nevnes at enkelte figurer har en særegen "atferd" som bidrar til å karakterisere dem. Eksempler på dette er onkel Skrues bading i penger og Snoopys vane med å ligge på ryggen på taket av hundehuset sitt. Noen figurer uttrykker seg også på en spesiell måte. Smurfene har for eksempel et helt spesielt språk, der en rekke ord byttes ut med ordet "smurf".
- Men tegneseriefigurer har ikke bare "personlighet". Flere av dem er også utstyrt med spesielle gjenstander (utenom klærne) som er uløselig knyttet til den enkelte figur, for eksempel onkel Skrues pengebinge og første tiøring. Flere tegneseriefigurer har dessuten sin egen "biografi", eller i det minste enkelte biografiske trekk som stadig nevnes i vedkommende tegneserie. Eksempler på dette er onkel Skrues ungdom som gullgraver i Alaska og Supermanns fortid på planeten Krypton.
- Det finnes flere eksempler fra fransk rettspraksis på at når tegneseriefigurer som sådanne er åndsverk, omfattes også figurenes "karaktertrekk", "opptreden" og andre "identitetstrekk". Blant annet gir Cour d'Appel de Paris tydelig uttrykk for dette i teaterdommen, hvor utfallet ble at teaterselskapet ble dømt for å ha endret Tintins personlighet uten tillatelse.
- Den samstemmigheten jeg fant i rettspraksis fra EU-landene om opphavsrett til seriefigurer som sådanne, gjelder bare figurenes ytre trekk. Blir det spørsmål om å la verket omfatte figurenes "personlighet", "karaktertrekk" eller "atferd", blir bildet mer uklart. Av de seks EU-land utenfor Norden hvor jeg har funnet relevante rettsavgjørelser, regner Tyskland, Frankrike og Italia figurens "personlighet" eller "karaktertrekk" blant komponentene i det verket som er vernet. Til disse kan vi etter alt å dømme føye Belgia. Fra Nederland og Storbritannia fins det derimot ingen praksis som går i denne retning. I Nederland må spørsmålet om "personligheten" inngår i verket anses for helt åpent - domstolene har så langt jeg kjenner til, ikke tatt stilling til det. I Storbritannia fører resonnementet fra Popeye-dommen sannsynligvis til at figurers "personlighet" ikke er en del av verket. Hvilken rolle figurenes "omgivelser" spiller, er enda vanskeligere å lese ut av det foreliggende domsmaterialet fra de seks landene, og figurenes "biografi" eller "familiehistorie" nevnes ikke.
- I og med at fire av de seks landene later til å regne ikke-visuelle trekk med til åndsverket, er det en overvekt i retning av å godta slike trekk som en del av verket. I amerikansk rett anses figurenes "personlighet" for relevant. Men "personlighetstrekk" som ikke lar seg lese ut av utseendet, er normalt ikke relevante når man skal vurdere om opphavsretten til en seriefigur er krenket. I den sentrale Air Pirates-dommen fra Ninth Circuit Court of Appeals 1978 ble det imidlertid slått fast ikke bare at seriefigurer som sådanne kunne vernes opphavsrettslig, men også at en tegneseriefigur alltid måtte betraktes som en enhet av visuelle trekk og personlighets- eller karaktertrekk.
- I en sak om etterligning av en tegneseriefigur er det naturlig at retten først foretar en vurdering av om de grafisk-optiske trekkene er blitt etterlignet, siden dette oftest vil være lett å konstatere. Det kan altså få betydning for den enkelte sak om de ikke-visuelle elementene hører med til verket, men bare i sjeldne tilfeller. Hvis de ikke-visuelle trekkene ikke kan høre med, vil den opphavsmann som avhender rettighetene til en figur, være uten vern mot at figurens personlighet og atferd fremstilles på en krenkende måte. Et slikt vern er det i høy grad behov for. Alle forhold tatt i betraktning bør derfor de ikke-grafisk-optiske trekkene regnes med til figuren som verk i norsk rett.

(Trykt i Stud.Jur. 1998)