- Kan stanse nye direktiv uten begrunnelse

Av Morten Harper

Da Norge inngikk EØS-avtalen med EU i 1992, forpliktet norske myndigheter seg til å tilpasse den nasjonale lovgivningen til EUs regler for det indre marked, inntatt i særskilte vedlegg. Nye EU-regler tas inn i EØS etter enstemmige vedtak i EØS-komiteen. Her har EU og EFTA hver sin stemme. Det er altså EFTAs representant som på vegne av Norge, Liechtenstein eller Island må nedlegge veto.
- Dette betyr at et norsk "nei" må legges frem på forhånd når saken behandles i EFTA-statenes faste komité. Det er ikke krav om noen begrunnelse for et slik avvisning, forteller professor Hans Petter Graver ved Senter for Europarett i Oslo.

Følgene av veto
Hvis Norge - gjennom EFTAs stemme - legger ned veto mot f.eks. EUs tre matsminkedirektiv, har EØS-avtalen regler for tvisteløsning (artikkel 102). Saken skal i første omgang tas opp i EØS-komiteen. Dersom det ikke lykkes å finne noen løsning innen seks måneder, skal den berørte delen av EØS-avtalen midlertidig settes ut av kraft.
- Det er ikke mulig å si hva som juridisk ligger i formuleringen "den berørte del av vedlegget", annet enn rene yttertilfeller. Ettersom det vises til vedleggene, faller avtalens hoveddel ikke bort. I vedleggene er direktivene samlet, så en aktuell virkning av veto er at andre direktiver, eller eldre deler av et direktiv man ikke ønsker å endre, faller bort. Bestemmelsen er diffus og å gi den innhold blir i sterk grad en politisk prosess. Det er dessuten en formell mulighet i avtalen for at partene - altså EU og EFTA - kan bli enige om å forelegge saken til endelig avgjørelse for EF-domstolen, forklarer Graver.
Selv om norske myndigheter skulle bruke vetoretten mot matsminkedirektivene, er det ikke sikkert norske forbrukere slipper unna tilsetningsstoffene. En aktuell problemstilling er hva som skjer hvis en forhandler importerer f.eks. pølser med ulovlige mengder nitritt til Norge, og går til søksmål når han nektes å selge varene. Da kommer ifølge Graver avtalens generelle handelsregler til anvendelse.
- Uavhengig av hva som skjer i tvisteløsningen, gjelder avtalens hoveddel. Adgangen til å ha egne nasjonale regler styres særlig av artikkel 11 og 13. Som hovedregel er importrestriksjoner forbudt. Ifølge rettspraksis i EU og EØS er nasjonale produktkrav i utgangspunktet en restriksjon. Samtidig er nasjonale krav tillatt i den utstrekning de er nødvendige for å ivareta hensyn nevnt i artikkel 13, som sikkerhet, offentlig moral og vern om menneskers helse. Det må da gjøres en vurdering av om de reglene Norge vil beholde er nødvendige.

Spillerom
I EU ønsker også Sverige og Danmark å beholde sine strengere regler for tilsetningsstoffer, men Kommisjonen har avvist deres søknad om unntak fra direktivene. Danmark har varslet at man vil føre saken inn for EF-domstolen. Selv om det er likhetstrekk mellom EØS-avtalens unntaksbestemmelser og EF-rettens miljøgaranti, er ikke situasjonen den samme for Norge og EU-landene.
- Hvis EF-domstolen kommer frem til at miljøgarantien ikke kan forsvare de danske produktkravene, vil ikke dette være direkte bindende for EFTA-domstolens behandling av norske regler. Men det vil da være vanskelig for Norge å vinne frem i en eventuell rettssak, kommenterer Graver.
Ettersom matsminkedirektivene gjelder produktkrav - slik at EØS-avtalens handelsregler kommer til anvendelse - mener Graver det ikke har så stor betydning om man bruker vetoretten mot direktivene.
- Vurderingen av et nasjonalt forbud blir foretatt på grunnlag av avtalens hoveddel, som ikke påvirkes av et veto. Betydningen av et veto er avhengig av hva direktivet går ut på; om det - som her - gjelder produktkrav eller andre forhold.
Graver utelukker imidlertid ikke at domstolenes vurdering i en rettssak blir en annen hvor det er lagt ned veto, enn hvor et direktiv er innført. Matsminkedirektivene er såkalte maksimumsdirektiv, som betyr at landene har sagt fra seg adgangen til nasjonale særregler.
- Hvis det ikke foreligger en harmonisert lovgivning - som vil være tilfellet ved et veto - følger adgangen til nasjonale særregler direkte av avtalens hoveddel. Det blir så et tolkningsspørsmål om det gir Norge et noe friere spillerom, forteller Graver.
- Hvis man går inn i forholdsmessighetsvurderingen som EF- og EFTA-domstolen gjør etter de alminnelige traktatreglene, så gis landene normalt frihet til å fastsette sitt eget beskyttelsesnivå. Men så undersøker domstolen om tiltakene er nødvendige for å oppnå en slik beskyttelse, og om det finnes andre, mindre inngripende tiltak man i stedet kunne bruke.
Det kan for så vidt tenkes at danskene får avslag i sin sak, mens Norge får medhold hvis Folkehelsen viser at man anvender et høyere beskyttelsesnivå av hensyn til barn, allergikere og andre utsatte grupper.

Vetoretten