Den politiske sjokoladefabrikken

Det er ingen spøk å sikre fri flyt av søte smaker og farlige farger.

Kommentar: Morten Harper

EU-kommisjonen sa nei. Sverige fikk på nyåret beskjed om at man ikke får unntak fra EUs regler for bruk av tilsetningsstoffer. Kommisjonen mente det ikke forelå fare for folks helse og at de svenske restriksjonene var overdrevet. Ifølge Aftenpostens kilder i den svenske regjeringen vil man akseptere avslaget, og ikke prøve saken for EF-domstolen. Avslaget aktualiserer verdien både av miljøgarantien i EU og norsk bruk av vetoretten i EØS.

Vi spoler tiden tilbake til 2. november 1995. Den svenske regjeringen vedtar å søke om unntak fra EUs direktiver om søt- og fargestoffer. De ville beholde egne regler for:

  • Azofargene, som brukes i blant annet søtsaker, kaker og leskedrikker. Svenske myndigheter vurderte økt bruk av fargestoffene som en "uakseptabel helserisiko". Azofargene kan gi allergilignende overfølsomhetsreaksjoner.
  • Søtstoffet cyklamat, som brukes i flere typer lettbrus. Undersøkelser har vist at stoffet kan påvirke forplantningsevnen hos menn. De relativt høye verdiene som tillates kan ifølge svenske myndigheter medføre at daglig inntak overskrider det akseptable nivået særlig for barn.
    Danske myndigheter søkt Kommisjonen om unntak fra direktivet for andre tilsetningsstoffer. Søknaden er ennå ikke behandlet. Norske myndigheter må ta stilling til alle de tre direktivene i EØS-avtalen. I forhold til eksisterende norske regler, betyr direktivene at flere stoffer tillates brukt, og at tillatte stoffer kan brukes i større mengder.

    Den svenske søknaden påberopte seg EUs miljøgaranti, Unionstraktatens unntaksbestemmelse fra hovedregelen om at regler for det indre marked fastsetter absolutte reguleringer. Bestemmelsen er et betinget grønt nasjonalt handlingsrom i en traktat som dyrker frihandel.
    Etter Amsterdamtraktaten gjelder miljøgarantien både gamle og nye nasjonale regler, og det er en frist på seks eller tolv måneder for å behandle en sak. Hovedvilkårene er imidlertid som før:

  • Den nasjonale regelen må godkjennes av Kommisjonen.
  • Det er landet som har bevisbyrden for nødvendigheten av egne regler. Man må vise at landets innbyggere har et større behov for beskyttelse enn befolkningen i øvrige EU-land. Svenske myndigheter argumenterte - uten å nå frem - med at lettbrus er svært utbredt i Sverige.
  • Vurdering må bygge på en konkret risikovurdering. Unntaket ikke kan begrunnes med generelle miljøhensyn, men med konkrete rettslige grunner. Proporsjonalitetsprinsippet innebærer at reguleringen skal gripe minst mulig inn i det overordnede målet om frihandel.
    Miljøgarantien er fortsatt etter Amsterdamtraktaten ikke mer enn en nødutgang for land som vil beholde eller innføre strengere regler. Og hvis man først finner den, kan den vise seg å være lukket. For EU-kommisjonen er det ingen spøk å sikre fri flyt av søte smaker og flotte farger.

    En annen som tar søtsaker på alvor er Roald Dahls sjokoladebaron Willy Wonka. Det er en barnlig frigjøringshistorie Dahl forteller. Om unge Charlie Bucket som består prøvelsene og gir en gledesstrålende Wonka mulighet til å trykke på knappen som heiser ham og Bucket ut av Wonkas Festung Schokolade.
    Knappen i vår historie er vetoretten i EØS. Kanskje er det for lite av Wonkas søtsaker i Stortingets kantine. I alle fall minner EØS-tilhengernes frykt for å bruke vetoretten om barndommens uoppnåelige godteri-krukke; bare se, men ikke røre.

    Direktivene er ennå ikke behandlet i EØS-komiteen. Norske myndigheter leverte i desember i fjor et brev til Kommisjonen, hvor man ber om unntak for flere stoffer, blant annet azo-farger og cyklamat. Det er imidlertid lite sannsynlig at Kommisjonen vil gi slike unntak, det er vanskelig å se hvorfor Norge skal behandles annerledes enn Sverige. Det er ikke her forskjellen mellom EU- og EØS-medlemskap ligger. Norge vil neppe heller kunne bruke EØS-avtalens beskyttelsesklausul for å få unntak etter at direktivene er godtatt i EØS. Det er ingen grunn til at denne klausulen skal praktiseres mer romslig enn miljøgarantien.
    Forskjellen mellom EU- og EØS-medlemskap er vetoretten; Norge kan nekte å innføre selve direktivene. Denne vetoretten er hittil ikke brukt, men bør brukes i denne saken.
    Vegringen mot å bruke vetoretten kan bli et problem ikke bare for befolkningens helse. Den betyr også at man fraskriver seg muligheter for å påvirke utviklingen av nye regler i EU. I forbindelse med den svenske søknaden om unntak, ble leder av Miljøforbundet intervjuet i Standpunkt. Hun fortalte at et norsk veto ville være en markering til støtte for Sverige og andre som ønsker bedre regler.
    Brundtland-regjeringen som la frem EØS-avtalen og Stortingsflertallet bedyret å ha sikret norsk handlefrihet. Praktiseringen av avtalen har dessverre vist at man i stedet vil sikre frihandel.

    (Trykt i Standpunkt nr. 1 februar 1999)