Tankevekkende portrettkunst

Årsoppgjør utland: Paula Bullings dokumentarbok Im Land der Frühaufsteher om asylsøkeres kår i Tyskland er den beste debutboken i 2012.

Langs motorveien A2 fra Hannover til Magdeburg er det et stort skilt som ønsker velkommen når du kjører inn i delstaten Sachsen-Anhalt: «Willkommen im Land der Frühaufsteher.» Staten for de som står tidlig opp, altså.

Det er med resonans i dette morgenfriske slagordet Paula Bulling beskriver delstatens rigide håndtering av asylsøkere i dokumentarboken Im Land der Frühaufsteher. Den unge tegneserieskaperen har møtt asylsøkere ved flere mottak. De fleste er afrikanere. Bulling nærmer seg tema og menneskene mer som venn og fortrolig enn med journalistisk distanse. Hun beskriver et liv i asylmottakene som skaper angst, utmattelse og uro, en situasjon preget av arbeidsforbud og redselen for å bli sendt ut av landet. Utenfor mottaket trykker skjult og åpen rasisme og nynazistisk vold.

Bulling problematiserer sin egen evne til å formidle asylsøkernes situasjon, som tysk hvit kunstner. Gjennom å tegne seg selv inn i serien tydeliggjør hun at boken er hennes møte med asylsøkerne, ikke et konstruert vitnesbyrd. Hun forteller med empati, men er både jordnær og usentimental.

Boken er ikke bare en tilstandsbeskrivelse, den er også polemisk med en både politisk og menneskelig dimensjon. Bulling deltar i en demonstrasjon mot innskrenkning av bevegelsesfriheten, «residenzpflicht», som forbyr asylsøkerne å dra utenfor landskretsen uten tillatelse. Asylsøkerne har dessuten arbeidsforbud de første tolv månedene de er i Tyskland. De neste tre årene er de arbeidskraftreserve, og skal bare få en jobb hvis stillingen ikke kan besettes av tyskere eller andre EU-borgere. Demonstrasjonen ender i sammenstøt med politiet.

Menneskene i boken har fått fiktive navn, bortsett fra én: Azad Hadji, en kurdisk asylsøker fra Georgia. Han døde sommeren 2009, kort tid etter at Bulling hadde snakket med ham og tatt bilde av ham sammen med de to døtrene. Dødsfallet er ikke oppklart, politiet henla saken etter noen måneder. Vennene på asylmottaket er imidlertid overbevist om at han ble offer for nynazister, som tente på en kebabkiosk der han jobbet svart.

Når Bulling gir bildet av Hadji til enken hans, minner det oss om bilders betydning som dokumentasjon. Med en grov og skissete strek i sort-hvitt og lavering, tegner Bulling fine menneskeportretter og tankevekkende panoramabilder av asylmottakenes bygninger. Bruken av fransk og engelsk, med tysk undertekst, styrker autentisiteten i samtalene, men det er bildene som først og fremst gir boken sterk troverdighet og gjør den til 2012s mest lesverdige debutbok.