Selvportrett
Tegneren og hans figurer
Illustrasjon: Håkon Aasnes

– Smørbukk har aldri vært noen jentefut

Det store, gamle Håkon Aasnes-intervjuet.

AV MORTEN HARPER / MARS 2001
publisert tegneserieteori.no desember 2016

Håkon Aasnes har tegnet over tyve ulike tegneserier, og arbeidet med kjente figurer som Olsenbanden og Smørbukk. Seidel og Tobram, som Aasnes laget gjennom hele sytti- og åttitallet, er med sine 5 000 striper en av tidenes mest omfangsrike norske avisserier. Nå arbeider Aasnes mest med tegneserier for barn og unge, og lager foruten Smørbukk sine egne serier Annika og Hanna for Norsk Barneblad. Vi møtte Aasnes ved tegnebordet hjemme i Aurskog.

Hva var din første tegneserie?
Det var Seidel og Tobram. Jeg hadde laget massevis av andre serier hvor jeg bare prøvde og feilet, men de havnet i søppelkurven. Noen av dem har jeg vel tatt vare på, men Seidel og Tobram var den første serien som jeg fikk antatt. Den gikk i tre aviser, det var i august 1972. Avisene var Nationen, Halden Arbeiderblad og Telemark Arbeiderblad. Senere kjøpte Bulls serien, og den ble trykt i 13-14 aviser på det meste. Nå trykkes serien i reprise i Nationen.

Hva slags serie er Seidel og Tobram?
Hovedpersonene var vel hva vi kan kalle to bygdeoriginaler. Etter hvert fikk de jobb som journalister i en avis som het Blekka. Det var et sånt skandaleorgan. Jeg husker jeg en gang tegnet en finere frue som skulle kaste ut avisen. Hun holdt den i en pølseklype. Blekka var en skikkelig dyneløfter av verste sort. Tobram var først en skikkelig drittsekk mot kona si. Noe á la Bustenskjold, en sånn koneplager. Kona tegnet jeg ordentlig stygg, som et hespetre. Etter hvert som jeg giftet meg og fikk et litt annet syn på kvinnfolk så begynte jeg å tegne henne mye penere. Jeg fikk en sensor i huset. Mot slutten ble hun tegnet ordentlig fjong og pen. Men Tobram drev og tusket med andre kvinnfolk, det var noen journalister i Blekka husker jeg. Han var ikke helt snill gutt.

Seidel og Tobram striper nr 1912 og 1913

Er handlingen hovedsakelig lagt til et bygdemiljø?
Det begynte med det, men etter hvert så flyttet jeg dem til en småby.

Hvor lenge arbeidet du på serien?
Totalt tegnet jeg den i over tyve år, en stripe per dag. Det ble over 5000 striper. Jeg begynte faktisk i 1970. Den ble antatt i 1972. Jeg kuttet ut for Bulls i 1977, men jeg hadde såpass forsprang at den ruslet og gikk en stund til gjennom dem. Etter å ha brutt med Bulls hadde jeg selv kontakt med avisene og solgte serien direkte til dem. Det var bare noen få aviser. Da jeg sluttet tidlig på nittitallet gikk den i tre aviser.

Du tegner Smørbukk både i Norsk Barneblad og i juleheftene. Hvordan kom det til at du tok over denne serien?
Det var en ren tilfeldighet. Øyvind Dybvad, som var redaktør for Norsk Barneblad, måtte se seg om etter en ny tegner fordi Solveig Muren Sanden skulle slutte. Han bodde i Asker og hadde en nabo som het Jo Lie.

Samme Jo Lie som samlet og skrev om norske serier, og grunnla Norsk Tegneserieforum?
Ja. Det var han som dro frem meg, kan du si. Lie fikk spørsmål av Dybvad om han kjente noen som kunne tenke seg å ta over Smørbukk. Så foreslo Lie meg. Dermed var det hele i gang. Jeg begynte først å tegne Smørbukk i Barnebladet. Jeg begynte å illustrere for bladet i 1981, og så begynte jeg med Smørbukk i 1982. Året etter laget jeg det første juleheftet.

Hvem var det som skrev Smørbukk da du overtok?
Øyvind Dybvad skrev de to første juleheftene. Så var det Yngvar Moe som skrev ett. Han begynte på det andre, men ga opp etter en stund. Olav Norheim, som da var redaktør for Barnebladet, sendte manuset i retur en to-tre ganger og så ble det ikke til noe mer. Det endte med at jeg og Olav lagde heftet sammen i to år. Så laget jeg heftet alene året etter der igjen. Deretter begynte Gard og Velle Espeland å skrive. Vi har laget juleheftene sammen helt opp til i fjor. Det siste nå før jul laget jeg alene.

Hva med serien som trykkes i Norsk Barneblad?
Nå både skriver og tegner jeg den. Før har Olav Norheim og Øyvind Dybvad skrevet historier. Halvor Kleppen skrev noen episoder, og dessuten har Gard og Velle Espeland skrevet en del.

Har historiene fast lengde?
Nei, ikke helt fast. Det bruker å være 3 episoder i året, som betyr 6-7 sider per episode. Jeg har prøvd å komme meg ut av dette faste mønstret. Jeg synes det blir feil med en så fast ramme. Du har liksom målsnøret der og så må du stoppe opp. Det er bedre å kunne være litt friere, og kanskje benytte 2-3 sider ekstra hvis du har noe mer å fortelle i historien.

Smørbukk: Seglflygaren Julehefte 1982/83

I serien som går i Norsk Barneblad bruker du snakkebobler, men ikke i juleheftene. Der står teksten fortsatt under billedrutene. Hva er grunnen til det?
Ja, hva er grunnen til det. Jeg vet ikke hva det er, jeg. Det er vel bestefarsgenerasjonen som sitter og spøker i bakhånden. Man tenker kanskje: ”hva sier de gamle leserne nå”. Vi hoppet over og begynte med bobler i Barnebladet for ti år siden uten at det ble noe ramaskrik. Det var vel en og annen bestefar som okket seg og skrev brev, men vi lager jo serien for ungene da. Gard sa en gang det at får vi mer klager nå, får vi heller lage et hefte for de gamle og et for de unge. I Tuss og Troll-heftet har vi begynt å myke opp litt, og bruke tekstblokker og bobler inne i tegningene. Det synes jeg fungerer bra. Jeg har nok i bakhodet at vi kanskje skulle begynt med bobler, og fått løst opp den stive rammestrukturen en del.

Hvilken fortellerform synes du fungerer best?
Jeg ville helst brukt bobler. Men når det gjelder selve tegningen så liker jeg faktisk best å tegne i store åpne ruter. Da har jeg mer plass å boltre meg på, i stedet for å skulle smyge meg innimellom boblene. Når du tegner en tegneserie, selv om man tegner i et større format enn på trykk, er det mange av portrettene som er nesten som å tegne på et frimerke.

Hvordan er det å arbeide med en så etablert figur som Smørbukk i forhold til din egen Annika. Er det ting du ikke kan ta opp i Smørbukk?
Tja. Smørbukk har aldri vært noen jentefut. Jeg løste opp litt i Barnebladet i forrige episoden, da han hadde et søtt øye til ei jente. I juleheftet som kommer i år, dukker det opp ei russisk jente som har gått på skolen til Smørbukk. Hun driver med kunstløp og her blir det litt søt musikk. Det er mange andre ting i Smørbukk som jeg må forholde meg strengt til. For eksempel må islenderen være med, selv om han kan kaste den fra seg på noen varme sommerdager. I den første historien jeg lagde var han ute i vinterkulden, det var vel en 30 minusgrader. Da gikk han i islenderen og vi som er vant til kulde vet at ull er godt mot kulde hvis du har noe utenpå. Så jeg tegnet en skikkelig boblejakke utenpå. Da ble det reaksjoner fordi man ikke kunne se islenderen. Året etterpå var han også ute i kulde, men da tegnet jeg ham med en dynevest slik at man så ermene på islenderen.

Det har vært en modernisering av miljøet i Smørbukk, bl.a. har dere tatt opp spørsmål som nedlegging av postkontor i distriktene.
Det er mange aktuelle tema som er blitt flettet inn. Nedlegging av postkontor var en ting. En annen var nedlegging av fabrikker. Jeg husker Gard hadde en artig historie. I vår hjørnesteinsbedrift som ble lagt ned laget de hjørnesteiner. En annen gang var det en bedrift som laget korridorer for å avhjelpe helsekøene. De bare snekret sammen korridorer hvor man liksom skulle kunne legge pasientene.

Hva med dine egne serier? Annika er blitt den mest kjente, men egentlig startet det med serien Vi på Eiketun.
Det stemmer. Jeg fikk forespørsel fra Bondebladet om jeg kunne laget en barneserie fra en gård. Det første konseptet jeg fikk var å lage en serie med barn hvor dyrene snakket. Det å bruke dyr som snakket slo jeg med en gang fra meg. Det begynte med barn, men etter hvert ble serien mer og mer voksen. Den handler ikke bare om ungene, men tar også opp de voksnes liv og hverdag. Så en gang dukket det opp ei jente som jeg kalte Annika. Hun skulle bare være en forbigående bifigur, men hun ble hengende med i hele episoden. Etterpå begynte jeg å brodere mer på henne og beskrev henne litt. Hun var ei jente som kom fra et vanskelig hjem. Faren drakk med alt det medførte, og hun ble mobbet på skolen. Men hun hadde bein i nesa. Etter hvert ble hun kjæreste med Ralle i Vi på Eiketun. Hun dukket opp i flere episoder og det ble et tettere forhold mellom dem. Slik fikk hun en fast plass i serien. Så var det Olav Norheim i Barnebladet som lurte på om han kunne få bruke en episode av Vi på Eiketun hvor Annika var med. Jeg husker ikke helt hvorfor. Han skulle vel fylle ut noe plass for å få sidene til å gå opp før ferien. Han brukte en episode, og den fikk såpass god respons at han ville trykke mer. De kjørte vel en episode til med Vi på Eiketun og så dukket ideen opp om en egen serie som het Annika. Her skulle hun være hovedpersonen, og med kjæresten som bifigur. Serien begynte i 1991 og har gått fast i Norsk Barneblad siden. En episode er også utgitt i album.

Annika har en del humor, men er vel først og fremst et drama?
Det er realisme. Det er veldig mye hverdagsdrama. Som sagt så kom hun fra et hjem hvor faren drakk. Han dro meg seg arbeidskamerater hjem og skulket jobben. Økonomien ble dårlig. Moren arbeidet som nattevakt på et pleiehjem. Annika ble veldig mye alene. Etter hvert fikk moren samboere. Jeg tror hun står i med den tredje samboeren nå. Det har ikke vært noe godt forhold mellom samboerne og Annika.

Annika

Blir Annika eldre i løpet av serien?
Hun har blitt litt eldre, men jeg kan ikke bare fortsette med det for da blir det ikke lenger noen ungdomsserie. Jeg skal holde henne på den alderen hun er nå. Hun begynte som en jentunge på 11-12 år, og nå er hun vel 16. Hun er blitt lovlig, for å si det slik. Jeg laget en episode i Bondebladet hvor Ralle kom hjem etter en kveld med Annika. Hun hadde puttet en gummi i lomma hans, men han hadde syklet og det hadde sprutet på buksa. Så moren tar buksa hans med en gang han kommer hjem og kaster den i vaskemaskinen. Hun finner gummien, og tenker: ”hva faen, er gutten så gammel alt”. Så ringer Annika til Ralle, og spør om han vil gå i bukselomma si og se om han finner noe der. ”Nei, den har mutter kastet i vaskemaskinen,” svarer han, og lurer på om det var noe spesielt der. ”Nei, det var bare et drops,” svarer Annika.

Vil det si at det er overlapping mellom historiene i Vi på Eiketun og Annika?
Nei, de går separat. De har ikke noe med hverandre å gjøre. Men Annika dukker opp iblant i Vi på Eiketun.

Du har også en humorserie som heter Hanna i Norsk Barneblad.
Jeg husker ikke helt hvordan den serien begynte. Jeg laget noe for Bente Roestad i Aftenposten en gang, som het Miljødetektivene.

Altså serien med Blekkulf?
Ja, nettopp. Så var det 4H-klubben og Dag Urdal som lurte på om jeg ville lage noe lignende for det bladet. Da hadde Miljødetektivene sluttet i Aftenposten. Serien skulle handle om ei lita jente som stuslet omkring og hvor miljøproblemene dukket opp. Det var vel Dag som foreslo at vi skulle kalle henne Hanna. Det var et navn jeg syntes var helt ålreit. Men så ville 4H-klubben ha en annen og større serie, og det ble ikke noe mer Hanna. Noe senere ville Gard Espeland i Norsk Barneblad ha noen serier liggende for å kunne fylle ut sider etter behov, og lurte på om jeg ville lage en serie med Hanna for dem. Da laget jeg serien som helsides avsluttende avsnitt. I det siste har serien gått i hvert nummer. Så nå har jeg Smørbukk på baksiden, to sider med Annika og en side med Hanna i hvert nummer.

Innimellom disse seriene var du også tegner av Olsenbanden.
Det var Sverre Årnes som fikk ideen til denne serien. Det var han som skrev manus og laget prøvetegninger, og fikk de godtatt av Semic. Da Sverre kom med manus til meg var det hele faktisk i gang. Jeg fikk noen store permer fra Team-film med stillbilder fra filmopptakene. Jeg vet ikke om det er mer å si om det. Sverre skrev et manus hvert år og jeg tegnet. Det ble fem album, og vi laget også en stund daglige avsnitt i VG.

Serien er tydelig preget av filmene. Personene har for eksempel samme utseende som skuespillerne. Hvor mye fulgte dere filmene?
Konseptet lå jo fast. Personene var dem de var. Men selve handlingen var ny. Faktisk ville Knut Bowin lage film av det første albumet vårt, men det sto på noen millioner i støtte. Så det ble ikke noe av.

Hvorfor stanset albumserien. Gikk dere lei?
Albumene solgte bra, oppimot 10 000 eksemplarer. Men vi syntes Team-film ville ha for mye av kaka. Det var da Dag Kolstad, som var vår mann i Semic, kanskje litt spøkefullt spurte om vi ikke kunne fortsette å lage serien, endre litt på figurene og heller kalle den for Hansenbanden.

Olsenbanden Album nr 1, 2 og 5 (1983-88)

Du har også vært innom lisensproduksjon av både Fantomet og Disney-serier.
Det var noe jeg ikke fant meg særlig til rette med. Jeg tegnet vel 12-15 sider Donald, og skrev en del manus bl.a. med Mikke og Langbein. Fantomet var jeg innom så vidt. Det var en sorgens ting. Jeg spurte først Ulf Granberg [den svenske redaktøren] om hvor mye han betalte for en side. Det ville han ikke si. Vi prater ikke om penger først, sa han. Men til slutt så sa han at de betalte fra 400 kr per side og oppover. Faen, bare 400 kr siden, tenkte jeg. Jeg har da ikke tid til å sitte å rote med dette. Det var i 1982-83. Jeg gjorde da serien ferdig, brukte tid på den selv om jeg tjente dårlig. Det ble bare denne ene Fantomet-historien. Det er bl.a. mange spanjoler som tegner for Fantomet. Jeg snakket med Knut Westad etterpå. Han satte det kanskje litt på spissen: det som er en dagslønn for deg - det er en månedslønn for dem, sa han. Det ikke riktig så ille. Men det var faktisk slik at på den lønna kunne de ansette vikarer om nødvendig.

Er det andre serier du lager?
Jeg lager Brage Breiskalle for 4H-klubben. Handling foregår i Vikingtiden.

Du lager mye tegneserier, men er likevel lite med i tegneseriemiljøet. Er det fordi du bor utenfor Oslo?
Jeg var mye med før. Det begynte med noe som het Norsk Tegneserieakademi. Det var vel Jo Lie som dro det i gang. Her var det også med forfattere og illustratører, bl.a. Tor Edvin Dahl, Bing & Bringsværd og Hans Normann Dahl. Dessuten serietegneren Kaare Bratung som hadde laget Baldrian og Dagros, og Roar Ydse, en trønder. Han hadde en serie i Aftenposten under krigen som het Ving-Tor. Sverre Årnes traff jeg også der. Og mange andre som vi så en eller to ganger og så ble de borte. Etter hvert begynte jeg å føle at jeg vokste ut av miljøet.

De siste årene har stripeseriene dominert blant nye norske tegneserier. Du har ikke lyst til å satse på en ny avisserie?
Jeg syntes jeg slet meg ut med Seidel og Tobram. Jeg brukte mye tid på å mase på avisene for å få inn serien. Etter en stund var det ny redaktør, og så skulle de endre på avisen og serien ble tatt ut. Så sto du der igjen. Jeg var mer selger eller konsulent for min egen serie enn jeg var skaper av den, kan du si. Hvis jeg skulle drive med en ny stripe så måtte det var slik at Bulls for eksempel ordnet distribusjonen, så jeg bare kunne tegne.

Du er en av landets mest produktive serieskapere. Arbeider du med tegneserier på heltid?
Jeg er nødt til å ha andre ting ved siden av.

Hva slags annen illustrasjon arbeider du med?
Jeg har illustrert for ukeblader, bl.a. Hjemmet og Vi Menn. Nå tegner jeg for Selskapet for Norges Vel.

I hva slags sammenheng er det?
Det er kursmateriell og brosjyrer, mye plakater. Jeg tegner også for Landbruksforlaget, både brosjyrer og lærebøker. Det blir mye tabeller og den slags. For så vidt en kjedelig jobb, men det kaster faktisk mer av seg enn tegneseriene. Jeg har også arbeidet med bokomslag og platecover. Og så har jeg en hobby; jeg lager malerier.

Du sier som hobby. Malingen er altså noe du gjør bare for deg selv?
Ja. Det hender hvis jeg får veldig lyst og har tid. Da tar jeg frem malersakene og maler. Jeg liker veldig godt naturmotiver. Det hender folk ringer og skal i sølvbryllup eller 50-årslag og trenger en gave. Da blir det gjerne et bilde. Jeg maler i akryl.

Du både skriver og tegner seriene dine. Er du mest tegner eller forfatter?
Forfatter er jeg blitt rett og slett fordi det er lettere enn å få andre til å skrive. Først tegnet jeg bare, men skal du lage tegneserie må du ha en tekst.

Er du selvlært som tegner?
Jeg gikk på Westerdals Reklameskole i 1972-73.

Har du noen inspirasjonskilder?
Fantomet. Den serien leste jeg helt fra jeg var guttunge. Jeg tegnet Fantomet for meg selv før jeg begynte på skolen. Jeg satt og klusset og tegnet, og lagde mine egne versjoner. Uten tekst, selvsagt, for jeg kunne ennå ikke skrive. Seriene var voldsomme saker. Fantomet slo ned skurker nesten i hver rute. Det var tegneren Wilson McCoy jeg er oppvokst med, og delvis også Ray Moore.

Så da satte du deg bare ned og tegnet?
Jeg hadde alltid ønske om å få utgitt noe. Jeg laget haugevis av serier som havnet i papirkurven. Hvordan det ble til de to figurene som het Seidel og Tobram, det vet jeg ikke. Navnet var det redaktøren på Bulls som fant på. Jeg likte det ikke, syntes det hørtes tungvint ut. Det var akkurat som jeg gikk med småstein i munnen når jeg skulle uttale navnene deres.

Du fargelegger også seriene selv?
Ja. Jeg tar kopi av originalen, og fargelegger den. Jeg bruker pensel, våtfarger med oppløste akrylfarger.

Hva tegner du med?
Jeg bruker blyant til å skisse med. Så bruker jeg stålpenn og pensler. Hvis jeg skal lage en sånn veldig finn pupill på et øye, bruker jeg noen tekniske penner.
Aasnes år for år
1943: Håkon Aasnes ble født 13. februar i Oslo. Han har bodd og arbeidet mesteparten av tiden i Aurskog.
1972: Stripeserien Seidel og Tobram starter 6. august i Nationen.
1982: Serien Fra skolebenk til gårdsarbeid (Norges Vel) får Kulturdepartementets tegneseriepris.
1982: Aasnes overtar som tegner av Smørbukk (Norsk Barneblad).
1983: Etter manus av Sverre Årnes tegner Aasnes Olsenbanden (Semic).
1987: For Bondebladet lager Aasnes serien Vi på Eiketun. Opplysningsserien Tuxedo (Sentralrådet for Narkotikaproblemer), skrevet av Eirik Ildahl, utgis.
1991: Figuren Annika får egen serie i Norsk Barneblad. Aasnes tegner Gjest Baardsen (Norske Folkeminnelag / Aschehoug) etter manus av Jostein Mykletun. Han tegner også Blekkulf, skrevet av Bente Roestad og Ole P. Hansen.
1993: Humorserien Hanna starter i Norsk Barneblad. Aasnes tegner også informasjonsserien Anders har astma (Semic / Fisons Pharmaceuticals), skrevet av Haakon W. Isachsen.

Morten Harper er tegneseriekritiker og fagbokforfatter. Intervjuet ble opprinnelig publisert på nettsiden Seriefokus i 2001.