Asterix og politikken
Er sjørøverne i Asterix spioner for romerne? Hvem har egentlig makten i gallerlandsbyen? Hvorfor styrter ikke de styrkedråpedrikkende gallerne Rom? Den finske statsviteren Keijo Karjalainen analyserer og gir svarene i boken Politix. Han er ikke alene om å anvende vitenskapelig metodikk på tegneseriefigurenes verdensbilde.
AV MORTEN HARPER / MARS 2008
Storsatsingen Asterix og de olympiske leker hadde trengt en dose styrkedråper, skal vi tro filmkritikerne. De siste albumene i tegneserien har heller ikke overbevist. Likevel står Asterix som en bauta blant de europeiske tegneseriene, med et tyvetalls legendariske album. Derfor var det for så vidt på tide at seriens verdensbilde fikk sin definitive analyse.
Finske Keijo Karjalainens bok Politix – Asterix und Politik (tysk utgave fra Saxa Verlag 2007, opprinnelig utgitt på finsk i 2006) drøfter i statsvitenskapelige termer de politiske maktforholdene og konfliktene i Asterix-universet. 32 år gamle Karjalainen er statsviter og arbeider som førstesekretær i finsk UD. Den 160 sider lange boken fungerer både som original makrolesning av Asterix og en uvant – til dels parodisk – bruk av statsvitenskapelige begreper og metode.
Den mest fascinerende teorien i boken er at sjørøverne i serien er spioner for romerne. Hvorfor er sjørøverne hele tiden der Asterix og Obelix ferdes når gallerne gang etter gang senker skipet deres, spør Karjalainen. Og hvordan greier de alltid å skaffe et nytt skip? Hvis de var i Roms tjeneste, skulle de nettopp observere gallerne og ville ha nok av midler til nye skip. Problemet, medgir forfatteren, er at albumene ikke gir noen holdepunkter for teorien. Tvert imot legger sjørøverne vekt på sin nøytralitet. Så dette er den reneste spekulasjon.
Karjalainen skriver ut det han mener må være landsbyens forfatning i tolv paragrafer, bl.a.: ”Styrkedråpene skal brukes til forsvar av landsbyen. Det er forbudt å anvende dem til å løse landsbyinterne problemer.” (§ 10) Den egentlige makten i landsbyen mener han ikke ligger hos høvding Majestetix, men hos trollmannen Miraculix og Asterix: gallernes vitenskapsmann og deres fremste kriger. De trår ikke bare til i krisetilfeller, men utgjør en systematisk maktakse i landsbyen som støtter hverandres fanesaker og argumenter. Miraculix har dessuten et avgjørende pressmiddel som produsent av styrkedråpene. Hunden Idéfix beskrives som miljøforkjemper og diplomat. Hans forkjærlighet for trær kan forklare hvorfor gallerne ikke har skogsdrift, til tross for både ressurstilgang og særlige fysiske forutsetninger.
Enda mer oppsiktsvekkende er teorien om at også skalden Trubadurix kjenner til oppskriften på styrkedråpene. Karjalainen påpeker at det ville være irrasjonelt av gallerne å gjøre landsbyen sårbar ved at bare én eneste person utgjorde hele fundamentet for sikkerhetspolitikken. I et diagram om ”risikodimensjonene ved bevaringen av den hemmelige resepten til styrkedråpene” (side 25) fremgår det at det er minst risiko når to personer kjenner oppskriften. Her krysses risikografene for spredning av oppskriften og at den tilintetgjøres. Trubadurix er som landsbyens klovn perfekt som hemmelig vokter. Ett tegn på hans egentlige betydning er at han på tross av sin lave status er med i landsbyrådet. Dessuten den spektakulære redningsoperasjonen da han kidnappes av Cæsar i albumet Asterix som gladiator.
Styrkedråpene, mener Karjalainen, kan sammenlignes med atomvåpen, men med to viktige forskjeller: gallerne er alene om å ha dem, og bruken gjør ikke kloden ubeboelig. Slik sett er det ingen hindring for at gallerne skulle styrte eller overta hele Romerriket. Men en slik aksjon ville bryte med landsbyens passive utenriksdoktrine, heter det i boken. Det primære for gallerne er lokale forhold og en idealistisk orientering. Det er uaktuelt for dem å inngå i et militært forbund, a la NATO, med andre gallere. En slik formalisert forpliktelse ville bryte med selvstendighetslinjen. Når gallerne handler utenfor eget område, er det etter konkrete forespørsler om hjelp – som fra britene, Kleopatra og i Sveits. Aksjonene har mer en etisk enn politisk begrunnelse: det å hjelpe andre er en av de sentrale normene i gallerlandsbyens moral.
Karjalainen er ikke den første som anvender vitenskapelig metodikk på Asterix-universet. De nederlandske historikerne René van Royen og Sunnyva van der Vegt drøfter i boken Asterix – die ganze Wahrheit (Verlag C.H. Beck 1998) hvorvidt serien er historisk korrekt. Konklusjonen er at Asterix treffende beskriver gallernes villskap og tapperhet i kamp. Serien har imidlertid utelatt én detalj: gallerne stilte gjerne naken i kamp.
Politix slekter imidlertid mest på de muntervitenskapelige studiene av Disney-universet, med Jon Gisles Donaldismen (1973, ny utgave Gyldendal 2006) og den tyske boken Die Ducks (Heinz
Moos Verlag 1970) av signaturen Grobian Gans som de mest kløktige. Donaldismen analyserer Andeby med litteraturvitenskapelig metode, latinske begreper og fyldige fotnoter. Altså mye det samme kunstgrepet som Karjalainen gjør, bare at han anvender statsvitenskapelig metode og termer i stedet. Donald er minst like stor i Finland som i Norge, og Gisles bok ble utgitt på svensk også, så det er all grunn til å anta at den har vært et forbilde for Politix. Karjalainen skriver ikke like underholdende som Gisle, men han har en imponerende oversikt over innholdet i Asterix og begrunner godt vurderingene med konkrete eksempler fra serien. Teoriene og begrepsbruken er både systematisk og oppfinnsom. Fans av Asterix vil ganske sikkert ha større glede av denne boken enn det forrige albumet i serien.