Best i 2018: Sabrina

Samtidsdramaet Sabrina, tegnet og skrevet av amerikanske Nick Drnaso, er 2018s beste tegneserie.

Når jeg stabler opp fjorårets beste tegneserier i pannebrasken, så er konklusjonen klar: 2018 var et bra tegneserieår. Jason Lutes fullførte Berlin-trilogien med City of Light, Ed Brubaker og Sean Phillips leverte nydelig noir i My Heroes Have Always Been Junkies og relativt ferske Ezra Claytan Daniels imponerte stort med eksistensielle Upgrade Soul. Den britiske veteranen Posy Simmonds har gjort nok en god karakterstudie i Cassandra Darke, og den London-baserte nykommeren Ram V forteller en flott dannelseshistorie fra Mumbai i Grafity's Wall, tegnet av Anand RK.

Gengoroh Tagames dramakomedie My Brother’s Husband bok 2, Nagata Kabis utleverende My Solo Exchange Diary og Tadao Tsuges heftige Slum Wolf var tre gode mangaserier oversatt til engelsk. Andre svært solide oversettelser var Julian Voloj og Thomas Campis biografi The Joe Shuster Story, om en av de to som skapte Superman, Paco Rocas krigsserie Twists of Fate og Warhol-biografi Andy A Factual Fairytale av Typex.

I den franskspråklige sfæren må Riad Sattoufs fjerde bind av Fremtidens araber fremheves, og den mer ferske Tom Haugomats finstemte À Travers. På tysk er Nora Krugs nazitematisering Heimat en påle, likeledes Birgit Weyhe og Sylvia Ofilis German Calendar No December, som også den berører tysk selvforståelse.

Her hjemme var det fire minnerike serier: Steffen Kvernelands familiealbum En frivillig død, John S. Jamtlis Sabotør fra andre verdenskrig, Inga Sætres hverdagslige Det finnes en død etter livet, Øyvind Torseters fabulerende Altmuligmannen samt Krüger og Krogh-albumet Spøkelseståken av Bjarte Agdestein, Ronald Kabíček og Endre Skandfer.

Summa summarum er ingen av disse seriene aller best. Det er amerikanske Nick Drnasos tegneserieroman Sabrina. Boken fikk mye oppmerksomhet da den i juli som første tegneserie ble nominert til Bookerprisen. «Sjokket» ble ikke mindre av at 29 år gamle Drnaso for de fleste var fullstendig ukjent, selv om han fra før hadde utgitt den utmerkede serienovellesamlingen Beverly i 2016. Sabrina vant ikke Bookerprisen, men den burde ha gjort det.

Sabrina er en svært velformet tegneserieroman, der den rene, sjablongaktige stilen skaper en stram stemning som forsterker historien. Drapet på en ung kvinne, rutinene på en militærbase og konspirasjonsteorier i sosiale medier er sentrale elementer i serien som handler om vilkårene for empati og medmenneskelighet. Boken er et grafisk barometer, stukket dypt inn i middelklassen, som sanser det sosiale og mentale trykket i det amerikanske samfunnet i Trumps tid.

Gjerningsmannen filmer drapet på Sabrina og sprer opptaket videre. Det er i seg selv en krass kommentar til jaget etter selviscenesettelse, men boken handler mest om de menneskelige ringvirkningene av drapet. Kjæresten hennes bryter sammen og flytter inn hos en tidligere skolekamerat. Den skilte kameraten tar seg av ham, men kjæresten er innesluttet og holder seg for det meste i sengen på gjesterommet. I sinnet og sorgen, og følelsen av meningsløshet, begynner han å lytte til en konspiratorisk radiopersonlighet som gir tilfeldige hendelser en sammenheng og skjult mening.

Kameraten arbeider med datasikkerhet på en militærbase i Midtvesten. Han er fysisk fjernt fra den statssanksjonerte voldsbruken militæret representerer, men bruddstykkene av den militære aktiviteten er en interessant kontrast til den omsorgen han viser hjemme. På basen må han hver dag fylle ut et skjema om psykisk helse og rangere stressnivået fra 1 til 5. Den gjentatte skjemautfyllingen viser godt hvor absurd en slik instrumentell tilnærming til følelser kan være. Fortellergrepet synliggjør dessuten hvordan den indre uroen tilspisser seg utover i serien.

Drapet på Sabrina blir selvsagt en snakkis på sosiale medier. Måten hendelsen objektiviseres på, står i skarp kontrast til kjærestens sorg. Etter hvert kommer også konspirasjonsteoriene: Står myndighetene bak drapet? Er drapsvideoen skuespill? Er Sabrina egentlig i live? Har Sabrina i det hele tatt eksistert? Det er sterk tragikomedie nå kjærestens eneste påkobling til omverdenen, den konspiratoriske stemmen, rammer ham selv og menneskene rundt ham.

Nick Drnaso tegner i rene linjer og store fargeflater, men også til tider komplekse sider med svært mange ruter. Stilen kan se ut som en enklere kloning av landsmannen Chris Ware, begge bor til og med i Chicago, men Drnaso har egne solide kvaliteter. Ikke minst er timingen, altså iscenesettelsen av handlingen i ruter, simpelthen suveren. Drnaso bruker mange bilderuter selv på enkle hendelser, og styrer dermed lesetiden så den blir nokså lik handlingstiden. Dette er foredlet neorealisme i tegneserieform. Gjennom denne bilderytmen får selv trivielle hendelser som å vaske huset, legge seg om kvelden eller handle i butikken større plass og betydning. Mange sekvenser i serien er uten tekst, og det lokker leseren til å reflektere over hva personene tenker. Dialogen er direkte og jordnær, ofte med de enkle frasene uten egentlig innhold som smører dagligsamtalen.

Tegningene er monotone og personene uttrykksløse, men dette er ikke svakheter ved stilen, tvert imot elementer som er grunnleggende for seriens univers. Det er et kjølig og fremmedgjort USA Drnaso skildrer, med personer hektet på sosiale medier og fastnet i rutiner og vaner. Den rigide og distanserte stilen forsterker avstanden mellom ytre og indre, mellom handlinger og følelser. Ansiktsuttrykkene, der øynene er bare to prikker og munnen en strek, forteller ikke hva personene føler der og da. I stedet må vi som lesere lære personene å kjenne gjennom det de sier og hva de gjør over tid.