Erindringer av sivilisasjonens ørken

I albumet Erindringens magt kloner Enki Bilal sine figurer. Selv har han lenge drevet kunstnerisk kloning; han er serieskaper, filmregissør, kostyme- og scenedesigner og illustratør.

Enki Bilal er blant tegneseriebransjens superstjerner, men ikke en gang utrolig 280 000 solgte eksemplarer i hjemlandet Frankrike - bare slått av underholdningsseriene Largo Winch og Lucky Luke - har fristet et norsk forlag til å utgi hans siste serie. Albumet Le Sommeil du Monstre foreligger imidlertid allerede i dansk utgave: Erindringens magt. Det er seks år siden forrige album, Frost ved Ekvator, som ble kåret til årets beste bok av magasinet Lire, uansett genre. Det var første gang utmerkelsen ble gitt til en tegneserie. (Erindringens magt ble i 2007 sammen med de tre andre albumene i syklusen utgitt på norsk i boken Monster-tetralogien, red.anm.)

Bilal er skarpskåren som sine figurer, og har en tydelig kunstnerisk selvsikker fremtoning. Og med grunn; under årets tegneseriefestival i Angoulême var det timeslang kø foran hans ene signering. Bilal har ikke minst konstituert et mystisk image gjennom likheten med sine hovedpersoner, en undersøkende personlighet som både er velartikulert og eksotisk søkende.

- Personene er reflekser av meg selv, mine motsetninger og mine lidelser, bekrefter Bilal selv.

Albumet er utdypet gjennom en CD med tilknyttet musikk, utvalgt av Bilal og komponisten Goran Vejvoda. CD'en inneholder dessuten en multimediapresentasjon av serien, med billedrutene, skisser, innspilling av teksten, og en film om opprinnelsen til serien. Bilal synes det er naturlig å blande medier.

Bilals visjoner er barokke, de viser en verden som konstant står på grensen til sammenbrudd. Det er rystelsene i de gustne tegningene, sår som ikke er leget og bandasjer, ødelagte kulturer, tenkte religioner, mulig historie og hallusinasjoner. Bilal skildrer en kamp for overlevelse, i rent fysisk forstand eller ved eksistensielle prosjekter.

I en nylig avsluttet utstilling i Milano, skriver Paolo Merghetti i katalogen "Visioni di fine Millennio" at Bilals filmer "viser sivilisasjonens ørken. Her er ingen følelsesmessige snarveier." Dette er beskrivende for alle hans verk.

Minner er hovedmotivet i Bilals nye serie. Det er hans mest personlige album, og griper tilbake til barndommen. Han ble født i Beograd, Jugoslavia i 1951. Familien flyttet ti år senere til Paris, hvor Bilal utviklet en interesse for tegneserier og film. Etter å ha vunnet en konkurranse arrangert av magasinet Pilote, fikk han sin første serie på trykk i 1972; Le Bol maudit.

Bilal har fulgt tre faser i moderne fransk seriekunst. Hans læretid var i Pilote under René Goscinny, hvor han laget science fiction serier i novelleformat. Deretter laget han etter manus av Pierre Christin tegneserieromaner preget av politisk magisk realisme. Da den katolske gruppen Ampere overtok forlaget Dargaud tidlig på nittitallet og bebudet en moralsk opprydding, anførte Bilal sentrale serieskaperes oppbrudd til et nytt forlag (Humanoides Associes). Bilal avviser at bruddet handlet om pornografiske skildringer.

- Det fant sted et forsøk på en utrenskning rent kulturelt og kunstnerisk. Det var dette vi reagerte mot.

Erindringer må gjøre fortiden levende hvis fremtidige tragedier skal unngås, det er det underliggende budskapet i Erindringens magt. Handlingen er lagt til ca år 2020. Det er en ustabil teknologisk fremtid. Cyborgisering har løst opp grensene til hva som utgjør menneskelighet, og det er kuppforsøk fra politisk reaksjonære krefter. Samtidig skildres hovedpersonens erindringer av sine første 18 dager etter fødselen i Sarajevo 1993. Tilbakeblikkene er både en søken etter hans identitet og en kommentar til krigen i Jugoslavia. Serien handler om menneskehetens sørgelige tilstand; at mennesker satt inn i en sammenheng av barbari kan bli monstre uten særlig grunn.

Samspillet mellom tekst og bilde utnyttes godt, ved at Bilal bruker rene tekstpartier for å skildre hovedpersonens erindringer.

- Ordene kan fremkalle en rytme, en musikk som er unik. For meg ville det være vulgært og fånyttes å forsøke å uttrykke krigens vold i tegningene.

Det sentrale tema i serien er etnisitet, med det repterende spørsmålet "er De serber, kroat eller muslim?" Bilal har som hovedpersonen Nike Hatzfeld har ingen entydig etnisitet, han velger selv betegnelsen "fleretnisk". Hans far var bosnier, moren tsjekkisk. Navnet Bilal har tyrkisk opprinnelse.

- Jeg kan ikke svare på spørsmålet fordi det ikke er en reell identitet. Nike fikk navnet fordi han et par timer etter fødselen ble funnet ved liket til en soldat ikledd sportssko av dette merket. Etternavnet fikk han fra den journalisten som fant ham. Denne mangelen på identitet er essensiell i albumet.

Til grunn for spørsmålet ligger også en kritikk av media som virkelighetsformer, uten evne til å gripe konfliktens kompleksiteten.

- I informasjonsflyten tar man seg ikke tid til å foredle, forklare eller analysere. Spørsmålet er en karikatur av visse typer journalistikk. Men også av en statsmentalitet født i dette århundret.

Borgerkrigen merkes som et sår i Bilals verk, den oppleves urettferdig og uforklarlig. Samtidig viser serien en optimisme i personenes behov for å elske. Side om side med gustent forfall, skildrer Bilal tegneserierutenes mest sensuelle - og handlekraftige - kvinner.

- På den ene siden er kjærlighet i dag et produkt, den er fabrikert og kan kjøpes. Samtidig finnes den oppriktige kjærligheten - foreningen av to personer - som er den siste virkelige utopi. Parforholdene er også et fortellermessig poeng. Vi er ved den absolutte realismen; to personer som er sammen uten objektivt, kalkulert formål. Å undersøke de nødvendig menneskelige behov er et tema for meg.

Legender og moderne politisk analyse ble forenet i Bilal og Christins serier under vignetten «Légendes d’aujourd’hui» (Legender av i dag). De skildrer volden og overgrepene i de vest-europeiske landene, og forvrengningen av de sosialistiske utopiene bak jernteppet. Bilal var den som trakk mest mot det fantastiske, Christin ønsket en realistisk forankring - seriene er kompromisser. I de siste bindene er realismen mer dominerende, Christin har uttalt at de etter hvert fant ut at fantasy-grepet ikke var nødvendig for historiene.

Bilals første «legende» var La croisière des oubliés (1975). Myndighetene driver i all hemmelighet med eksperimenter for å «oppheve» tyngdekraften. En landsby som berøres letter fra bakken og reiser over Frankrike i protest. I alt laget Bilal og Christin fem serier, den siste var Jakten (1983, Partie de chasse). Serien er et politisk regnskap over øst-europeisk kommunisme, og skildrer en gruppe ledende partifolk på jakt både i konkret og metaforisk forstand ved et polsk gods.

Bilal avdramatiserer bruddet mellom ham og Christin. De har siden også samarbeidet om den journalistiske billedboken Blødende hjerter (1988), og supplerte Jakten med noen nye sider etter Berlinmurens fall. Ifølge Bilal fant Christin ingen nye historier som de ville arbeide videre med. Samtidig opplevde Bilal endringer i privatlivet som inspirerte Lokkeduen. Han medgir at han kanskje var egoist i denne tiden. Han ville utvikle og følge sine besettelser, redsler, gleder og fantasier. Dette var tema som ikke hadde vært tilstede i samarbeidsverkene.

Fragmenter fra fremtiden er i Bilals Nikopol-trilogi samtidssatire. I første bind Udødelighetens pris (1980, La foire aux immortels) er vi i Paris, år 2023. Byens styre er fascistisk. Klasseskillene er store. Kirken er korrumpert, stivnet i en ytre prakt uten vesentlig innhold. Innbyggernes favorittsport er en blodig ishockey-variant. Til denne verdenen faller bokstavelig talt Alcide Nikopol ned etter å ha vært nedfrosset i et romskip i kretsløp rundt jorden siden 1993. Bilals fremtidsverden er både en satirisk kommentar til politisk maktkamp og ideologier, og rom for hovedpersonens eksistensielle utvikling. Slik er Bilals fremtidsskildring koder med relevans for nåtiden:

- Det er nysgjerrigheten etter fremtiden som gir stoff til mine verk, det er en blanding av mine fantasier og min angst som skaper historiene. Det er et slags språk jeg utvikler.

Samfunnsskildringen er kun et bakgrunnselement i andre bind Lokkeduen (1986, La femme piége). Hovedpersonen Jill Bioskop forsøker å manipulere sine følelser. Hun tror at hennes kjæreste John er drept, og for å flykte fra depresjonene tar hun piller for å glemme ham. Hun vil viske ham vekk fra minnet, som et program på en datamaskin fjernes med et tastetrykk. Slik fungerer ikke menneskesinnet. Hun tar for mange piller og kastes inn i imaginære blodsutgytelser hvor hun forfører eller lar seg forføre av flere menn som hun dreper, og føler at blodet deres fester seg til kroppen hennes.

Hovedtema i siste bind Frost ved Ekvator (1992, Froid equateur) er streben etter det fullkomne, og de styrendes etablering av en teknisk rasjonalitet som sikrer deres posisjon, men ikke tjener innbyggerne. I denne verdenen er alt tilsynelatende målbart: lukt i luften (Doyles-skalaen), helse (Kane-skalaen), bistand (Cousteau-skalaen), hat (serbo-kroatiske skala), brutalitet (Biggs-skalaen) osv. Den fremste perfeksjonisten er sjakkbokseren Johnelvisson som er suveren innenfor idrett, musikk og kunst. Han vil bli best i alt, og når han er suveren på et område finner han en ny utfordring - og finner slik en overfladisk mening med tilværelsen.

Gusten gjenskapelse er stikkordet for Bilals tegninger. Han har utviklet en særegen malerisk stil - holdt i kjølige, gustne farger - som både er visuelt spennende og tilfører seriene atmosfære. I det siste albumet gått videre i en beregnende spontan retning. Han har gått vekk fra gouache til fordel for akryll, en teknikk Bilal mener rommer større sensualitet.

Det var tidlig under arbeidet med Jakten at Bilal begynte å legge farger direkte på blyantuttegningen. Tidligere hadde han på tradisjonelt vis tusjet, og stilen var preget av sinnrike skraveringer. Hans maleriske stil har en mer helhetlig plastisitet. Bildene er detaljerte og avanserte, uten at det ødelegger flyten i fortellingen. Komposisjonen er god slik at leseren ledes gjennom forløpene på en måte som bygger opp innlevelsen.

Bilal har en særpreget måte å tegne personer på, gjerne med furete, grove trekk. Her faller det naturlig ettersom det er gamle folk. Bilal er flink til å la personene kommunisere med ansiktet uten at det virker overdrevet eller påtatt.

Både i Lokkeduens breddeformatsbilder og i gjenskapingen av filmsekvenser i Frost ved Ekvator, er filmmediet synlig i Bilals serier. Bilal understreker at de er selvstendige uttrykk, egne medier med ikke minst ulike referanser som aktiveres hos seeren.

Bilals filmer er krevende, de forventer oppmerksomhet og deltagelse av seeren. Han skaper en abstrakt verden hvor symboler og realiteter knyttes sammen. Begge filmene er et slags hevndrama. Den første filmen - skrevet sammen med Christin - Bunker Palace Hotel (1989) skildrer en diktator og hans tilhengere som har søkt skjul, da en kriger kommer til bunkeren for å søke hevn. I Tykho Moon (1996) er handlingen lagt til månen, som et bilde på fantasi og frykt, et speilbilde av en mulig fremtid.

Allerede i 1982 samarbeidet Bilal med Alain Resnais på scenedekor, kostymer og plakat til filmen La vie est un roman. Resnais er Bilalss uttalte filmatiske forbilde. Foruten film, har Bilal også arbeidet med scenekunst. I 1990 gjorde han dekor, kostymer og plakater for en oppsetning av Romeo og Julie på Lyons operahus.

Fortsatt finner han i tegneseriemediet en særlig kunstnerisk frihet.

- Med industrialiseringen av film er mediet på vei til å være et produkt av prefabrikater. Gjennom film oppnår jeg likevel noe jeg aldri klarer i tegneserier; å skape en kollektiv opplevelse, som en menneskelig rapport. Tegneserien er på sin side et formidabelt rom for frihet og kreativitet.