Hvordan være serieskaper

Ektefølte selvbiografiske serier har gjort Eddie Campbell til en vel ansett, men nokså obskur, serieskaper. Nå har Jack the Ripper og Johnny Depp ført ham til topps på de amerikanske bestselgerlistene.

”Hi, I’m from Hell”. Eddie Campbell ser usikkert på meg. Han sier ingenting, og lurer sikkert på hvilke interesser han har, denne nordmannen som skal intervjue ham. Jeg skynder meg å si at Hell er et lite tettsted midt i Norge.

From Hell er tittelen på en av nittitallets fremste tegneserier, tegnet av Campbell etter manus av Alan Moore. Serien handler om Jack the Ripper. Serieskaperne gir sin versjon av hvem morderen var, men hovedpoenget med serien er å skildre 1800-tallets London og den mentaliteten som skapte myten Jack the Ripper. Serien søker inn i morderens tankegang, og viser mønstrene som finnes mellom drapene. Morderens systematikk er et uttrykk for det kommende 1900-tallets instrumentelle tekning.

– Alan våknet en dag og tenkte at han ville begå et mord, forteller Campbell om seriens tilblivelse.

– Et litterært mord, altså. Han var ferdig med Watchmen, som jo har en krimintrige. I dette arbeidet begynte han å tenke på hvor kompleks et mord er, og hvordan det påvirker samfunnet. Han ville finne et mord som kunne visse disse mønstrene. Det er mye geometri i From Hell. Han valgte ikke Jack the Ripper med en gang, fordi det var skrevet så mye om saken allerede. Men da han kom over konspirasjonsteoriene syntes han den var ideell for hans formål.

Første avsnitt av From Hell ble trykt i den amerikanske skrekkantologien Taboo høsten 1988. Campbell hadde allerede laget en serie om et grotesk og lenge uoppklart australsk drap, og både redaktøren og Moore likte den nøkterne fortellerstilen hans. Ti år og 500 sider senere var serien fullført. Den er utgitt samlet på Campbells eget forlag: Eddie Campbell Comics.

– Det imponerende er at Alan hadde alt planlagt fra starten av, forteller Campbell.

– Alle referansefoto for epilogen ble tatt i 1988. Nye opplysninger og hendelser ble lagt inn uten å endre den opprinnelige strukturen. Det er nettopp strukturene Alan er best til i alt han skriver. I From Hell er den gjennomgripende strukturelle ideen selve den historiske utviklingen.

Alan Moore er bransjens mest respekterte forfatter, og han er beryktet for sine nitidige manus.

– I hans manus regner det ikke bare. Regnet ”slår ut i stakkato morsekode teksten til en trist russisk roman,” som han skrev et sted. Hvis det fortsatt regner på den neste siden, finner han en annen måte å uttrykke det på. Ikke noe av dette kommer å trykk. Det er glitrende skrevet, men er der bare for å hjelpe meg med å finne de riktige bildene.

Filmen basert på From Hell har i dag norsk premiere. Campbell forteller at Oliver Stone allerede i 1994 kjøpte rettighetene til å filmatisere serien, men uten resultat. Disneyselskapet Touchstone var lenge interessert, men de ville ha en happy ending. Det var også en annen Jack the Ripper-film som New Line Cinema skulle spille inn omtrent samtidig, med bl.a. Anthony Hopkins. Den var basert på Jack the Rippers dagbok. Filmen ble skrinlagt da det viste seg at dagboken var falsk.

– Selskapet var imidlertid bestemt på å lage en film om Ripper. De hadde to valg: forfalskningen eller tegneserien… tegneserien eller forfalskningen. Så valgte de tegneserien, men bare så vidt, sier Campbell.

Skuespillere som Sean Connery, Brad Pitt og Jodie Foster var blant selskapets kandidater, men da de ikke fikk besatt hovedrollene med kjente navn droppet New Line Cinema filmen. Da plukket Fox opp manuset. De var mer interessert i å holde et lavt budsjett. Hughes-brødrene var allerede på plass som regissører. Manuset ble skrevet om til en whodunnit, og Johnny Depp fikk hovedrollen som politiinspektør.

Verken Moore eller Campbell var involvert i arbeidet med filmen. Moore har kommentert at han synes det er fint hvis filmen øker salget av boken, men er ellers likegyldig: ”For min del kan de lage Carry on Ripping. Dette er ikke min bok, det er deres film”. Campbell er noe mer positiv, og mener filmen er en god thriller:

– Jeg er overrasket over hvor mye som er overført fra mine tegninger, for eksempel hvordan morderen Gull på åstedet plutselig innbiller seg at han gir en leksjon i anatomi.

Typisk for Campbells serier er en avdempet billedbruk. Han er gjerrig på perspektivskiftene, og foretrekker å vise personene i normalutsnitt. Historiene drives ofte frem gjennom dialogen.

– Det er kanskje pussig at jeg ble tegner av From Hell. Jeg er ikke primært illustratør. Mitt mål er at tegningene skal være gode nok til å få frem det jeg vil si, men de har ikke noen funksjon for seg selv. Jeg vil at tegningene skal være skremmende når det trengs, og følsomme eller nølende – alt etter hva historien krever.

Ettersom Campbell sparer på virkemidlene, blir de desto mer synlige når han bruker dem.

– Jeg har alltid fokusert på personenes kroppspråk, forteller han.

– Jeg vil at leseren skal oppleve figurene som virkelige. At han ser hvordan de beveger seg, og at de alle beveger seg forskjellig. Ofte etablerer jeg en enkel situasjon mellom figurene, som jeg repeterer med små endringer. Jeg vil vise hva som foregår mellom personene under en samtale.

Denne interessen for relasjoner ser vi i Campbells mange selvbiografiske serier om alteregoet Alec MacGarry.

– Jeg ser på Alec som min kunstneriske fødsel. Da begynte jeg å vite hva jeg gjorde, sier Campbell om serien han skapte i 1980.

I første omgang kopierte han selv opp serien og solgte heftene, men en del episoder ble også trykt i andre fanziner. Campbell fikk tidlig sansen for å utgi seriene selv.

- Jeg hadde bidratt i en del fanziner tidlig på syttitallet, og var skuffet over den oppmerksomheten jeg fikk. For eksempel laget jeg en 18 siders historie for et fanzine, og sidene ble trykt i gal rekkefølge. Det syntes jeg ble for dumt, og utga et eget hefte.

I Alec-boken ”How To Be An Artist” forteller Campbell om egne opplevelser i tegneseriebransjen, men han kommer også med mer allmenne synspunkter på kunst og kreative miljø.

– Boken handler ikke om hvordan man slår seg opp i tegneseriebransjen. Jeg har aldri sett på meg selv som en del av den. Det den handler om er ideer, situasjoner og personer som jeg mener finnes innenfor alle kreative områder. Jeg har brukt mine egne opplevelser som et konkret utgangspunkt, en slags symbolsk mikroversjon av forholdene slik jeg ser dem. En type personer man møter i alle kreative bransjer er han jeg har kalt ”The Man at the Crossroads”. Han hjelper Alec, uten noen intensjoner om egen vinning. Hans eneste mål er vise verden de tegneseriene han synes er bra. De idealistiske entusiastene er viktige, og finnes også i andre bransjer.

– En annen karakter i boken er ”Status Quo”. Hvis du bestemmer deg for å bli kunstner, vil du møte en slik fyr. Han vil gjøre det vanskelig for deg, for han vil ikke slippe til nye ideer. Motivene hans er sannsynligvis gode nok. Han tror på den etablerte formens storhet, og vil bevare disse standardene. Nye folk er for ham en trussel som kan gjøre uttrykksformen lemfeldig, individualistisk, ekspressiv – uprofesjonell.

Samtidig som serien handler om det å være kunstner, er den også implisitt et manifest for tegneserier som kunstart. Campbell mener diskusjonen om hvorvidt tegneserier er kunst burde vært unødvendig. Han tar det for gitt, og ser på seg selv som en kunstner som nå en gang har valgt tegneserier som medium. Likevel opplever han ofte å måtte forsvare tegneseriens kunstneriske kvaliteter.

– Mange amerikanske journalister sier: men tegneserier handler jo om superhelter, har tegneseriene nå plutselig blitt voksen – hva har skjedd? Jeg har aldri tegnet superhelter. Må Ingmar Bergman bruke de ti første minuttene til å forsvare Star Wars før han kan komme i gang med intervjuet, spør Campbell retorisk.

Campbell er ikke alene om å lage selvbiografiske serier. Alec skiller seg ut ved å være mer sosial og på mange måter livsbejaende.

– De første historiene mine var mer innadvendt. Hovedpersonen er outsideren som står utlåst på trappa og ser inn vinduet til de menneskelige relasjonene. Jeg vil at det skal være en slags utvikling – vekst, modning eller fremgang – gjennom det personene opplever. Den andre større syklusen med Alec er en hymne til vennskap, fordrukken festing og de første lengre forholdene som fungerer.

– På en måte forsøker jeg å instruere folk, forklarer Campbell.

– Jeg mener vi alle kunne nyte livet bedre hvis vi bare våget å få mer ut av det. Livet er ikke bare er en kjedelig greie som vi må igjennom. Det er et stort eventyr. Alt som dukker opp kan være en del av dette eventyret. Denne tankegangen forsøker jeg å få frem i seriene.

”Nyt livet” er budskapet i Alec-serien. I Campbells andre hovedserie Bacchus er budskapet litt annerledes ifølge ham selv: ”vi blir gamle og dør”. Eller som tittelen på den første samleboken uttrykker det: ”Immortality Isn’t Forever”. Serien handler om noen få greske guder som har overlevd i den moderne verden. Hovedpersonen Bacchus, vinen og festingens guddom, forsøker å skaffe seg nye tilhengere, men dras inn i Joe Theseus’ tvilsomme affærer. Den opprinnelig athenske helten er her sjef for mafiaen. Bacchus’ hjelper er Eyeball Kid, en etterkommer av Argus med de tusen øynene. I tillegg relanserer Campbell guddommene for gull, sølv og bronse som kapitalismens guder.

Bacchus er satire, men det er også en eksotisk fortelling.

– Jeg ville lage et storslått, pittoresk eventyr hvor eksotiske miljø var viktig for fremstillingen, forteller Campbell.

– Figurene skulle være større enn hverdagen. De skulle ha mytologiske dimensjoner, og representere bestemte verdier og idealer i seg selv. Historiene flytter seg fra Sør Amerika til de greske øyene, og til Sicilia og England. Det fine med å lage serien var at jeg alltid fikk tegne nye omgivelser.

Eddie Campbell

Eddie Campbell ble født i 1955. Han begynte å lage tegneserier mot slutten av syttitallet, og spredte dem selv i fotokopierte hefter i hjembyen Glasgow. Tyve år senere utgir han fortsatt seriene på eget forlag, men i helt andre opplag og format. Campbell bor i Brisbaine, Australia, men selger mesteparten av seriene på det amerikanske markedet. De selvbiografiske seriene med figuren Alec MacGarry er samlet i flere bøker, bl.a. The King Canute Crowd og How To Be An Artist. Ifølge manusforfatteren Warren Ellis (bl.a. Transmetro) var Alec en serie forut for sin tid: ”I den finnes frøene til den engelske tegneseriebevegelsen som overtok amerikanske serier på åttitallet.” I 1986 moderniserte Campbell gresk mytologi med innslag av superhelter og reiseskildring i Bacchus. Figuren ga også tittel til månedsmagasinet Campbell utga inntil det ble nedlagt i fjor med nr. 60. Serien er samlet i ti bøker. I vår starter han utgivelsen av Eddie Campbell's Quaterly. Det er likevel samarbeidet med forfatteren Alan Moore som har gitt Campbell flest lesere. Mursteinen From Hell, som handler om Jack the Ripper, tok ti år å gjøre ferdig. Den har blitt en gedigen kritiker- og salgssuksess – og nå også Hollywoodfilm. Siden boken ble utgitt i 1999, har Campbell bearbeidet til tegneserier to av Alan Moores mystiske fortellerseanser: Birth Caul og Snake & Ladders. Campbells hjemmeside er eddiecampbell.blogspot.com.