Chicagos svarte serier

Afroamerikanske serieskapere som har vært oversett i tegneseriehistorien, blir nå rehabilitert med en stor utstilling i Chicago og en fyldig antologi. Med humor, selvbiografi og afrofuturisme gir seriene interessante tidsbilder fra det amerikanske samfunnet.

Som Al Capones hjemby under forbudstiden lå det på sett og vis i kortene at Chicago skulle fostre en av de største amerikanske krimtegneseriene. Chester Gould var tegner for avisen Chicago Tribune da Dick Tracy ble lansert i 1931, og seriens første erkeskurk Big Boy er en variant av Al Capone. Nå viser en ny utstilling ved Museum of Contemporary Art i Chicago at en rekke sentrale tegneserieskapere er knyttet til «The Windy City», med Chris Ware, Daniel Clowes og Lynda Barry som tre av de største navnene. Særlig interessant er det at utstillingen viser en sterk tradisjon i Chicago for afroamerikanske serieskapere, som hittil har fått lite oppmerksomhet.

Rasisme og svart kultur er ikke et fremmed tema i de siste tiårenes tegneserieteori, men diskursen handler for det meste om framstillingen av fargede i populære serier laget av hvite serieskapere. Akademikeren Qiana Whitted analyserer i boka EC Comics – Race, Shock & Social Protest (2019) hvordan det amerikanske forlaget EC Comics (i Norge kjent for skrekkseriene Iskalde grøss) på 1950-tallet utfordret det segregerte samfunnet. Hun leser flere av de sjokkartede seriene som kritikk av diskriminering på bakgrunn av hudfarge. Svenske Fredrik Strömbergs oversiktsverk Black Images in the Comics (2003) gjennomgår eksempler på ulike typeskildringer av svarte figurer i mer eller mindre kjente tegneserier gjennom historien.

The Chicago Defender

I forbindelse med utstillingen Chicago Comics: 1960s to Now, som vises fram til 3. oktober, har kurator Dan Nadel redigert en antologi med afroamerikanske serieskapere. It’s Life As I See It, som boka heter, samler tegneserier og vitsetegninger fra perioden 1940 til 1980, med mangfoldige bidrag i sjangre som humor, selvbiografi og science fiction. Seriene er interessante som tidsbilder fra det amerikanske samfunnet, og de illustrerer hvordan svart kultur har vært marginalisert også i tegneseriehistorien.

Nadel, som har vært redaktør for det ledende fagtidsskriftet The Comics Journal, forteller i forordet at da han startet arbeidet med utstillingen kjente han lite til de svarte Chicago-tegnerne. En viktig kilde har vært Tim Jacksons nybrottsverk Pioneering Cartoonists of Color (2016), men flere av bidragene har han funnet tilfeldig i ulike arkiv. Nadel skriver at historien om de svarte serieskaperne starter med avisen The Chicago Defender (grunnlagt i 1905). Avisen henvendte seg til den økende svarte befolkningen i Chicago, som ble et nytt hjem for mange fra sørstatene. Redaksjonen besto av afroamerikanere, og de åpnet spaltene for svarte tegnere, som den dominerende avisen Chicago Tribune ikke var interessert i. The Chicago Defender regnes som den viktigste av de afroamerikanske avisene som dukket opp flere steder i USA på denne tiden, og nådde mange lesere også utenfor Chicago i storhetstiden i første halvdel av 1900-tallet og under borgerrettighetskampene.

Serieskaperen Ronald Wimberly skriver i et etterord i boka at egne svarte publikasjoner har vært og fortsatt er viktig, fordi de utgjør «et sted for serieskapere til å vokse og produsere verk og estetikk som ellers kunne bli undertrykt av den latente, ubestridte hvite dominansen i de integrerte institusjonene». Wimberly utgir selv den ambisiøse antologien LAAB med nye tegneserier.

Integration is a Bitch!

Nadels antologi omfatter i alt ni serieskapere, født mellom 1908 og 1953. Tittelen It’s Life As I See It er hentet fra en vitsetegning av Charles Johnson i boka Black Humor (1970), som antologien gjengir flere utdrag av. Med en løs, karikert strek tegner Johnson poengtert og vittig om svartes selvbilde og om å forholde seg til fordommer. Ved siden av Tom Floyds Integration is a Bitch! (1969) var dette ifølge Nadel den eneste tegnede kritikken av rasisme i bokform den gangen. Begge bøkene var populære, men har støvet ned i arkivene før Nadel nå har hentet dem fram.

Humoren er mer avdempet i Morrie Turners stripeserie Dinky Fellas, lansert i The Chicago Defender i 1964. Turner tok utgangspunkt i sin egen barndom, og serien kan beskrives som en svart vri på Knøttene. Etter et år ble figurgalleriet utvidet med barn av ulik hudfarge, og serien fikk det nye navnet Wee Pals. Stripen ble trykt i et stort antall aviser og det er også laget en tv-serie basert på den. Tegneserien fortsatte helt til Turner gikk bort i 2014.

Seitu Haydens Waliku fra 1972, en annen stripe fra The Chicago Defender som er med i boka, er mer voksen, realistisk og krassere i satiren. Vitsetegningene Patti-Jo ‘n’ Ginger av Jackie Ormes forteller fra et barns perspektiv, uten at det demper skarpheten. Helt fra Ormes startet serien i 1945 ble tegningene trykt i flere aviser. De utmerker seg med en elegant strek som gjengir datidens kvinnemote og samfunnskritikk fra et ståsted på venstresiden, blant annet om heksejakten på kommunister og Truman-doktrinen.

As Others See Us

Den som har fått størst plass i antologien er Jay Jackson. «Hans arbeid med Bungleton Green er blant de mest politisk radikale tegneseriene i første halvdel av det 20. århundret», skriver Nadel i forordet. Jackson er et interessant bekjentskap, og det er en forbigåelse at han ikke er omtalt i oversiktsverkene om amerikanske tegneseriers historie.

Jackson skapte i 1933 As Others See Us for The Chicago Defender, med tegnede observasjoner fra svartes liv i Chicago. I 1936 overtok han eventyrserien Bungleton Green i samme avis, opprinnelig skapt av Leslie Rogers i 1920. Jackson dro serien mer over i science fiction, og introduserte en gruppe unge helter kalt Mystic Commandos. I bokas utdrag fra 1944 reiser de hundre år fram i tiden. I 2044 har fargede oppnådd full likestilling i USA. Samtidig har det dukket opp en ny verden med hensynsløse grønne menn, der de hvite blir diskriminert.

Metaforen oppleves ikke videre original i dag, men var ganske sikkert potent i samtiden. Jackson stokker om på de hvite helterollene i science fiction-klassikere som Burroughs John Carter of Mars og Raymonds Flash Gordon. Serien er tegnet i en dramatisk realisme, med effektfull stilisering og kontraster. Det er en actionmettet historie, med allianser og kjærlighet på tvers av hudfargene.

Antologien inneholder også tre mer alternative serieskapere. Richard Green tilhører 1960-tallets underground, og har laget superheltparodier og selvbiografiske serier. Yaoundé Olu og Turtel Onli er begge bildekunstnere og forkjempere for afrofuturismen. Flere korte serier av Olu fra tidlig 1980-tallet er med i boka, og typisk for dem er en eksperimentell stil og kapitalismekritikk. Onli siteres på at han «ville lage sci-fi som er basert på svart kultur, og jeg laget den nubisk». I 1979 skapte han NOG – Protector of the Pyramids for The Chicago Defender, som er gjengitt i boka.

New Kid

Flere av serieskaperne i It’s Life As I See It fortjener en plass i den amerikanske tegneseriehistorien. Med sine gode og fyldige eksempler skaper boka interesse for å gjenoppdage svarte tegnere. Den burde også inspirere til å oppsøke nyere tegneserier. Mange afroamerikanske serieskapere gjør sin egen identitet til tema. Seriene gir på sin måte et utsnitt av den større debatten eller striden i det amerikanske samfunnet med utspring i Black Lives Matter-bevegelsen.

En særlig sterk bok er Wake – The Hidden History of Women-led Slave Revolts (2021) av historikeren og aktivisten Rebecca Hall. Boka handler både om slaveopprørene og Halls forskning for å avdekke kvinnenes rolle. Hun finner fram til kvinner som var sentrale i opprør både på skipene som fraktet slaver til Amerika og på plantasjene. Kombinasjonen av grundig kildearbeid og vilje til å spekulere innenfor en sannsynlig fortid gjør serien levende og troverdig. Selv om figurtegningene til Hugo Martínez er nokså stive og overspiller ansiktsuttrykkene, er Wake en av årets beste dokumentarserier.

Lettere i tonen og myntet på barn er Jerry Crafts dramakomedier fra skolemiljø, New Kid (2019) og Class Act (2020). New Kid ble i fjor som første tegneserie tildelt Newbery-medaljen, barnebokprisen fra den amerikanske bibliotekforeningen ALA. Bøkene handler om å være outsider, og gjør vanskelige følelser synlige og alvoret underholdende – som en litt mer intelligent og svart En pingles dagbok. I superheltsjangeren tematiserer manusforfatter Kwanza Osajyefo rasisme i seriene Black (2016) og årets oppfølger White. Premisset er at det bare er svarte som har superkrefter. Det kunne vært hentet fra Jay Jacksons framtidsvisjoner, og ville stått støtt i The Chicago Defender.