Tegninger som fortellende symboler

Velkommen til The ACME Novelty Library. En festival i farger og form. En kraftutfoldelse i stilvariasjon og design. Et fyrtårn for alle illustrerte fortellinger, også kalt tegneserier. Dette er god underholdning for den kvalitetsbevisste kjenner.

Slik kunne Chris Wares The ACME Novelty Library blitt beskrevet i en av seriens parodiske introduksjonstekster. I dette tilfellet holder imidlertid serien hva overdrivelsene lover. Ware er en mester i tegneseriens mekanikk, og en utforskende illustratør. Kritikere og tegnerkolleger har entusiastisk hyllet Wares serier, som siden 1993 er samlet i tretten hefter av The ACME Novelty Library. Ware - født 1967 i Omaha, Nebraska, men bor nå i Chicago - er den mest omtalte og prisbelønte unge serieskaperen i USA på tampen av nittitallet.

Tegneserier handler om å fortelle i bilder. "Min visuelle stil er et forsøk på å la bildene lettere fylle en lesefunksjon," forklarer Ware. Han fortsetter: "Du ser på tegneserier, men du leser dem også. En del av din visuell oppfattelse legges i halvsøvne. Generelt ser du kanskje på tegneserier slik du kan se på for eksempel et maleri og beundre den fine penselføringen eller lyskvaliteten, men alt dette er sekundært. I en tegneserier leser du bildene som konsepter; du dveler ikke ved dem som hyggelige motiv. Selv om mine serier kan synes veldig stilistiske, har jeg forsøkt å holde dem så fri for stil som mulig, ved å redusere bildene til et fortellende symbolnivå."

Justerer mediet

ACME-heftene skiller seg absolutt ut i bokhandelen. Ware er en dyktig typograf, selv om han mener han aldri vil mestre teknikken til håndteksterne rundt århundreskiftet, og omslagene slenger teksten mot deg. Formatene er ekstreme, det største heftet (nr 7) 38 * 25 cm. Dette er ikke bare oppsiktsvekkende staffasje. Utgiveren Gary Groth skriver med rette om serien: "Jeg mener at Ware, i Jimmy Corrigan-serien, forsøker å rekalibrere tegneseriens dramatiske konvensjoner... å forfine språket for å gi rom for større underfundighet, dybde, stil og nyanser av mening."

Hovedserien i Wares bibliotek er den tragikomiske Jimmy Corrigan. Heftene i lite format reflekterer historiens klaustrofobiske stemning. Den andre kategorien serier i ACME er preget av visuell utfoldelse, tydeligst i Quimby the Mouse (hefte nr 2 og 4). Seriene Big Tex og Rocket Sam (hefte nr 7) kjennetegnes av ironi, sort humor og visuell pastisj.

Corrigan-sagaen skal bli på over 300 sider. Den handler ikke bare om nåtidens 36-årige Jimmy Corrigan, men også om hans barndom og om bestefaren. "Jeg ville gjøre den så tett som mulig og gjøre den så uhåndterlig som mulig," forteller Ware. "Jeg ville gjøre den så ufokusert som mulig. ... Jeg ville ikke at alt i denne historien skulle peke i én retning, slik man "er ment å gjøre". Jeg tror at estetisk, er noe av det beste du kan gjøre, å bite i mer enn du kan tygge, for å si det slik. Det er den eneste måten du kan få en virkelig følelse med liv."

Serien er egentlig realistisk, men handler også om Jimmys drømmer; om superhelter og en robot, som ikke bare er fantastiske elementer, men metaforer for savnet av en farsfigur og behovet for avstand i følelsesmessig vanskelige situasjoner. Jimmy er en anspent person, han er innadvendt og mangler selvtillit. Han har vanskelig for å forholde seg til kvinner, og dermed også sex. Han har aldri blitt virkelig voksen; han skaper ikke en oppreist maske, men blottstiller resignasjonen. Ware mener seriens dysterhet er realisme: "Kanskje er jeg en pessimist, men jeg tror egentlig ikke det. Lever folk virkelig slik vi ser i filmer og andre populære medier? Jeg vil vise ting slik jeg ser dem, med så lite som mulig av denne kulturelle glansen."

I ungdommen foretrakk Ware selv fjernsynsapparatet fremfor å være ute blant jevnaldrende, og han hadde ingen kontakt med sin far. Han medgir likhetene med sin hovedperson: "Da jeg begynte å lage historien med Jimmy i 1992, var han mer en gjenspeiling av hvordan jeg så meg selv på den tiden enn jeg kanskje gjør nå. Jeg har alltid sett på meg selv som noen som virkelig ikke tar nok sjanser. Jeg kan bli komfortabel alt for lett med det jeg gjør."

Estetiske motpoler

ACME-heftene samler mange motpoler. Tegnestilen i Jimmy Corrigan er preget av tidlige avisstriper og seriehefter, særlig den nokså primitive Supermann-tegneren Joe Shuster. Den enkle, uvirkelige stilen, rigid ruteinndeling av sidene og tilbaketrukne billedutsnitt understreker Corrigans fremmedgjorte personlighet. Mer utfordrende er det for leseren når Ware skildrer ulike tidsplan og drømmer uten noen forankrende angivelse, som når hovedperson plutselig maltrakterer sin far. Den avdempede stilen i serien viser til fulle vekten i de små endringene. Når Ware bruker samme motiv med ubetydelige nyanser, som en fargetoning eller tykk billedramme, får bildet en annen vekt og funksjon.

Andre serier kjennetegnes av visuelle overdrivelser, hvor Ware former sidene som en slags geometriske konstruksjoner. Bruk av fonter og rutekomposisjon leder leserens retning, og oppslagene gir ikke bare estetiske opplevelser, men lager også trykk i innholdet. "En ting som gjør tegneserien unik, er å ta noe fra toppen av siden og knytte det sammen med noe på bunnen, enten ved bruk av farge, form eller annen sammenheng. I noen tilfeller er dette det første du ser når du åpner en side," forklarer Ware.

Ware kan gjenskape stilarter med etablerte stemninger, og lar innholdet bryte med konvensjonene. I hefte nr 2 og 4 er forbildene eldre tegnefilm og vitsetegning á la New Yorker. I serien Quimby the Mouse er hovedpersonen tegnet i helsort. Bakgrunnene er enkle strektegninger, ofte i nedtonet grått som forslitte filmceller. Seriens mange små ruter skaper en bevegelse som minner om tegnefilm. Ware har endog laget en side med falske filmceller, som best beskrives som tegneserie i slow-motion. Tegnefilmenes brutale humor finner vi også i Wares serier, som samtidig bryter med filmenes lystige assosiasjoner ved en alltid tilstedeværende desperasjon.

I heftene i storformat, forteller Ware omfangsrike historier på en enkelt side. Små ruter med enkle strektegninger viser i praksis hva Wares program om å gjøre rutene til symboler med fortellende funksjon innebærer. Wares rekord hittil er 325 billedruter på samme side.

Tekstene - om det er redaksjonell omtale, leserbev eller reklame - i ACME er parodisk modernisme. Ware bruker en retorikk som i amerikanske tidsskrifter i 1910-20-årene, med sterke anstrøk av moderne ironi. Tonen er en kjølig entusiasme; når alt er flott, er det egentlig ingenting som betyr noe. "Det er ganske enkelt bare ment å skulle være morsomt. Det er ikke slik at jeg alltid har et spesifikt poeng," sier Ware om tekstpartiene. "I noen tilfeller er teksten fyllstoff, men det er også bakgrunnselementer i tegningene, og selv fyllstoff bør ha noe ved seg. Jeg kommer ikke til å skrive noen linjer med tegn eller tilfeldig tilknyttede ord bare for å få siden til å se bra ut. Samtidig er dette en måte å frigjøre meg selv og la stupide ting komme til overflaten på en måte som tegneserier ikke alltid ser ut til å tillate."

Uten manus

Ware tegner uten fastlagt manus: "Jeg har en vag idé når jeg starter å arbeide med serien, og når jeg er ved bunnen av siden, har den gått et helt annet sted enn jeg trodde... Kunst er ikke en metode for å utrette noe eller å formidle noe, det er mer en måte å tenke. Og når du tegner eller gjør hva det nå er du gjør, kan du ikke planlegge noe på forhånd, og hvis du gjør det, dreper du kunsten allerede til å begynne med."

"Jeg har forsøkt å arbeide ut fra et manus før, og jeg kan ganske enkelt ikke gjøre det," medgir Ware. "For meg er det å bare bruke halvparten av hva tegneserier kan være, fordi du arbeider kun med ord, og de halvferdige bildene i tankene dine... Når jeg tegner en serie, leser jeg den kanskje 200 ganger. Jeg starter på toppen av siden og leser den igjen og igjen for å være sikker på at alt passer så godt sammen som jeg kan få til. Det er en fullstendig intuitiv og ikke-intellektuell handling. Hvis serien ikke leses riktig, eller hvis rytmen ikke føles naturalistisk eller det føles som figurene agerer i stedet for et samspill, prøver jeg å endre ting. Jeg deler for eksempel en rute i to for å tilføre en ekstra takt."

Ware gjør et grunnleggende skille mellom "virkelig tegning" og tegneserietegning (cartooning): "Jeg mener tegning handler om - eller i alle fall god tegning handler om - å forsøke å se. Men å tegne en tegneserie er å få en historie til å skje med symboler. Og tegneserietegninger er - av natur slik de brukes som symboler - på mange måter ikke egentlig tegninger, fordi informasjonen de har er så rudimentær, eller konseptuell."

Som eksempel trekker Ware frem nederlenderen Joost Swarte, som med ironisk distanse relanserte Tintin-seriens rene elegante strek i satiriske og absurde serier på 70-tallet. "Han er nær på den eneste tegneren jeg kan peke på som har presset tegneserietegning til dette nivået," mener Ware. "Men jeg forsøker å bruke "virkelige" tegninger innimellom, eller en slags løsere tegning, som en måte å forankre en fornemmelse av sted eller en stemning. Ved å legge et slikt element inn før eller etter historien, synes det å anta en slags tonal kvalitet, som en lang note som holdes."

Udiskutable kvaliteter og anerkjennelse til tross, Ware er fremfor alt en perfeksjonist som aldri er absolutt fornøyd. Det er som om han unnskylder seg for at han gjør krav på andres oppmerksomhet med sine serier. Etter å ha fortalt hvor imponert han er av underground-tegneren Robert Crumb, også hans ungdomstegninger, legger han til: "Jeg vil aldri bli i stand til å tegne så bra som han gjorde da han var 15. Det er til å undres over, hans forståelse av form så ung. Det får meg til å innse at jeg aldri vil kunne tegne, virkelig. Jeg vil fortsette å forsøke, men..."

Sitatene er hentet fra et intervju i The Comics Journal # 200 (Seattle: Fantagraphics Books 1997).