WHAAT?
Illustrasjon: Dave Gibbons etter Irv Novick, 2013
Tegningen baserer seg på samme tegneserierute som Roy Lichtensteins kjente bilde WHAAM!
(Illustrasjon fra boken)

Stil mellom kunst og industri

God innføring i tegneseriekunsten fra Tate Gallery.

AV MORTEN HARPER / SEPTEMBER 2014

Britiske Paul Gravett er en av de internasjonalt mest sentrale tegneserieformidlerne, med en imponerende rekke fagbøker det siste tiåret og som kurator for omfattende utstillinger, blant annet den nylig avsluttede Comics Unmasked: Art and Anarchy in the UK ved British Library i London. På oppdrag fra gallerikjempen Tate har han skrevet en tiltalende og tilgjengelig bok kalt Comics Art, som gir en god innføring og viser frem et kresent utvalg eksempler fra moderne, internasjonal tegneseriekunst. Enkelte av illustrasjonene er gjengivelser av originaltegninger, slik at boken også gir en ny fremstilling av klassikere som Milton Caniffs Terry and the Pirates og George Herrimans Krazy Kat.

Annerledes historieskriving

Comics Art er ingen sammenhengende fremstilling av tegneseriens historie eller estetikk, men flere selvstendige essay som gir ulike blikk på mediet. Fremstillingen er først og fremst beskrivende, men også med viktige analyserende deler. Den har dessuten en sterk normativ side, med en underforstått målsetning om å vise spennvidde og kunstneriske muligheter i tegneseriens uttrykk for å begrunne mediets status som kunst.

Gravett åpner boken med et historisk kapittel, som skildrer mediets utvikling ut fra serieskapernes motiver og de kunstneriske rammene i epokene, fremfor den tradisjonelle forlags- og utgivelsesfokuserte historieskrivingen.

Tegneseriens virkemidler behandles i et overordnet kapittel om mediets elementer samt egne kapitler om bildeforløp og tegnestil. Boken tar også for seg innhold og lesermottagelse, hvordan tegneseriens historier relaterer seg til samfunnet. Gravett vektlegger her serier som utfordrer majoritetsholdninger, særlig serier med forskjellig etnisk forankring.

Boken har egne kapitler om tegneserier uten tekst og selvbiografiske serier. Den avrundes med et essay om tegneserier på utstilling og på skjerm. Det viser seriene i andre fremstillingsformer enn hefter og bøker, og hvordan mediet overlapper med bildekunst og multimedia.

Kritiserer den store stilkonvensjonen

Det kapitlet som går mest inn i en kunstfaglig diskusjon er «The Human Touch» om tegnestil, der Gravett kritiserer det han ser som en skjematisk forståelse av tegneseriens uttrykk. Han har mye rett i at Pop art har preget hvordan kunstverdenen har oppfattet og nærmet seg tegneserien som et sjablonaktig, industrielt uttrykk uten kunstnerisk indentitet. Pop art – som bygger på at tegneserien ikke er kunst, kun en kilde til kunst – reflekterer en del av mediet og en historisk epoke der de amerikanske serieheftene var konforme i stil og sjangertro i fortellingen, men Gravett påpeker at Lichtenstein forenklet tegneseriebildene i sine malerier, han fjernet detaljer og rensket stilen for individuelle avtrykk.

Dette leder opp til bokens sentrale polemiske poeng: det finnes ikke én typisk tegneseriestil, og stilen trenger heller ikke være uniform i én og samme tegneserie. Langt utenfor de store mainstreamseriene er det en konvensjon om enhetlig stil, at første rute i en tegneserie skal tegnes i samme stil som den siste. Det uniforme uttrykket har en praktisk begrunnelse i behovet for at figurene er gjenkjennlig for leseren gjennom hele serien, og et stilskifte kan vippe leseren ut av fortellingens illusjon. Gravett mener begrunnelsene ikke holder når tegneserien skal søke kunstneriske uttrykk. Han gjør dette til et spørsmål om konformitet versus individualitet – det kunstneriske mot det industrielle.

Boken har flere eksempler på serier der to eller flere stilarter virker sammen. Ett eksempel er Joseph Lamberts Annie Sullivan and the Trials of Helen Keller (2012) der serien veksler mellom det konvensjonelt tegnede hovedplanet og ruter som skildrer den blinde Helen Kellers opplevelse av verden, med store sorte flater og diffuse skygger. Et annet er Dominique Goblets Faire semblant c'est mentir (2007). Den belgiske tegneren bruker mange slags stiler og teknikker – som barnlige blyanttegninger og oljemaleri – for å lade følelsene i beskrivelsen av barndomsredsler og en fallert kjærlighetsaffære.

Søker det subtile

Et av verkene som med størst kløkt anvender ulike stiler er David Mazzucchellis Asterios Polyp (2009). Hver av hovedpersonene har sin stil, spesifikk typografi og form på snakkeboblene. Arkitekten Asterios er satt sammen av sylindere og andre grunnformer. Kjæresten Hana er tvertimot organisk, som en modellert skulptur. I en av sekvensene ser vi hvordan formene deres seg nærmer seg når de snakker, og stilene igjen trekker seg fra hverandre når de krangler.

Både i kritikk og teori blir tegneserier ofte knyttet til film på den ene siden og prosalitteratur på den andre. En annen etablert kontekst er likhetene med teater, som er et hovedpoeng i Will Eisners innflytelsesrike fagbøker. Gravett viser derimot til canadiske Seth, på norsk kjent for tegneserieromanen Livet er til å holde ut, tross alt, som mener det er misvisende å knytte tegneserien til film eller prosa. Det er mer treffende å se tegneserien som en blanding av poesi og grafisk design, hevder den prisbelønte serieskaperen i et intervju som siteres i boken:

«Koblingen til poesi er mer passende både på grunn av fortettingen av ord og vekten på rytme. Tegneserieskapere har i lang tid knyttet seg selv til film, men ved å gjøre det har de redusert kunsten sin til samme tilnærming som et storyboard.»

Gravett kritiserer maksimalismen i mange serier, og mener veien til en sterkere tegneseriekunst går gjennom å søke det subtile. Igjen siterer han Seth. Canadieren mener bestrebelsene på en fotografisk gjengivelse, som normalt er mal både for amerikanske superheltserier og europeiske spenning/dramaserier, skusler vekk mediets styrke:

«... tegningene i en tegneserie er generelt hukommelsesbilder; enkelheten i linjene kan fungere som utløser for minnne. Leseren/seeren er ideelt et spøkelse som svever over en drømmeverden av minner. Serieskaperen prøver å koke ned virkelige hendelser til et bilde som er i stand til å uttrykke dybden i livet ved bare å antyde den.»

Paul Gravett
Comics Art
Tate Publishing 2013
144 sider

Morten Harper er tegneseriekritiker og fagbokforfatter.