Narrativ nødvendighet

Den franske teorinestoren Thierry Groensteen har skrevet bok om tegneseriens beat og rytme.

Selv om Scott McClouds «comics are juxtaposed pictorial and other images in a deliberate sequence...» i Understanding Comics ble en hegemonisk definisjon, er det en teoridebatt om énrutene – i praksis vitsetegninger som Rutetid og Oppgulp – tilhører tegneserien. I sin nye bok Comics and Narration avviser den franske teoretikeren Thierry Groensteen at énrutene er et av mediets formater. Han er enig i at énruten kan gi følelse av en historie, men det betyr ikke at den forteller en. Det er gjennom det han kaller «iconic solidarity», relasjonen mellom flere bilder, at tegneserien skaper sitt narrativ – som han argumenterer for et mediets essens.

56 år gamle Groensteen er en av de mest sentrale franske tegneserieteoretikerne. Han var på nittitallet direktør for Tegneseriesentret i Angoulême, og har skrevet flere bøker. Hans The System of Comics (på engelsk 2007, fransk originalutgave i 1999) er et hovedverk i tegneserieteorien. Comics and Narration (som kom på fransk i 2011) er en direkte oppfølger, som særlig utdyper problemstillinger omkring tegneseriens sekvensialitet. Groensteens teoriverk er forankret i semiotikk, men han skriver med bred akademisk orientering. Han henter mest eksempler fra franske serier, men også fra sentrale amerikanske tegneserier.

Groensteen ser tegneseriesiden – «multiframe» er begrepet han bruker – som et instrument for å gjøre rom til tid. Han trekker paralleller til musikk og kaller den underliggende rytmen i rutesekvensene for tegneseriens beat eller takt. Den følger av antallet ruter og deres størrelse. En side med to store bilder har for eksempel en rolig beat, mens en side med flere små ruter har raskere beat.

At rutens form og størrelse er tilpasset handlingen den viser, kaller Groensteen retorisk sidelayout. Han ordner det i tre typer: «simple rhetoric» (fast antall og høyde på stripene, men bredden på rutene tilpasses og antallet kan variere), «elaborated rhetoric» (at man gjør enkelte ruter større etter behov innenfor en fast inndeling av sidene, for eksempel 3*3 ruter) og «neo-baroque» (oppbryting av rutestrukturen). Han anser at denne siste tilnærmingen nå er dominerende innenfor franske tegneserier, men argumenterer for potensialet i et mer fast rutenett (gjerne kalt vaffeljern-oppsett).

Groensteen mener at en fast – ikke-retorisk – sidelayout gjør at selv den minste endring fra et bilde til det neste blir vesentlig, og det kan gjøre voldsomt inntrykk om man først bryter det tradisjonelle oppsettet. Han påpeker at slik layout er særlig vanlig i serier med personlig innhold, og nevner Julie Doucet, Joe Matt og Jeffrey Brown som eksempler. Layoutens regularitet kan i en selvbiografisk kontekst tolkes som uttrykk for hverdagslig rutine, dager som går med beskjedne hendelser.

Et annet sentralt tema i boken er fortellerfunksjonen i tegneserier, der litterær teori ikke er umiddelbart anvendelig ettersom tegneserien forteller både i tekst og bilder. Hos André Gaudreault finner han begrepet «monstration», som Groensteen bruker om det fortelleren viser visuelt. Den tekstlige fortelleren kaller Groensteen «reciter». Todelingen er forsåvidt opplagt, men begrepene og Groensteens anvendelse av dem åpner for en presis og kompleks beskrivelse av hvordan tegneserien forteller. Han beskriver hvordan reciter både kan være i bakgrunn og gripe inn, nøytral og involvert. Leseren vil i utgangspunktet ha tiltro til fortellerstemmen. For monstrator, skriver Groensteen, er nøytralitet eller involvering et spørsmål om homogen eller hetrogen stil. Monstrator har tradisjonelt vært nøytral, det vil si tegnet konsekvent med samme stil hele veien. Stilistiske brudd, og dermed visuell involvering, er mer vanlig og akseptert i nyere tegneserier. Han trekker frem Moebius som foregangsmann for denne utviklingen.

Boken avsluttes med et mer polemisk kapittel om hvorvidt tegneserien er en del av samtidskunsten. Groensteen observerer at de siste femten årene synes enkelte serieskapere drevet av lignende ambisjoner som kunstnerkolleger, og har – bevisst eller ikke – begynt å ta til seg uttrykket i samtidskunst. Det gjør ham likevel ikke overbevist om at tegneserien skal ses som del av samtidskunst. Tvertimot mener han at tegneserien og samtidskunsten i essens er forskjellig. Han begrunner det med at tegneseriens opphav er en folkelig tradisjon av karikatur og vitsetegning, og at samtidskunst og tegneserien i dag opererer innenfor to ulike økonomiske, kulturelle og sosiologiske systemer. Vilkårene for produksjon, kriterier for mottagelse, verdsetting og estetiske referanser er vidt ulike, påpeker Groensteen. Som den tegneseriepuristen han er, konkluderer han med at tilnærmingen i forhold til samtidskunsten ikke er – eller skal være – noe brudd, men en realisering av mediets potensial: «Far from deconstructing narration, or rendering it outmoded, these advances enrich it, and so fulfill the potential of comics as an art form that is both visual and narrative.»

Comics and Narration er springende, med Groensteens klassiske kjepphester, svar på kritikk mot The System of Comics – som mangelen på amerikanske og japanske eksempler – og hans aller seneste utforskninger. Kapitlene om rytme og fortellerfunksjonen er imidlertid helhetlige og svært interessante tekster. Groensteen er dessuten godt skolert, og anvender eller tilpasser med utbytte termer fra litteratur- og filmteori på tegneseriefeltet.