Doc Savage #1, 2013
Utsnitt av forsiden til heftet utgitt av Dynamite
Illustrasjon: Alex Ross

Doc Savage, en forløper til Supermann

Doc Savage var en av de aller første superheltene og en forløper til Supermann.

AV LARS BENDIK KLEV FURNES / JANUAR 2023

Før tegneserieboomen på 1930-tallet, der tegneseriemagasinene frigjorde seg fra avistegneseriene og ble en egen verden, var det noe som het Pulp Magazines. Dette var korte noveller med litt illustrasjoner innimellom, trykket på grovt papir (pulped paper), derav navnet Pulp-magasiner. Og her kommer vi inn på den som nesten var kongen av pulp-helter, nemlig Doc Savage. Denne Doc Savage ble skapt i 1933, og fikk enorm popularitet. Nå er jo Doc Savage riktignok ikke en opprinnelig tegneseriehelt, men han banet vei for flere fremtidige tegneseriehelter som ikke minst Supermann. Og han må være ganske populær siden både Marvel og DC, samt enda flere forlag frem til nyere tid, har fått lisens til å lage tegneserier om Doc Savage. Jeg mener Doc Savage er interessant i en tegneseriesammenheng av to grunner: 1: Han var en av de aller første superheltene (men her strides de lærde om hvem som var aller først), og 2: Supermann-serien har lånt mye fra Doc Savage. OG: I år er det Doc Savages 90-årsjubileum. God lesning!

GENERELL UTGIVERHISTORIKK

Doc Savage ble skapt av forleggerne Henry W. Ralston, John L. Nanovic og hovedforfatteren Lester Dent, for pulp-forlaget Street and Smith. Det aller første Doc Savage-eventyret het «Doc Savage Magazine» nr. 1, Doc Savage: The Man of Bronze (1933). Mer presist, manuset ble sendt inn av Lester Dent 23. desember 1932, men den ble først trykket i mars 1933.

Dette forlaget, Street and Smith, var på den tiden et av de sterkeste og mest økonomisk innbringende innen populærlitteratur på denne tiden. Men de opplevde nedgang på 1940-tallet, de fikk nemlig hard konkurranse fra de nylig etablerte tegneseriebladene, særlig superheltene. Det som kjennetegnet selve pulp-magasinene, var forsider med flotte oljemalerier av tøffe menn og vakre kvinner. Og innholdet besto av for det meste tekst, med enkelte illustrasjoner innimellom. Det het ‘pulp’ magasin fordi papiret var tykt og grovt, altså ‘pulp-paper’ (Cotter 2009, s. 1-6).

Men på den tiden, 1930-tallets USA, var det en tendensiøs og stram praksis på hvordan man skulle lage slike pulp-utgivelser. Det var altså John L. Nanovic og Henry W. Ralston som i 1932 kom på ideen om å lage et ultimat overmenneske av en helt, i sitt forlag Street and Smith. Så de engasjerte den dyktige Lester Dent til å skrive manus. Lester Dent var en begavet forfatter, og klarte å utbrodere universet om Clark Savage Jr., han som gikk under navnet Doc Savage. Men det var ikke alltid at Lester Dent rakk de stramme tidsfristene sammenlignet med alt som sto på utgiverprogrammet. Derfor ble flere ghostwritere, under navnet Kenneth Robeson, oppført de gangene Dent ikke hadde skrevet. Så Kenneth Robeson har aldri vært en ekte person, ei heller ekte forfatter. Kenneth Robeson var et ‘House Name’, en litterær maske laget for å stå bak et åndsverk som Street and Smith eide (i dag kalt Intellectual Property eller Corporate Ownership). Verre er at man ikke eksakt vet hvem disse ghost-forfatterne kunne være, fordi man ikke pleide å journalføre eller kreditere dem. OG: De ble underbetalt og fikk ikke fremtidige royalties (Murray 2011, s. 1-51).

Hvem sto bak dette? Jo, det var redaksjonen styrt av blant annet John L. Nanovic. Denne Nanovic kunne være urimelig til tider. Han forkastet flere potensielle Doc Savage-manus av Lester Dent, og han kunne sensurere vekk tekst-passasjer som av rare grunner var ‘upassende’ eller ‘ikke ville selge’. Noe av det hårreisende [sic] var at Dent ikke fikk lov til å ha med for mange rødhårede kvinner i sine manus! Nå var det slik at Dent elsket rødhårede kvinner, hans kone var nemlig en rødtopp. (Ikke nok med det, en berømt pulp-bok av Dent, Genius Jones fra 1937, handlet om en rødhåret ung mann. Denne Genius Jones var et allvitende levende leksikon som hadde svaret på alt, men han hadde ikke gode sosiale ferdigheter, fordi han hadde vært for lenge alene i det arktiske islandskap. Jeg har selv denne boken i min samling.) Nanovic herjet med Dent helt til han gikk av i 1934, men de etterfølgende redaktørene Charles Moran og kvinnen Daisy Bacon var kanskje enda verre. Disse redaktørene kuttet vekk mange gullkorn som både Dent og Robeson-forfatterne kom med, og ‘streng bruk av blue pen’ er her mer enn nok en passende betegnelse (Murray 2011, s. 226-235). Ikke rart vi i dag har self-publishing-forfattere, sier nå bare jeg.

Will Murray (2011, s. 52-61) har dokumentert at de helt sikre (men selv her kan det være noe usikkert) ghost-forfatterne bak Kenneth Robeson kan ha vært: William G. Bogart, Alan Hathway, Harold A. Davis, Richard Sale, W. Ryerson Johnson, J. Allan Dunn, Laurence Donovan, Martin E. Baker og Evelyn Coulson. Men så må det komme frem at Will Murray selv har skrevet bøker om Doc Savage! Will Murray (født 1953) har hatt kjennskap til Doc Savage hele livet, har skrevet mange fanziner om helten, OG: Murray har fått tillitt og lisens av Condé Nast til å skrive Doc Savage-bøker, blant annet har han gjenopplivet ubrukte manus av Lester Dent. MEN: Murray er såpass beskjeden at han går under navnet Kenneth Robeson selv i disse bøkene som han har skrevet. (Murray 2011, s. 52-61).

Når det gjelder selve Doc Savage fortellingene, kom det veldig tidlig innslag av science fiction, allerede i boken Murder Melody (Laurence Donovan 1935). Jeg skriver mer om Doc som person nedenunder, men historiene bar preg av Doc som en altmuligmann som var fysisk og psykisk overlegen, at han hadde en nærmest ‘boy scout’-væremåte som også Supermann er kjent for. Doc Savage kunne det meste et menneske kan klare, men han kan ikke fly eller løfte biler over hodet. Mens Supermann-serien bærer preg av grenseløs science fiction, hadde Doc Savage mye mer ‘jordnære’ temaer. For eksempel arbeidet Doc Savage som et helt vanlig menneske i helt vanlige omgivelser, selv om også unaturlige eventyrligheter kunne oppstå underveis i Doc Savages verden. Lester Dent ønsket å fremstille Doc Savage som en mann som var en overdimensjonert altmuligmann: Doc skulle være et allvitende levende leksikon, han kunne alle kampsporter, kunne løse alle slags kriminalsaker. Men Supermann skulle overgå dette enda mer overdimensjonert: Supermann skulle fly opp i verdensrommet, løfte alt over hodet uansett hvor tungt det var, osv. Selv om Jerry Siegel og Joe Shusters første Supermann-fortellinger skildret et begynnelsesstadium der Supermann bare kunne hoppe over bygninger fremfor å fly, og at ikke alle superkrefter var på plass, ser jeg det slik at Lester Dent ikke hadde forestilt seg Doc Savage som en slik overdimensjonert skikkelse som det Supermann ble. Derfor kan man se det som at Doc Savage var en ‘ur-supermann’ (Cotter 2009. s. 41).

Og slik kan man betrakte Doc Savage som en mye mer jordnær altmuligmann i motsetning til Supermann. Lester Dent har sagt dette om inspirasjonskildene til Doc Savage: «I looked at what people had gone for already, so I took Sherlock Holmes with his deductive ability, Tarzan of the Apes with his towering physique, Craig Kennedy with his scientific knowledge, and Abraham Lincoln with his Christliness. Then I rolled ‘em all into one to get – Doc Savage» (Lester Dent sitert av Will Murray 2011, s. 304, boken Doc Savage: Horror in Gold).

Up From Earth’s Center (Lester Dent 1949) var den aller siste pulp-utgivelsen om Doc Savage, og den ble avsluttet med at Doc Savage døde. Allikevel påpeker Robert Cotter (2009, s. 157) at slike mytiske skikkelser egentlig aldri dør. Det gjorde Doc heller ikke, for heretter skulle Doc Savage komme i tegneseriene og andre medier (Cotter 2009, s. 157). Men det var en grunn til at Street and Smith ga seg med Doc, og det var som tidligere nevnt at tegneseriene og TV på 1950-tallet hadde overtatt. Salgene til pulp-magasinene stupte nedover, og Street and Smith ble nedlagt i 1949. Men dette nedlagte forlaget ble så kjøpt opp av Condé Nast i 1959, og i Doc Savages sammenheng er det i dag Condé Nast som sitter på rettighetene til Doc Savage. Hvis noen ønsker å lage tegneserier om Doc, må de be om lisens fra Condé Nast (Murray 2011, s. 1-51).

Doc Savage i tegneseriene

Disse forlagene har hatt lisens til tegneserier om Doc Savage:

- Street and Smith (1940-1949)
- Gold Key (1966)
- Marvel (1972-1977)
- Millennium (1991)
- DC (1987-1989)
- Dark Horse (1995)
- Dynamite Entertainment (2013)

Doc Savage Magazine, utgitt av Marvel, fra nummer 3 1976, tegnet av John Buscema og tusjet av Tony DeZuniga

Merk at disse tegneseriene i de ulike forlagene var av variabel kvalitet, og noen fulgte røttene nøye, mens andre (slik som DC) behandlet Doc Savage mye friere. For eksempel, i DC, kunne Doc Savage operere på 1990-tallet og enda lenger i fremtiden. Altså var DC sin behandling et nærmest unntak (Cotter 2009, s. 158-172).

Doc Savage på film

I 1975 kom Doc Savage: The Man of Bronze på kino, regissert av Michael Anderson. Med Ron Ely som Doc Savage. Selv de som ikke kjenner til Doc Savage kan se at denne filmen var en fiasko med gigantisk stor F. Allikevel, til tross for erfarne veteraner bak filmen, ble den feil regissert med mislykket sluttresultat. Ikke engang videokassett-markedet klarte å bringe inn særlig med inntekter til filmstudioet. Det har stadig blitt planlagt fremtidige filmer om Doc Savage, uten noe hell i å bli realisert (Cotter 2009, s. 177-182).

HVEM ER DOC SAVAGE?

Will Murray (2011, s. 394-435) skriver at «Doc» er et navn for allsidig intellekt. Og at «Savage» er et navn for en som er meget fysisk overlegen. Det hele begynte med at faren hans, Clark Savage Sr., en mektig filantrop og rikmann, ønsket å oppfostre en sønn som skulle bli en verdensbeskytter. En verdensbeskytter som skulle nedkjempe all urett og opprettholde fred på jorden. Denne sønnen, Clark Savage Jr., skulle læres opp i alle tenkelige disipliner og vitenskaper, all tenkelig fysisk trening. Han skulle bli en mann som kunne alt – Doc Savage (Murray 2011, s. 394-435).

Og dette ga resultater, for han er vitenskapsmann, lege, eventyrer og bekjemper av all urett. I tillegg er han et allvitende geni og meget fysisk overlegen. Han snakker alle verdens språk, kan matteformler utenat, kyndig i alle kampsporter. Listen kan utdypes enda mer, også i fremtidige bøker eller tegneserier om ham.

Mens den senere Batman skulle ha som varemerke å ha drakt, kjøretøy og alt av utstyr i svart farge – Doc Savage har solbrun hud og går mye kledd i bronsefargede klær, og selv hans utstyr og kjøretøy er bronsefargede; Derfor har han tilnavnet The Man of Bronze. Da må det også komme frem: Doc Savage er ikke noe overmenneske, for han overgår kun seg selv. Han kan IKKE fly eller løfte tunge lass som biler eller hus. Men han er et unikt menneske som overgår det de fleste kan. Allikevel har han innstillingen på at man aldri blir ferdig utlært, og lærer så lenge man lever.

Han har hovedkvarter i 86. etasje i en bygning som skal forestille Empire State Building. Derfor er også Doc usedvanlig rik, og han har arvet mange eiendommer i New York, samt andre steder i verden, etter sin formuende far. På sin 86. etasje har Doc alt han trenger: Treningsutstyr, våpenarsenal, laboratorium, selv egen luksuskantine! Han har sin egen forløper til både Batmobilen og James Bond-bilen, nemlig en grå Sedan. Denne Sedan-bilen er skuddsikker, med sotede vinduer, og selvsagt mitraljøse-geværer.

Doc Savage er høyt respektert av myndighetene i New York, og politiet nærmest forguder ham når de skal samarbeide. Og fordi han har legekompetanse, får han lov til å undersøke døde folk på likhus! Men han er redelig i sin rettferdighetskamp: Han bruker i sine pistoler og gevær såkalte ‘mercy bullets’, pistolkuler som ikke dreper, men heller lager overflatiske skuddsår.

Men Doc Savage har også en tilholdsplass i isdekkede Arktis, der han kan drive avansert forskning. Dette stedet heter Fortress of Solitude, og merk at Doc Savage-bøkene hadde dette FØR Supermanns tilholdssted med samme navn (Cotter 2009, s. 1-6).

Doc Savage hadde også sine mørke stunder: I The Ten-Ton Snakes (Lester Dent 1945), beskrives hans mimring over sin barndom, der han medgir at han sjelden fikk lov til å leke som de andre barna, og at skjebnen ville ha det til at til tross for denne uvanlige barndommen, ble han til et verdenspoliti som skulle gjøre verden tryggere og bedre. Og at han til slutt fant seg til ro med denne tilværelsen (Cotter 2009, s. 135).

Derfor er Doc Savage en sterk forløper til Supermann:

1. Doc Savage ble kalt for ‘superman’, i ulike ordvendinger. Merk at Jerry Siegel og Joe Shusters aller første Supermann-utkast «Reign of Superman» kom i 1933, men dette var ikke Clark Kents alter ego, heller en slags gudeskikkelse. Men man kan se det slik at Lester Dent brukte ordet ‘superman’ før Jerry Siegel og Joe Shuster. Selv om det egentlig var Nietzsche som brukte ordet ‘superman’ i sine filosofiske verker før både Dent, Siegel og Shuster.

2. Doc Savage hadde sitt Fortress of Solitude i isdekkede Arktis lenge før Supermann.

3. Doc Savage het Clark lenge før Supermanns alter ego Clark Kent.

4. Doc Savage ble kalt Man of Bronze før Supermann ble kalt Man of Steel.

5. Doc Savage ble kalt The Man of Tomorrow før Supermann. (Cotter 2009, s. 1-6).

ULIKHETENE MELLOM THE SHADOW OG DOC SAVAGE

The Shadow ble skapt av Walter B. Gibson for radioprogram i 1930, og kom raskt etterpå, 1931, i pulp-magasin slik som den senere Doc Savage. Det var nemlig et slags tidlig lignende Batman-Supermann forhold mellom The Shadow og Doc Savage.

The Shadow var den mørke, fryktinngytende helten som skremte forbryterne. Han gikk kledd maskert, i svarte klær, og var stort sett taus før han skremte skurkene med en skummel stemme (lik den senere Batman). Doc Savage var derimot den mer utadvendte og sofistikerte umaskerte helten som nedkjempet kriminaliteten som en altmuligmann og optimist, han var vennligere enn The Shadow (som den senere Supermann) (Cotter 2009, s.6).

Og for ordens skyld, må det påpekes at Batman som ble skapt i 1939 var inspirert av blant annet The Shadow, mens Supermann som tidligere nevnt (skapt i 1938) har lånt mye fra Doc Savage.

EN VERDEN AV SKURKER

Doc Savage kjempet mot mange ulike skurker, også fiender av USA da den andre verdenskrigen pågikk. Og Lester Dent var en ordenes mester, der han lekte seg med navn på andre språk, for eksempel er det skurker med spanske navn, El Rabanos=Reddiken, El Gorrinos=Spurven. Selv tyske skurkenavn ble brukt: Der Hase=Kaninen, og Das Seehund=Selen.

Og under andre verdenskrig kunne Doc kjempe mot både tyskere og japanere, men enkelte ganger ga Dent og redaksjonen fiktive navn på landene for ikke å tirre fienden (Cotter 2009, s. 111). Men redaksjonen var ikke så redde: I Violent Night (Lester Dent 1945) nedkjempes selveste Hitler! (Cotter 2009, s. 132-133).

Men Doc Savages verste fiende er John Sunlight, som ble introdusert aller første gang i Fortress of Solitude (Lester Dent 1938). Kjennetegnet til John Sunlight, er en syk drøm om å forene verden under ett flagg, ett språk, ett eneste diktatur. En gal manns drøm, mildt sagt. Robert Cotter (2009, s. 72) påpeker at denne skurken kan ha blitt introdusert som et svar på superskurkene fra tegneseriebladene, som eksploderte like etter Supermann i 1938. Og dette kan ha vært fordi pulp-magasinene ønsket å konkurrere mot disse superhelt-bladene (Cotter 2009, s. 72).

REFERANSER OG TOLKNINGER

Samfunnsskildringene

Fordi at Doc Savage ble skapt under den knallharde depresjonen, i 1932-1933, er det et tema som ofte ble brukt: USAs gullstandard som dollaren var pantsatt i. Det var ofte fiender av Doc som ønsket å ødelegge USA ved å rane alt gullet som var ved Fort Knox-bygget i USA. Og særlig i boken Horror in Gold (Will Murray 2011) ble dette temaet eksplisitt skildret. Dette verket var et ubrukt og upublisert manus av Lester Dent fra 1930-tallet, som Will Murray bearbeidet til roman i 2011. I denne boken er det en djevelsk kvinnelig skurk som ønsker å ødelegge hele verdensøkonomien for å skape et kommunistisk verdenssamfunn, der penger ikke skal ha betydning. Fra hennes ståsted mener hun at alle skal leve i harmoni og uten markedskonkurranse, der ingen er uteligger eller rikinger. Med andre ord mener hun det godt, men har en feil virkelighetsforståelse. I tillegg mener hun det er riktig å drepe for å nå dette målet. (Merk at depresjonen var et globalt problem som varte fra 1929 til 1937, men ville ikke gi seg før andre verdenskrig brøt ut i 1939, der behov for våpenfabrikker var en av faktorene som bidro til bedre verdensøkonomi. Doc Savage ble altså skapt midt i depresjonen, og jeg tolker fortellingene som at han skulle være et lyspunkt i tilværelsen, der amerikanerne kunne trøste seg med Doc Savage mens depresjonen herjet som verst.)

I The Terror in the Navy (Lester Dent 1937) er det skildring av noe som skjedde i virkeligheten: Doc Savage nedkjemper skurker som sprenger luftfartøy. Dette er en referanse til selveste Hindenburgkatastrofen. Den 6. mai 1937 var det et tysk passasjer-luftskip ved navn LZ129 Hindenburg, som tok fyr og ble ødelagt under forsøket på å lande i USA. 35 døde, og til og med dødsfall på bakken oppsto. Ellers skulle Doc Savage gjenspeile andre verdenskrig som varte fra 1939 til 1945, der han kjempet mot både tyskere og japanere (Cotter 2009, s. 55-56).

Forløpere til James Bond, Batman, Fantastic Four og MacGyver

James Bond ble skapt av Ian Fleming i boken Casino Royale i 1953. Selv om det ikke kan bevises at Ian Fleming var inspirert av Doc Savage, er det derimot flere elementer i Doc Savage-fortellingene som har likheter med den senere James Bond, ifølge forfatter Robert Michael Cotter (2009, s. 41). For Doc-eventyret The Fantastic Island (W. Ryerson Johnson og Lester Dent 1935) har mange likheter med Flemings Dr.No (1958), denne ‘gale vitenskapsmannen på en øy som vil erobre verden’. Og enda flere Bond-likheter skulle komme. Mystery under the Sea (Lester Dent 1936) hadde undervannskamper som den senere Thunderball (Ian Fleming 1961). The Metal Master (Lester Dent 1936) hadde likheter med Goldfinger (Ian Fleming 1959), denne ‘psykotiske stormannsgale mannen med kjærlighet til metaller’.

Altså er det ifølge Robert Cotter mange paralleller, selv om man aldri har funnet bevis for at Fleming lånte fra Doc Savage (Cotter 2009, s. 41). Men man skal aldri si aldri: Robert Cotter (2009, s. 122) avslutter med at i The Mental Monster (Lester Dent 1943) var det en person som het BOND! Dette kan jeg argumentere imot, nemlig at Fleming påsto at James Bond er oppkalt etter en ornitolog, med navnet James Bond, som ga ut en bok i 1936 som het Birds of the West Indies.

Og selv Batman skal undersøkes av Cotter (2009, s. 49), for i Doc-eventyret The South Pole Terror (Lester Dent 1936) er det skurker i et skip ved navn ‘Uncle Penguin’, med mistenkelige paraply-våpen(!). Batmans fiende Pingvinen kom ikke før i «Detective Comics» nr. 58: One of the Most Perfect Frame-Ups (Bob Kane og Bill Finger 1941).

Selv Batmans fiende Two-Face har paralleller i et Doc-eventyr, nemlig The Men Vanished (Lester Dent 1940), der en skurk har et stort arr på venstre side som denne Two-Face. Og Two-Face kom ikke før i «Detective Comics» nr. 66: The Crimes of Two-Face (Bob Kane og Bill Finger 1942) (Cotter 2009, s. 93).

Fantastic Four som ble skapt for Marvel av Stan Lee og Jack Kirby i 1961, holder til i en egen skyskraper i New York, akkurat som Doc sin ‘86. etasje’-bygning. Og Robert Cotter mener også at selv MacGyver kan være inspirert av Doc Savage, ved at de begge klarer å lage oppfinnelser over alt de finner på bakken, under farer (Cotter 2009, s. 104). (MacGyver var en TV-serie som varte fra 1985 til 1992, under filmselskapet Paramount.) Altså er det ikke bare Supermann som har hentet inspirasjon fra Lester Dents helteepos.

AVSLUTNING

Jeg har hatt et ønske om å formidle Doc Savages sin utgivelseshistorie, karakterbeskrivelse samt tolkningsmuligheter. Der har jeg kommet frem til at Doc Savage i bunn og grunn er en veldig undervurdert skikkelse. Det kom aldri mer enn én film, nemlig fiaskoen fra 1975. Og mange tegneserieforlag har hatt ganske kortvarige lisensperioder, uten at jeg synes populariteten har økt.

Igjen, Doc Savage er nok undervurdert, for jeg har kommet frem til at han kan ha satt spor i (både bevisst og ubevisst) Supermann, Batman, James Bond, Fantastic Four, og selv Hulk-tegneserien har en mann som heter Doc Samson, med flere likhetstrekk til Dents skaperverk. Kanskje trengs det en Netflix-serie om Doc Savage for å friske opp populariteten fra pulp-tidene? For i dag er det ikke pulp-serier som er rådende, det samme kan man si om selv tegneseriene – for alt av superhelter skal fremstilles på enten dataspill, Disney+ eller HBO Max.

Men det finnes alltid hardcore pulp-entusiaster som Will Murray, som skaper ekko etter legender som Doc Savage. Så takk til alle slike ildsjeler!

KILDER

Bøker:

Cotter, R. M. (2009) A History of the Doc Savage Adventures in Pulps, Paperbacks, Comics, Fanzines, Radio and Film. North Carolina: McFarland.
Murray, W. og Dent, L. (2011) Doc Savage: Horror in Gold. New York: Condé Nast.
Murray, W. (2011) Writings in Bronze: The Fantastic Articles on Doc Savage. Altus Press.

Artikler:

Murray, W. (2011, s. 1-51) The Secret Kenneth Robesons. I: Murray, W. (2011) Writings in Bronze: The Fantastic Articles on Doc Savage. Altus Press.
Murray, W. (2011, s. 52-61) The Duende Doc Savage Index. I: Murray, W. (2011) Writings in Bronze: The Fantastic Articles on Doc Savage. Altus Press.
Murray, W. (2011, s. 74-82) The Girl Who Loved Doc Savage. I: Murray, W. (2011) Writings in Bronze: The Fantastic Articles on Doc Savage. Altus Press.
Murray, W. (2011, s. 126-129) Doc’s Lost Flame. I: Murray, W. (2011) Writings in Bronze: The Fantastic Articles on Doc Savage. Altus Press.
Murray, W. (2011, s. 226-235) Plotting Doc Savage. I: Murray, W. (2011) Writings in Bronze: The Fantastic Articles on Doc Savage. Altus Press.
Murray, W. (2011, s. 394-435) Doc Savage: The Genesis of a Popular Fiction Hero. I: Murray, W. (2011) Writings in Bronze: The Fantastic Articles on Doc Savage. Altus Press.
Lars Bendik Klev Furnes (født 1986) er utdannet bibliotekar, og har en glødende interesse for tegneserier. Han har gitt ut to tegneseriefaglige bøker, Anti-depresjonens Batman (2018) og Superhelt-koden (2019). I tillegg har han skrevet mange artikler om Batman og andre tegneserier.