Kjære Rikard Illustrasjon: Lene Ask, 2014 | ||
Tegneserie som dokumentarVirkeligheten har for lengst inntatt tegneseriene, men streken er subjektiv. AV MORTEN HARPER / MAI 2015Dokumentarismen står sterkt i moderne tegneserier. Internasjonalt møter vi stadig nye reisereportasjer, biografier, selvbiografier, dokudrama, populærvitenskap og samtidskommenterende tegneserieessay. Bøker som Steffen Kvernelands prisbelønte Munch-biografi og Lene Asks Kjære Rikard, om forholdet mellom en far som er bortreist misjonær og sønnen som vokser opp på barnehjem, viser at den internasjonale trenden også har nådd oss. Virkelighetsbaserte tegneserier har tradisjonelt vært enkle kortversjoner av velkjente hendelser. De nye seriene hever ikke bare det faglige ambisjonsnivået, men også den kunstneriske og polemiske innsatsen. Tegneseriene tar for seg mer ukjente hendelser, personer eller fenomener, eller beskriver nye sider ved det som allerede er kjent. Flere av seriene går inn i noen av verdens skarpeste konflikter med et personlig perspektiv på temaet. Brøt ut av boblen Det er flere forhold som forklarer den dokumentariske vendingen i tegneseriene. Dokumentarsjangeren har fått en styrket posisjon også i andre medier, ikke minst innenfor film. Tegneseriene brøt for et par tiår siden ut av boblen som lesestoff for barn. Det har gjort både seriene og målgruppene mer sammensatt, og i større grad gitt rom for serieskapernes personlige interesser, refleksjoner og strek. Et ønske om å markere distanse til de tradisjonelle sjangerseriene, slik som virkelighetsfjerne superhelter og humorserier, har forsterket den dokumentariske dreiningen. Den serien som fremfor noen annen la grunnlaget for trenden, var tegneserieromanen Maus. Amerikanske Art Spiegelman ante nok at han var på sporet av noe ekstraordinært da han med enkle dyrefigurer skildret de polsk-jødiske foreldrenes opplevelser under andre verdenskrig og sitt eget problematiske forhold til faren. Men han ante neppe at serien skulle få den prestisjetunge Pulitzerprisen og bli en internasjonal bestselger. Dyremaskene og den forenklede streken i Maus gir en ny opplevelse av krigen, som om vi ser tragedien utspille seg for første gang. Skråblikket Spiegelmans etterfølgere kommer fra mange steder: Marjane Satrapi gir oss personlige og menneskelige utsnitt av Iran og den islamske revolusjonen i Persepolis. Joe Sacco er journalist for palestinernes sak i Fotnoter i Gaza, mens Sarah Glidden lager fargerikt reisebrev av sin villrådighet om staten Israel. Paco Roca belyser fortrengte hendelser og skjebner fra den spanske borgerkrigen og Francodiktaturet. Guy Delisle er utstasjonert tegnefilmarbeider i Nord-Korea, og skildrer opplevelsen av regimets totalitære kontroll. Øystein Runde og Ida Neverdahl beskriver i boken Moskva Putins Russland ut fra deres besøk på hovedstadens tegneseriefestival. Boken viser samtidig tydelig hvordan tegneseriens dokumentarister tillater seg å ikke bare fortolke, men også overskride virkeligheten når, de skildrer et oppdiktet møte med Putin. Moskva av Øystein Runde og Ida Neverdahl, illustrasjon: NeverdahlBoken Fotografen, om en reise i Afghanistan under den sovjetiske okkupasjonen på 1980-tallet, tematiserer med sin blanding av fotografier og tegnede ruter hvordan tegnerens strek fortolker virkeligheten. Tegneseriens egenart er subjektiv, enten den uttrykker seg i en karikert, ekspressiv eller hyperrealistisk tegnestil. Seriene kamuflerer ikke kunstnerens ståsted, men gjør derimot et poeng av at virkelighetsbildene er personlige. Det er samtidig mange moderne dokumentarserier der serieskaperne selv ikke har en direkte tilstedeværelse i serien. Tegneseriene i det franske reportasjemagasinet Grand reporters, som også er samlet i bokform, legger konsekvent i stedet fortellerståstedet hos personene seriene handler om. Med unntak av Joe Saccos bidrag til magasinet, er de mange andre serieskaperne i all hovedsak fraværende fra skildringene. Maximilien Le Roy rendyrker sin egen tilbaketrekning i en slik grad at hans serier har form som intervjuobjektenes selvbiografi. En middelaldrende mann forteller om gjenvinningsbedriften sin i den indiske slumbyen Dharavi. Den andre serien gir stemme, kropp og ansikt til en uteligger i Lyon. Fortellergrepet gir nærhet og troverdighet, utfylt av Le Roys skisseaktige og subjektivt fargelagte tegninger. Det usynliges kunst Tegneserien er en uren kunstart, i den forstand at den blander ulike uttrykk. Den er både sammensatt av tekst og bilder, og et samspill av flere bilder. I overflaten ser vi dette gjennom virkemidler som snakkebobler, lydord, kontraster mellom tekst og bilde, assosiasjonsskapende overganger fra rute til rute og mønstre for sidenes oppbygging. Joe Saccos storverk Fotnoter i Gaza er for eksempel en blanding av portrettkunst og landskapsskildring, av historisk dokumentar og samtidsaktuelt essay, og av reportasje og politisk agitasjon. Han oppløser tegneseriens klassiske rutemønster til fordel for store panoramabilder som stedfester hendelsene og mindre ruter som leder oss til menneskene og detaljene i historien hans. Sideoppbyggingen er sammensatt, nesten på bristepunktet – ikke ulikt den konflikten han skildrer. Fotnoter i Gaza av Joe SaccoDen argentinske klassikeren Che, en biografi om Che Guevara som også er oversatt til norsk, blander hyperrealisme og abstrakt grafikk. Slik tidfester og forankrer serien hendelsene, men gjør også den historiske fortellingen om drapet på revolusjonshelten til en tidløs tragedie. Et ordspråk i serieteorien sier at det viktigste i en tegneserie, er det som skjer mellom rutene. Det vi ikke ser, men ser for oss. Derfor er tegneserier blitt kalt det usynliges kunst. Som leser knytter vi ikke bare sammen tekst og bilde, men lager også en handlingskjede av de separate ruteutsnittene. Slik utfylles dokumentartegneserienes virkelighetsbilder av vår egen leseopplevelse. |
Morten Harper er tegneseriekritiker og fagbokforfatter. Teksten er en utvidet versjon av en artikkel i programavisen til Mosjø Comix Con april 2015.
Les også om fagboken Den dokumentariske teikneserien av Øyvind Vågnes |
|
|