Persepolis
Illustrasjon: Marjane Satrapi
(Illustrasjon fra boken)

Tegning mot fortrengning

Velfunderte lesninger av dokumentariske hovedverk, men begrenset blikk på sammensatt sjanger.

AV MORTEN HARPER / JUNI 2014
publisert tegneserieteori.no mai 2015

Det finnes ikke flere fagbøker om tegneserier her til lands enn at en bokutgivelse om temaet har nyhetsverdi. Den dokumentariske teikneserien av Øyvind Vågnes fra Universitetet i Bergen er i tillegg det første akademiske arbeidet i bokform. De tidligere norske utgivelsene har vært populariserte fagbøker eller inntatt en parodisk tilnærming til den akademiske fremstillingsmåten. Den nærmeste forløperen til Vågnes' studie er medieviteren Knut Ståle Hauges En tiger i Tommys tanker, om Bill Wattersons stripeserie, men den litt over ti år gamle boken mangler forankringen i internasjonal tegneserieforskning som Vågnes har i sitt arbeid.

Virkelighetsbaserte tegneserier er i og for seg ikke noe nytt, men sjangeren har tradisjonelt vært enkle fremstillinger av velkjente hendelser. Med Art Spiegelmans Holocaustserie Maus som det sentrale forbildet, et verk Vågnes omtaler grundig, har de siste tiårenes dokumentarserier hevet både det tematiske og estetiske ambisjonsnivået. Tegneseriene beskriver nye sider ved det som allerede er kjent, eller tar for seg mer ukjente hendelser, personer eller fenomener. Internasjonalt har det dokumentariske tilsnittet vært den mest markante tendensen innenfor moderne tegneserier. Steffen Kvernelands Munch-biografi er bare ett eksempel blant de norske seriene på denne tendensen.

I Den dokumentariske teikneserien inkluderer Vågnes også animasjonsfilm, men det aller meste av boken omhandler tegneserier. Etter et innføringskapittel om sjangerens hovedtrekk, som utgjør omtrent en tredjedel av boken, gjør Vågnes fire nærlesninger av sentrale verk: Joe Saccos tegneseriejournalistikk fra Palestina, Alison Bechdels selvbiografiske familiefortelling Husfred, Marjane Satrapis Persepolis fra Iran og animasjonsfilmen Vals med Bashir om massakrene i flykningleirene Sabra og Shatila i Libanon.

Det er flere forhold som kan forklare den dokumentariske vendingen i tegneseriene. Vågnes spør om den kanskje er en «reaksjon på ein ny og ofte kortpusta mediekvardag», og påpeker at tegneserieuttrykket krever en mer langsom tilnærming og gir alternative innganger til det dokumentariske stoffet. Senere omtaler han hvordan Joe Sacco laget storverket Fotnoter i Gaza, om en massakre på Gaza under Suez-krisen, delvis i frustrasjon over massemedienes aktualitetspress, etter at tidsskriftet Harper's kuttet vekk den historiske bakgrunnen i en reportasje han tegnet.

Hovedtesen i boken er at tegnede dokumentarer viser det vi ellers ikke hadde fått se, at seriene synliggjør hendelser og personer som uten den tegnede streken ville vært usynlig. Vågnes knytter fint lesningen av tegneseriene til en teoretisk diskusjon om traumer og minner. I flere av seriene har personkildene vanskelig for å uttrykke det de har opplevd. Hendelsene kan være en personlig påkjenning å beskrive, eller det er kulturelle og politiske sperrer. Boken viser mange serier der tegningen trosser fortrengning på både individuelt og kollektivt nivå, og han argumenterer overbevisende for at dette er et helt sentralt trekk ved sjangeren.

Tittelen lover en fullstendig sjangerinnføring, men det er likevel kun én retning innenfor dokumentarseriene Vågnes går grundig inn i: den selvbiografiske eller selvrefleksive dokumentaren. Bare på norsk finnes flere album eller bøker der serieskaperen har en annen og mer tilbaketrukket eller usynlig fortellerrolle enn i seriene Vågnes omtaler. Ett eksempel er Mikael Holmbergs 26. november om massearrestasjonene av norske jøder i 1942. Vesentlige oversettelser er Laika om romfartskappløpet, Logicomix om Bertrand Russell og filosofiens historie og biografien Che.

Det mest interessante med boken er at Vågnes analyserer seriene ut fra begreper og forskning om visuell kultur. Han er dårligere til å drøfte seriene i forhold til andre relevante tegneserier. Utvalget av serier er godt egnet til å bekrefte bokens teser, men gir et begrenset utsnitt av den dokumentariske tegneserien.

Øyvind Vågnes
Den dokumentariske teikneserien
Universitetsforlaget 2014
146 sider

Morten Harper er tegneseriekritiker og fagbokforfatter. Teksten har vært trykt i Morgenbladet 27. juni 2014.