Å se for å lære

Blandingen av tekst og illustrasjoner i tegneserier kan på en annen måte enn tradisjonell faglitteratur fenge leseren og formidle faglige poenger. Visualiseringen konkretiserer stoffet som pedagogiske knagger. Serieskapernes populariserte fremstillinger låner dessuten fiksjonens fortellerstrategier for komedie og drama.

Teksten er ferdig. Temaet er viktig, resonnementene stringent og konklusjonene dristig. Hva hjelper det hvis ingen gidder å lese boken? En måte å tilrettelegge stoffet på, er å gjøre det visuelt. Da tenker jeg ikke på å friske opp sidene med fotografier, tegninger og kart, men hvordan tekst og bilder kan knyttes sammen slik at selve fremstillingen blir visualisert. Det er her tegneserien som blandingsmedium kommer inn. En serieskaper må forholde seg til tekst og bilde samtidig, ettersom elementene i tegneserien danner ett visuelt uttrykk. De fleste serieskaperne som har laget faglige fremstillinger er ikke forskere innenfor emnet, men det hender at manusforfatterne har relevant akademisk bakgrunn. Uansett er fagseriene i all hovedsak popularisert fremstillinger. Valget om å bruke tegneserieformen handler litt om faglig forenkling, men mest om tilrettelegging som gjør stoffet interessant og forståelig. For å visualisere stoffet, må man iscenesette det med en slags ytre handling. Det gjør at man må ta stilling til dramatisering og personifisering av stoffet. Visualiseringen gir dessuten en annen presisjon i skildringen av ytre omgivelser og personer, og samspillet mellom tekst og bilde kan poengtere fremstillingen slik at den blir lettere å forstå og huske.

Det er de komiske visuelle mulighetene serieskaperne Ola A. Hegdal og Tore Strand Olsen bruker i den nye biografien Jeg, Arne Næss. Ikke uventet ettersom forfatteren Hegdal tidligere laget den munterfilosofiske stripeserien På Kloden, og Olsen i mange år tegnet for Pyton og nå lager humorserien Ørn Bjørn & Jørn. Ifølge forlaget kom ideen til en tegneseriebiografi i anledning filosofens 90-års dag fra Kit-Fai og tøygrisen hennes Timotei (!). «Begynn med begynnelsen, pappa!» sier grisen, og serieskaperne lar Næss fortelle om livet og filosofien. Hegdal og Olsen har begrenset seg til et titalls episoder: barndom med mishag mot moren, fjellklatring, møte med Peter Wessel Zappfe, psykoanalyse i Wien på midten av 30-tallet, empirikerne, eksperimenter med rotter, professortiden i Oslo, possibilismen, økosofien og livsfilosofien.

Det er nytt i Norge at en kjent person selv velger å få laget en biografi i tegneserieform. Genren har vært forbeholdt historiske skikkelser som Ivar Aasen, Hans Nielsen Hauge, Olav den hellige og Tordenskiold. Jeg, Arne Næss er dessuten mer humoristisk anlagt. Næss skildres som en uhøytidelig og småpussig person, som gjerne drar til med et saftig Tarzan-rap i triumf på en fjelltopp eller intellektuelle tinder.

Hegdal og Olsen har flere oppfinnsomme fortellergrep, særlig i fremstillingen av filosofiske tema. Episoden om empirikerne fortelles som en ballade hvor de empiriske ridderne kjemper mot nonsens-udyret. Det anskueliggjør temaet på en artig måte, samtidig som det er en kritikk av empirikernes opphøyde selvbilde. I en sekvens om Næss’ eksperimenter med rotter for å forstå menneskers psykologi, låner serieskaperne fra superheltgenren: Superrotten, en helt med eksistensiell angst. Motivene hentes igjen flere ganger i løpet av boken. Det skaper humor, gir rytme i fortelling og er effektiv pedagogisk poengtering. Bildene brukes også som ikoner for å vise abstrakte problemstillinger, som når Næss sliter med byrden fra professoratet.

De enkle og karikerte tegningene er et humoristisk poeng i seg selv, og gjør fremstillingen lett å lese. Fjellene og manifestasjonen av Næss’ panzer-karakter er tegnet i en mer robust stil, som understreker fjellet som metafor for hans sterke personlighet.

En annen historie

Opplysningstegneserien som genre oppsto i USA på 40-tallet, til dels som et alternativ til de sterkt kritiserte spennings- og skrekkseriene. En del av disse seriene har kommet på norsk i heftene Illustrerte klassikere. I folkeopplysningens navn skulle serieskaperne og forlagene oppnå både anerkjennelse og salg hos nye lesergrupper. En annen forklaring på fenomenet er ønsket om å motvirke tegneseriens antatt skadelige innflytelse. Utgiver George J. Hecht hos True Comics, det største forlaget i genren, fastslo at "ved å tilby serielesere et magasin som så ut som de andre, men var informativt så vel som underholdende, kunne vi bekjempe ild med ild"(1).

Arne Næss-biografien har mer til felles med de nyere engelske ”for begynnere”-bøkene, hvor tenkere som Marx, Freud og Wittgenstein er presentert. Et annet forbilde for Hegdal og Olsen har utvilsomt vært amerikanske Larry Gonicks muntre verdenshistorie The Cartoon History of the Universe (første del er utgitt på norsk med tittelen Ned fra trærne…). Som en læreboksjarlaten forteller Gonick universets historie gjennom nedslag mot de suksessivt viktigste hendelsene, og har med både kart og tabeller. Fortelleren er Gonick selv, som med tidsmaskin tar oss med til de forskjellige epokene. Han vil sette hendelsene i sammenheng, og dermed forklare den historiske utviklingen. Tidsmaskinen er det strukturelle virkemidlet for å kunne hoppe fritt fra person til person, fra hendelse til hendelse, fra epoke til epoke. Fortellerens entusiasme skaper dessuten nærhet til stoffet og humor.

De stadige forflytningene i tid og rom kunne svekket strukturen og oversiktligheten, men Gonick lar forløpene utvikle seg over flere bilder, og hver epoke er bygd opp som en dramatisk helhet. Gonick lar de mer kuriøse detaljene komme frem gjennom fotnoter (bokstavelig talt!), og dermed blir de systematisert på siden av hovedfremstillingen. Det er både leservennlig og underholdende.

Den allvitende (eller kanskje bedre: allforklarende) fortellervinkelen medfører mye tekst. Det er teksten som er det bærende elementet i fremstillingen. Mens teksten er tørr og saklig, er billedsiden uhøytidelig. Tegningene gir ofte absurde fortolkninger av teksten. Dialogen ligger også innenfor dette komiske planet. Tekst og bilde står altså i et kontrapunktisk forhold: ordets autoritet kontra bildets antiautoritet; teksten som det historisk fortellende kontra bildet som det komisk kommenterende; tekstens formidling av innsikt kontra bildets underholdning.

Hos Gonick forsones motsetningene mellom tekst og bilde i en helhet som er noe mer enn summen av elementene hver for seg. Teksten formidler historien som i en prosabok. Det komiske og interessevekkende tilføres i spenningen mellom den høytidelige teksten og det fritt fortolkende bildet som «avslører» teksten. Slik forener Gonick hensynet til underholdning og opplæring.

Pedagogiske ikoner

Scott McCloud er blitt kalt tegneseriens Marshall McLuhan. I likhet med medieviteren McLuhan er han visjonær og flink til å se og vise sammenhenger. McClouds Understanding Comics var nittitallets viktigste bok om tegneserier, og etablerte en samlende teori om mediets karaktertrekk og funksjonsmåte. I Reinventing Comics er fokus ikke lenger serienes indre mekanikk, men tegneseriens posisjon i kulturlandskapet og bruk av nye digitale medier. Som forgjengeren er også Reinventing Comics en tegneserie, med McCloud som hovedperson.

McCloud har en klar og ren tegnestil, og det er lett å orientere seg i billedrutene. Denne enkelheten gjør han til et pedagogisk virkemiddel med visuelle metaforer som poengterer teksten og tilfører fremstillingen humor. McCloud er i serien en entusiastisk og kunnskapsrik forteller. Han fremfører ikke bare resonnementene og binder sammen sekvensene. Han går også inn i eksemplene for å kommentere dem. Den visuelle tilstedeværelsen av McCloud som forteller gir økt nærhet og interesse for utsagnene. Den trinnvise oppbyggingen av teoriene oppleves dessuten som en jakt, hvor vi følger snushanen McCloud dypere og dypere inn i mediet.

Boken handler om tegneseriens tolv ”revolusjoner” (McClouds eget ord): fra tegneserier som litteratur og kunst til bruk av digitale medier i produksjon og distribusjon. McCloud åpner med en forsvarstale for tegneseriemediets unike muligheter. Kapitlet har mange eksempler på det McCloud mener er god tegneseriekunst. Eksemplene og McClouds egne kommentarer er knyttet sammen på en måte som er umulig i selv en rikt illustrert litterær fremstilling. Metaforen om forfatteren som guide er her en fortellermessig realitet.

Hvert tema (revolusjon) i boken har fått et eget ikon. McCloud forklarer med tekst hva som er typisk for hver revolusjon. Når han så har gjort leseren fortrolig med hva ikonene betyr, bruker han dem som meningsbærende visuelle uttrykk i resten av boken. Ikonene gir assosiasjoner som poengterer og i enkelte tilfeller kommenterer den revolusjonen de er knyttet til. Viktigere er det likevel at McCloud med ikonene styrer leserens tolkning av kapitlene, og ikke minst av sammenhengen mellom revolusjonene, på en mer umiddelbar måte enn med tekst. I stedet for å gjenta resonnementet bak revolusjonen, holder det at han viser ikonet.

Reinventing Comics er pedagogisk sett en usedvanlig vellykket fagbok, og et sterkt argument for McClouds påstand om at tegneseriemediet kan romme alt slags innhold. En annen av McClouds kjepphester er at digitale hjelpemidler gir serieskaperne nye muligheter. I dagens tegneseriebransje brukes datamaskiner for det meste til fargelegging og -separasjon. McCloud tegner derimot digitalt (Wacom tavle og penn), og Reinventing Comics er produsert direkte på datamaskin (eksemplene fra andre serier er riktignok skannet fra papir). Valget av medium og produksjonsmåte for Reinventing Comics er ikke bare et spørsmål om tilrettelegging av stoffet, men også om påstandenes troverdighet.

Elementært, Kafka

Kafka for begynnere er en grunnleggende innføring i Franz Kafka som person og hans forfatterskap. Som de andre bøkene i «for begynnere»-serien er dette mer illustrert prosa enn tegneserie. Flere av Kafkas historier er imidlertid gjenfortalt i tegneserieform, og boken er illustrert av den amerikanske underground-serieskaperen Robert Crumb. Teksten, skrevet av engelskmannen David Zane Mairowitz, er det bærende fortellerelementet i boken. Illustrasjonene kommenterer eller viser hovedpunkter i teksten, og gjør at leseren dveler ved visse poenger. Mens Larry Gonick (han med verdenshistorien ovenfor) bruker tekst og bilde som motsetninger, holder herrene Mairowitz og Crumb seg på samme fortellerplan og utfyller hverandre.

Crumbs tegninger er verken realisme eller karikatur, men de er i høyeste grad ekspressiv. Stilen er røff og skisseaktig. Uroen og dysterheten i de nesten maniske skraveringene illustrerer utmerket nevrosene hos Kafka og angsten i historiene hans. Tegningene har en beskrivende funksjon både når det gjelder personenes utseende og de bymiljøene Kafka levde i. De har ikke samme presisjon som et fotografi, men tegningene fanger godt stemningene på et sted eller hos en person. Denne uttrykksfullheten er viktig i en slik biografi med fokus på personens indre liv.

Hvordan illustrasjonene forsterker teksten ser vi i sekvensen om Kafkas far. Crumbs tegninger viser umiddelbart farens arroganse og utradering av sønnens selvrespekt. Enkelte steder i boken gjengis sitater i en snakkeboble sammen med et portrett av opphavsmannen. Slike snakkende hoder skaper ikke all verdens drama, men det å se utseendet deres gir en større nærhet til personene som prater og dermed også utsagnet.

Det viktigste fortellergrepet i boken er bearbeidelsene av Kafkas historier. Dommen, Forvandlingen, Hiet, I straffekolonien, Prosessen, Slottet og En sultekunstner gjenfortelles i kortfattede tegneserieversjoner. Gjennom visualiseringen blir historiene lett tilgjengelige dokumenter (objektivisert, om man vil), slik at de enklere kan kommenteres og drøftes i teksten.

Autentiske tegninger

Mens atmosfæren er det viktigste i Crumbs tegninger av 1800-tallets Praha, streber Morten Myklebust og Dag Frognes etter autentisitet. Forlaget Fantasi-Fabrikken (som drives av blant andre Myklebust) utga på nittitallet flere historiebøker som blander tegneserier med noveller, fagprosa, foto og illustrasjoner. Myklebusts hovedverk er Olav – viking & helgen, om kong Olav Haraldsson. Boken tar for seg Olavs liv og deler av hans samtid. Den inneholder to tegneseriesekvenser, som begge skildrer slaget ved Stiklestad i 1030, da Olav ble drept. Seriemediet brukes altså for å vise den mest betydningsfulle hendelsen i Olavs liv. Tegneserien fungerer som en dramatisk inngang for boken. Den skal fange leserens oppmerksomhet, og føre ham inn i en ellers mindre handlingspreget skildring av fortiden med tekst og illustrasjoner.

Slaget ved Stiklestad er en velkjent historisk hendelse. Det interessante ved Myklebusts serie er at den gjør hendelsen levende: personene, hestene, buene og pilene – alle elementene dramatiseres. Tegneserien fører oss rett inn i konfrontasjonen mellom Olav og bondehæren anført av blant andre Tore Hund. Denne første delen er en sammenhengende slagscene. Den andre delen omhandler gravleggingen av Olav, og hvordan myten om Olav (helgenstatusen) ble etablert. En måneformørkelse fungerer som en bro mellom sekvensene.

De to tegneseriebitene i boken gjør historisk dokumentasjon synlig. Hendelsesforløpet i slaget har Myklebust hentet fra Snorres saga. Et uttalt mål med boken har vært å gi en mest mulig korrekt ytre gjengivelse. Bekledning, redskap, våpen, båter, landskap og selve krigføringen er vist slik historikerne mener det var på Olavs tid. Tegneseriene forteller dessuten om Olavs posisjon og om maktkampen i Norge på denne tiden. Ifølge Myklebust kommer de to viktigste sidene ved Olav frem i seriene: at han var viking og helgen.

Serien har et høystemt billedspråk. Handlingens fremdrift i rutene er rolig, og store, detaljrike bilder i breddeformat skaper en pompøs stemning. Myklebust har valgt å innarbeide teksten i ruter i stedet for bobler. Fortellerteknisk gir det et friere forhold mellom motiv og tekst, men skaper også lettere assosiasjoner i retning av fortellertekst og dermed skildring av fortid. Dialogen i serien er hentet fra Snorre, men Myklebust har foretatt en viss modernisering.

Dag Frognes skildrer i Tordenskiold – admiral & rebell (som også er utgitt av Fantasi-Fabrikken) Peter Jansen Wessels, fra han som 14-åring rømte til København, via storhetstiden som Tordenskiold under Store nordiske krig, til hans død i en duell i 1720. Boken blander tegneseriesekvenser som dramatiserer Tordenskiolds liv, med fagtekster om 1700-tallets skip, livet i marinen og krigen mellom Danmark-Norge og Sverige. Redskapene som omtales i teksten er vist gjennom illustrasjoner som tydeliggjør fremstillingen. Tekstenes oversikt er dramatisk knyttet sammen med tegneseriebitenes nærutsnitt.

Omtrent halvparten av bokens åtti sider er i tegneserieform. Frognes' tegninger er pompøse som seg hør og bør i et historisk epos. Detaljrikdommen gir et presist innblikk i tidens miljø. Skildringen av Tordenskiold er et ståsted som lar Frognes fortelle mer allment om 1700-tallets kultur og mennesker. Målet har vært å beskrive Tordenskiolds tid og miljø så presist som mulig, og Frognes har basert tegningene på dokumentasjon av våpen, skip og arkitektur. Han har også seilt i de samme områdene som Tordenskiold.

Detaljrikdommen gjør at tegningene er mer fotografisk beskrivende enn dramatiske utsnitt i en fortelling. Hovedprosjektet i Tordenskiold – admiral & rebell har da tydeligvis også vært å avbilde historien. Det er altså tegneren Frognes som her er den aktive historikeren, mer enn fortelleren. Serien viser datidens båter, seilføring, bekledning, sverd, kanoner, brygger osv. med fotografisk presisjon.

En viktig kilde for Frognes har vært matrosen Niels Trosners dagbok fra den dansk-norske marinen på 1710-tallet. Dagboken er interessant både som historisk dokument og fordi Trosner i tillegg til å beskrive hendelsene tegnet billedsekvenser i margen – nesten som en tegneserie. Noen utdrag fra Trosners dagbok gjengis i boken.

Dokudrama

Amerikanske Jim Ottaviani har skrevet et dokudrama om utviklingen av atombomben: Fallout. Et dokudrama skal ikke bare formidle fakta, men også appellere til og engasjere leseren. Like viktig som det historiske innholdet er derfor dramaturgien. Serien er individorientert, og bygger på den filosofi at det er enkelte mennesker som skaper historie. I Fallout er det først og fremst forskerne J. Robert Oppenheimer og Leo Szilard som skaper seriens handling. Ottaviani griper inn i historien og ordner begivenhetene etter en fortellings logikk.

Fallout handler både om den politiske dynamikken for utviklingen av atombomben, og den vitenskapelige revolusjonen arbeidet innebar. Ottaviani, som tidligere har arbeidet som atomingeniør, kaller boken science fiction: ”Though not a work of history, this book isn’t entirely fiction either. We’ve fabricated some details in service of the story, but the characters said and did (most of) the things you’ll read.” (Ottaviani 2001).

Boken har en engasjerende oppbygging, med flere dramatiske prosjekter for personene. Ottaviani bruker mye plass på å få frem den vitenskapelige og filosofiske bakgrunnen for Szilard på trettitallet. Szilard fremstår som en visjonær vitenskapsmann med nye ideer til teknologi, og erklærte utopiske målsetninger. Boken visualiserer noen av hans tanker om en fremtid med ubegrenset tilførsel av energi. Szilard har ikke bare velmenende mål. Som enhver helt møter han også motstand. Han er for stor eller dristig for sin samtid. Skepsisen mot ideene hans gjør at han også må kjempe for sin personlige integritet, i tillegg til å baske med de vitenskapelige og tekniske utfordringene. Slik Ottaviani skildrer Szilard, er det lett å sympatisere med bestrebelsene hans. Vi føler med Szilards visjon om bedring av samfunnet, hans ønske om anerkjennelse som vitenskapsmann, og ikke minst hans søken etter egen tilfredsstillelse ved å løse problemene.

Den første delen av boken skildrer arbeidet med å spalte uran og utløse den kjedereaksjonen som er atombomben. Det er mange tekniske hindringer som må forseres, og dramaet drives fremover av de kreative løsningene. Boken er spekket med tekniske detaljer, men de oppleves som relevante fordi de er knyttet til løsningen av bokens dramatiske konflikt. Ottaviani prøver ikke å pakke det faglige temaet inn i et drama. Han gjør i stedet temaet til et drama.

Med den prinsipielle teknologien på plass, skifter fortellingen sted og dramatisk motor. I Los Alamos ble flere av verdens fremste vitenskapsmenn samlet for å lage det som ble atombomben. Teknologien skulle altså anvendes i kampen mot nazismen. I denne andre delen får boken et nytt tema: militær bruk av atombomben. Fortellingen holder fast ved det samme mestringsmotivet: vitenskapsmennene får en stor og vanskelig oppgave, og lykkes til slutt. Dramaet blir imidlertid mer ambivalent gjennom skepsisen hos enkelte vitenskapsmenn mot den militære anvendelsen av teknologien. Fallout viser hvordan forskerne møter den politiske konsekvensen av sin teknologi – et drama som blir desto sterkere i og med vår kunnskap om det som faktisk skjedde. Ottaviani dveler også ved konfrontasjonen mellom den militære lydigheten og vitenskapens ideal om skepsis og åpenhet.

Boken stanser ikke med andre verdenskrig. Som et langt etterskrift skildres prosessen for å fjerne Oppenheimer fra Atomenergi-kommisjonen. Grunnen var mistanke om kommunistiske sympatier, og at han dermed kunne utgjøre en sikkerhetstrussel. Det er først her Ottaviani virkelig nyttiggjør seg tegneserieformen. Både i skildringen av personene og de tekniske innretningene som forskerne brukte, har tegningene et presisjonsnivå som ville gjort en tilsvarende informativ tekst svært omstendelig. De personlige drama som er seriens hovedpoeng kunne imidlertid like godt vært fortalt i litterær form. I denne siste delen samler Ottaviani bruddstykker fra dokumentene i saken mot Oppenheimer i en egen tekstspalte på hver side. Parallelt skildrer han hendelsesforløpet som en tegneserie. Den sirlige oppstilte teksten virker som et slags rettsreferat, og forsterker inntrykket av en prosess og den avmakten Oppenheimer må ha følt. Tegneserien gjør hendelsen til et drama ved å feste omtalene i teksten til synlige personer, og vise konfrontasjonene mellom dem.

Ottaviani har på Fallout samarbeidet med flere tegnere, og de har nokså ulik tegnestil. Det ødelegger kontinuiteten mellom kapitlene, og det er innimellom vanskelig å kjenne igjen personene. Samtidig gir de forskjellige tegnerne hvert kapittel en egen atmosfære, som på sin måte fremhever ulikhetene i de dramaene som utspiller seg.

Tegneseriereportasje

I Safe Area Gorazde har amerikanske Joe Sacco har kombinert tegneserier og journalistikk, og laget en personlig reportasje om krigen i det østlige Bosnia i årene 1992-95. Sacco arbeider i en form han er nokså alene om: tegneseriereportasjer. Han har tidligere laget den prisbelønte serien Palestine, hvor han belyser konflikten mellom jøder og palestinere ut i fra egne opplevelser under et opphold i Israel og omkringliggende områder. Sacco har bakgrunn som journalist, og baserer seriene sine på båndopptak, notater, fotografi og minner.

Safe Area Gorazde handler om fem reiser Sacco gjorde til den bosniske landsbyen Gorazde. Serien har en selvbiografisk ramme, men for det meste skildrer Sacco de folkene han møtte, og dramatiserer historiene de fortalte ham. Sacco forteller også om den historiske bakgrunnen og politiske rammen for krigen. Boken er en kildevandring som oppsummerer krigen gjennom øyenvitneskildringer. De fleste bøker og filmer om Jugoslavia har lignende vitnesbyrd, men det er ytterst virkningsfullt når Sacco lar personene se på oss og betro seg, samtidig som han i bilder skildrer hva de har opplevd. Fortellingene viser krigens overgrep og den håpløsheten personene føler, men også hvordan håpet kommer tilbake når de aner mulighet for fred.

Serien er en samling hverdagsutsnitt fra Gorazde, som var et av FNs sikkerhetsområder, men likevel merket av krigen. Gjennom de mange personene Sacco møter skapes en bred fremstilling av krigstilstanden i området. Det er denne eksistensielle tilstanden som gjør serien mer relevant enn det meste annet som er filmet og skrevet fra Bosnia. Sacco forteller historier som fester seg, for eksempel om kulturell uttørkning når man er isolert; det er alltid de samme personene på utestedet og ingen nye filmer, bøker, magasiner eller moter. Folk har ikke lenger noe å prate om.

Tegningene er detaljrike. Sacco har åpenbart brukt mange fotoreferanser, uten at motivene dermed er blitt stive. Miljøskildringen hans er livaktig og presis. Han viser hvordan landsbyen er blitt endret av krigen, og hvordan folk lever – hvordan de er kledd, sager ved, fisker og ungene som leker. Forenklingene gjør tegningene mer tidløse og allmenne enn fotografier. Med den karikerte stilen sin karakteriserer han samtidig personene.

Sacco tar på mange måter stilling i konflikten. Hans fortellerståsted er den bosniske landsbyen, og flere av intervjuene handler om serbiske overgrep. Likevel er fremstillingen relativt nyansert. Personene han intervjuer er mer vantro enn hatefull over tidligere naboer som har plyndret dem. I summen av vitnesbyrdene aner vi at krigstilstanden fostrer en kollektiv irrasjonalitet hvor moralsk fordømmelse blir meningsløs.

Kurs i kuriosa

”The Big Book of” er en bokserie fra det amerikanske forlaget Paradox Press, som på popularisert og humoristisk vis tar for seg tema som skandaler, gærninger, laster, ondskap, syttitallet og død – for å nevne noe. Siden starten i 1994 med The Big Book of Urban Legends har det kommet et tyvetalls bøker. Bøkene er overflodshorn av mer eller mindre interessant fakta, fortalt gjennom et femtitalls avsnitt om alle slags sider ved temaet. Denne korte, episodiske kuriosaformen slekter på den klassiske avistegneserien Ripley’s Believe It or Not.

Det er som regel én forfatter av bøkene, mens hvert avsnitt er illustrert av forskjellige tegnere. Tegnestilen deres varierer, fra karikatur til realisme. Teksten og seriene i en bok er bygd opp på samme måte, men resultatet blir likevel forskjellig på grunn av ulikhetene i tegnestil. Bøkene viser tydelig hvordan visualiseringen påvirker oppfatningen av teksten og historien som fortelles.

De fleste bøkene tar for seg personer eller begivenheter. The Big Book of Death er fortellermessig mer utfordrende, fordi den også behandler begreper og konsepter som hva død er og kremering. Boken dekker alskens morbide emner, fra henrettelser og mord til kirkegårder og liv etter døden. Selv om forfatteren Bronwyn Carlton tar for seg hendelser uten kjente hovedpersoner, etablerer hun figurer som er involvert i temaet. Seriene er ikke fortalt gjennom forfatterens voice-over, men av personer som har et forhold til det de prater om. I og med visualiseringen kan hun iscenesette seg selv som en relevant forteller.

Boken åpner med en forelesning om henrettelser. Det er en bøddel og far som forteller sønnen om tidlige former for henrettelser, som forgiftning, steining og korsfestelse. I kliniske, deskriptive bilder viser serien hvordan henrettelsene ble utført, og faren forklarer på formanende vis. Kombinert med sønnens vitebegjærlige spørsmål blir serien absurd. Dialogen mellom personer som har et forhold til teamet, gjør emnet mer tilstedeværende. Bødlenes entusiasme for temaet provoserer kanskje ikke, men gjør i alle fall at vi reagerer på fremstillingen og dermed lettere leser den. Carlton ser ikke ut til å ha noe politisk eller faglig program, men fortellerformen hennes er likevel agiterende. Personene forteller ikke bare fakta, de ber oss indirekte ta stilling til og gi respons på emnene. Visualiseringen og fortellerformen gjør at vi får et mer aktivt forhold til det som skildres.

Carlton henter flere fortellergrep fra fiksjonens genre. Når hun skal fortelle om den elektriske stol, er det stolen selv som forklarer. Old Sparky er en levende, smilende stol, og serien er en parodi på femtitallets overentusiastiske offentlige informasjonsfilmer. I et annet avsnitt stiller mannen med ljåen på scenen som stand up-komiker, og vitser om tidenes teiteste mordere. Serien om hva det vil si å være død er laget som en pastisj på skrekkgenren (mer presist de omstridte skrekkseriene fra forlaget EC, som provoserte frem opplysningsseriene). Bruken av velkjente genre gjør innholdet lettere tilgjengelig. Kollisjonens mellom emnenes alvor og den muntre fortellerformen gir seriene en absurditet som både er fascinerende og underholdende.

Alle avsnittene i The Big Book of Death har en fortellerstil som henvender seg direkte til leseren. Det er også typisk for flere av de andre seriene som er omtalt ovenfor. Visualiseringen gjør at det som fortelles blir mer tilstedeværende og insisterer på å bli lest. Neste spørsmål er så om seriene er verdt å lese i den forstand at de formidler faglige resonnement og oppfatninger som i alminnelig fagprosa. Visualiseringen betyr en forskyvning i retning av det anekdotiske. Tegneseriene tar heller for seg hendelser enn sammenhenger. Det er også en tendens at fremstillingene er svært popularisert, for ikke å si sensasjonalistisk. The Big Book of Death sneier for eksempel innom vampyrisme og kannibalisme, og er fylt med fakta som er mer fantastisk enn fiksjon. Men dette er bare en tendens. Både Olav – viking & helgen og Tordenskiold – admiral & rebell har autentiske skildringer med et presisjonsnivå som er vanskelig å få til i litterær form. Joe Saccos tegninger fra Bosnia har en nøktern vemodighet som umiddelbart får frem hverdagen i et katastrofeområde. Og Scott McClouds ikoner forklarer tegneseriemediets egenart på en så enkel måte at det blir forstått og husket.

Morten Harper er tegneseriekritiker og fagbokforfatter. Artikkelen har vært trykt i Prosa nr 1/2002.

Artikkel om Scott McCloud:
Jukeboks Jorden