Serier for fiffen

Alternative tegneserier har inntatt finkulturens mainstream, ifølge en dansk bok om de internasjonale tegneserietrendene.

«Nå skjer det. Et gnistrende, rammebrytende kvantesprang… en rivende utvikling hva angår nær sagt alle aspekter av mediets egenart,» skriver kunsthistorikeren Matthias Wivel i den danske boken «Forandringstegn». Sammen med den prisbelønte serieskaperen Thomas Thorhauge tar han for seg de siste årenes utvikling innenfor internasjonal tegneseriekunst.

Wivel og Thorhauges "nye tegneserier" er annerledes fordi de har utviklet seg i litterære og billedkunstneriske retninger. Fra å være en karikert, subkulturell frifant, invaderer tegneseriemediet nå finkulturens tema og formspråk. Boken fokuserer på de estetiske forandringene. Tegneseriebransjens bakteppe for denne utviklingen er:

Forfatterne peker på at dette kunstneriske oppsvinget dels skyldes at tegneseriene er skviset som populærmedium av film, fjernsyn, dataspill og Internett, og dels at serieskaperne selv har utviklet uttrykket inspirert av 60- og 70-tallets nyskapende tegnere som Hugo Pratt, Jacques Tardi og Robert Crumb. Denne nisjeorienteringen har mye for seg, men det er fortsatt slik at den typen serier Wivel og Thorhauge hyller utgjør en liten andel av de moderne tegneseriene. Det siste årets mange filmatiseringer, både av amerikanske figurer som Spider-Man og franske Blueberry, viser tydelig serienes sterke posisjon i populærkulturen.

Seriene i «Forandringstegn» gjør opprør mot tegneserienes tradisjon for poengtering, entydighet og umiddelbar tilgjengelighet. Til tross for mangfold i stil og fortellermåter, er det noen fellestrekk: egenidentitet, nær forankring i virkeligheten (både erfart og historisk), men også en mer hemningsløs fantasi.

Boken fokuserer på seks serieskapere gjennom intervju og tegneserieeksempler. Ingen av dem er oversatt til norsk. Det er den franske selvbiografen David B, den amerikanske nostalgikeren Ben Katchor, de billedkunstorienterte tyskerne Anke Feucthenberger og Martin Tom Dieck, den amerikanske surrealisten Jim Woodring og seriefantasten Dylan Horrocks fra New Zealand.

Intervjuene er interessante, men en uunngåelig ujevnhet ved den valgte samtaleformen er at ikke alle serieskaperne kan eller vil drøfte sine egne verk like inngående. Mer indirekte forteller replikkvekslingene mye om personlighet og temperament i seriene. Det er likevel i presentasjonsteksten og ikke intervjuet vi forstår hvordan Martin Tom Dieck kretser rundt underbevisstheten i sine verk. Dylan Horrocks forklarer derimot grundig hvordan han tar avstand fra intensiveringen i konvensjonell dramaturgi, og bevisst har en slentrende fortellermåte i det ennå ufullførte mammutverket «Atlas».

Det er selvsagt flott at boken også inneholder en serie av hver av intervjuobjektene. Med et såpass avgrenset fokus som seks personer og fordi dette er nytt stoff for de aller fleste, burde det vært flere eller lengre serier. Et minus er det også at to av seriene er hentet fra den internasjonale antologien «Comix 2000».

Utformingen av boken er usedvanlig flott. Thorhauge åpner glitrende med en tegneserie som etablerer bokens hovedteser, og entusiastisk sender oss videre. Hvert intervju har forskjellig layout, og illustrasjonsbruken er oppfinnsom (for eksempel kun tekstbobler i intervjuet med Katchor). Boken har også en galleridel med én serieside fra 17 andre sentrale verk, og seriene drøftes av Wivel i et velskrevet essay.

Valget av de seks serieskaperne er ikke like vellykket. Feucthenberger og Dieck har en såpass lik antiholdning til tegneserienes tradisjonelle estetikk at det hadde holdt med én av dem. Woodring hører mer hjemme på 80-tallet enn blant nåtidens fornyere. Og hvor er Chris Ware, som tross alt gjorde nyorienteringen til et fenomen med bestselgeren «Jimmy Corrigan»? Dessuten burde boken fått frem den enorme påvirkningen fra japanske serier i nye vestlige serier, bl.a. hos den fremragende alternativisten Derek Kirk Kim.

Oppsvinget boken beskriver er mer robust enn interessen for tegneserier med Pop art på 60-tallet og «serier for voksne»-bølgen på 80-tallet. Forandringen gjelder først og fremst de amerikanske utgivelsene. Rett nok var det en stagnasjon i det franske markedet på begynnelsen av nittitallet, men helt siden 60-tallet har tegneserier vært del av det etablerte kulturbildet i både Frankrike og Belgia. I de andre store tegneserielandene (Tyskland, Spania og Italia) har det ikke vært noen markant endring. Her hjemme er det stort sett bare antologien «Forresten» som har trykket de nye seriene.