Fortellingenes fyrste

Neil Gaiman ville vise at en tegneserie kunne være like interessant som en god bok. Han har overbevist både kritikere og lesere.

Med den nesten 2 000 sider lange fantasyserien Sandman er Neil Gaiman den viktigste engelskspråklige tegneserieforfatteren på 90-tallet. Han har mottatt en rekke utmerkelser, og serien har solgt i millionopplag. Serien utgis nå på norsk i bokform. Gaiman er produktiv og profilert innenfor flere medier. Han har skrevet romaner og noveller, TV-serie, hørespill og manus for film. Ikke ukjente Tori Amos har laget sanger om Gaiman på sine plater (som Little Earthquakes).

I likhet med sin mest kjente seriefigur, Sandman, går Gaiman alltid kledd i sort. Da han i sommer besøkte Oslo, var han myteriktig iført sort lærjakke og solbriller. MANN møtte den tilbakelente engelskmannen.

MANN: Hvorfor vil den som ellers ikke leser tegneserier ha utbytte av å lese Sandman?

GAIMAN: Den som liker myter, dystre eventyr og fortellinger i sin alminnelighet vil like Sandman. Kanskje er det ytre, groteske trekk som avskrekker noen. Men hva så? Serien er ikke skrevet for at alle skulle like den. Jeg har formet den etter hva jeg ville like å lese - og det innbefatter noen mørke sider.

MANN: Sandman gis i serien tilnavnet “Fortellingenes fyrste”. Er drømmekongen Sandman et redskap for å lage omskrivninger over verdenslitteraturen og til å fortelle historier om visjoner og lengsler?

GAIMAN: Det å fortelle er et hovedtema i serien. Jeg undersøker hva historier er, og hvorfor og hvordan noe fortelles.

MANN: Når man leser serien på nytt, virker den overraskende slutten der Sandman dør opplagt.

GAIMAN: Det var poenget. Jeg ville at serien skulle fungere i de enkelte heftene måned for måned, men også som en helhet. Det var som å legge et puslespill hvor jeg plasserte bitene rundt omkring uten å knytte dem sammen. Allerede fra starten hadde jeg slutten klar, men jeg kunne finne en annen utgang frem til Sandman drepte sønnen Orfeus. Det var starten på tredje akt – den store tragedien.

MANN: Sandman er en motsigelsesfylt blanding av svulstige myter, punkinspirerte figurer og moderne genreunderholdning. Hvem skriver du for?

MANN: Jeg skriver ikke for leserne, jeg skriver for meg selv. Jeg legger inn mange merkelige referanser i seriene fordi det er slike historier jeg selv liker. Jeg har tilegnet meg mye obskur viten, som jeg liker å skrive ned. Det er min innfallsvinkel når jeg skriver historier.

MANN: Både Sandman og serien Død: Prisen for et liv er aktuelle for filmatisering. Vil du arbeide mer med film, eventuelt som regissør?

GAIMAN: Jeg vil ikke bli regissør, men jeg vil regissere Død. Hvis noen skal herpe den, skal det være meg. Det er så mye rot og tull i filmbransjen. Over et år etter at jeg sendte fra meg manus til Død, fikk jeg en telefon fra selskapet: vi elsker manus, vi skal lage filmen, du regisserer. Det var for to og en halv måned siden – og siden har jeg ikke hørt mer. Jeg har fått forespørsler fra flere mindre selskaper, men Warner Brothers vil ikke gi fra seg rettighetene. Synd, Død ville passet som en produksjon med lavt budsjett og få spesialeffekter, lagt til New York uten kjente skuespillere. Det er en typisk Kevin Smith-film. Da jeg forklarte Clive Barker (skrekkforfatter) at jeg ikke ville bli filmregissør, svarte han: Du kommer ikke til å regissere fordi du vil, du må regissere verkene dine i selvforsvar. Jeg håper likevel å finne en regissør som er på bølgelengde.

MANN: Hvorfor begynte du å skrive tegneserier?

GAIMAN: Jeg ville bevise at man i en tegneserie kan gjøre ting som er like stort og stilig som i en god roman. Problemet var at med få unntak fantes det ingen slike serier jeg kunne peke på. Folk så på de seriene som faktisk fantes, og tok ikke mediet seriøst. Målet med å skrive Sandman var å lage en tegneserie som var like kompleks som en ambisiøs roman.

MANN: De siste årene har du laget få tegneserier, og i stedet arbeidet innenfor andre medier. Hvorfor?

GAIMAN: Det jeg har gjort etter Sandman, er å gjennomføre prosjekter jeg før ikke hadde tid til. Sandman ble stadig mer arbeidskrevende, i begynnelsen tok en historie to uker hver måned, mot slutten føltes det som åtte uker hver måned. Jeg mener at i de verkene jeg er fornøyd med – som Sandman #50 (”Ramadan”, en pastisj over 1001 Natt) og Mr Punch – har jeg utforsket mediet og forhåpentligvis vist noen av mulighetene som finnes. Behovet for å fortelle er imidlertid like sterkt. Derfor vil jeg prøve andre medier, som jeg ennå ikke mestrer.

MANN: Hvordan er det å skrive tegneserier i forhold til andre medier?

GAIMAN: Romanen er et medium hvor du skriver inne i hodet på leseren, du trykker på knapper i hans tanker. I film henvender du deg til folks øyne og ører, du manipulerer ikke med deres egne forestillinger. I tegneserien kan du gjøre begge deler. Du har det visuelle, men kan også gå inn i leserens hode og rote rundt. Bilde og tekst kan forsterke hverandre, eller være motsetninger – for eksempel for å skape ironi.

MANN: Du har engasjert deg mot sensur av serier, og støtter Comic Book Legal Defense Fund (CBLDF).

GAIMAN: Jeg har blant annet deltatt på en turné for å samle inn penger til CBLDF. Selv har jeg opplevd sensur bare en gang i forbindelse med Sandman, da redaktøren ba meg være mindre eksplisitt i en onaniskildring. Men det er ikke slik sensur CBLDF handler om. La meg forklare med et eksempel: I Florida ganske nylig var det en politibetjent som gikk inn i en tegneseriebutikk og krevde at samlingen Death: The High Cost of Living ikke lenger skulle selges, på grunn av en kort historie til slutt som informerte om bruk av kondom som beskyttelse mot HIV ("Death talks about Life"). Butikkeieren tok da kontakt med CBLDF som via advokater kontaktet politiet og fikk stanset solo-fremstøtet. Det er slik samfunnsmessig sensur CBLDF skal forhindre, at noen griper inn og avgrenser ytringsfriheten. Dette er et alvorlig område, hvor det er viktig med beredskap og påpasselighet.

MANN: Kommer det flere serier med Sandman?

GAIMAN: Akkurat nå skriver jeg en kort historie om Død, illustrert av Jeff Jones. Serien er ikke lokalisert til noe gjenkjennelig sted. Men det er mye snø i den, slik sett kan den foregå i Norge. Jeg er glad for at Jeff skal tegne, han er blant mine favoritt-tegnere. Så jeg ringte ham og foreslo at vi skulle lage en serie der han tegner som han gjorde for 20 år siden, med alle disse vakre kvinnene som poserer elegant og tilsynelatende går rundt og snakker til kamera. Og slik blir det.

Neil Gaiman

* Neil Gaiman ble født 10. november i England. 37 år gammel er han i dag gift og har tre barn. Han bor i Minneapolis, USA.

* Etter å ha fått i oppdrag å skrive en sensasjonsartikkel - for avisen Today - om rollespill og okkultisme, bestemte Gaiman seg for å slutte som journalist. Siden 1986 har han vært forfatter på heltid. Ifølge ham selv begynner arbeidsdagen om kvelden etter at barna har lagt seg, og han skriver frem til klokken fire – fem om morgenen.

* Gaiman utarbeidet sammen med Kim Newman kultboken Ghastly Beyond Belief (1985), som samler sære sitater fra science fiction-filmer. Douglas Adams’ univers er kartlagt av Gaiman i boken Don’t Panic! The Hitch-Hiker’s Guide to the Galaxy Companion (1988). Sammen med Terry Pratchett har han skrevet den humoristiske fantasiromanen Good Omens (1990). I 1993 samlet boken Angels and Visitations hans noveller og artikler. Boken ble nominert til World Fantasy Award og mottok International Horror Critics’ Guild Award. Gaiman skrev dessuten TV-serien Neverwhere (1996) for BBC, som også er utgitt i bokform.

* Sammen med illustratøren Dave McKean, laget Gaiman sin første viktige tegneserie Violent Cases i 1987. Serien er formet som en løgnaktig selvbiografi og blander barndomsminner, historisk gangsterdrama og kulørt krimfiksjon. I Black Orchid (1988) tok Gaiman og McKean superheltgenren på alvor med en økologisk actionfabel. Siden har duoen laget hovedverket Signal to Noise (1989) om en døende mesterregissør, og familiedramaet Mr. Punch (1994).

* Sandman ble etter en forsiktig begynnelse 90-tallets største leser- og kritikerfavoritt. Gjennom hele tiåret har serien solgt i overkant av to millioner eksemplarer årlig. Figuren Sandman er opprinnelig en gassmaskekledd forbryterjeger, lansert i et eget seriehefte i 1939. I Neil Gaimans moderne versjon fra 1989 er han derimot en guddom som hersker over drømmelandet. Serien ble avsluttet i 1996 med nummer 75.

* Gaiman mottok i 1991 prestisjetunge Will Eisner Comic Industry Award for beste serieforfatter, beste fortsettelseshistorie og beste opptrykk i album – alle tre for Sandman. Han fikk også the Harvey Award som beste forfatter. Sandman-historien "A Midsummer Night’s Dream" ble som første tegneserie belønnet med World Fantasy Award. Gaiman har i alt mottatt Eisner Award åtte ganger og Harvey Award tre ganger. Han er tildelt en rekke internasjonale priser, herunder Sproing fra Norsk Tegneserieforum.

* Fantasyfortellingen Stardust - illustrert av Charles Vess – er Gaimans seneste større prosjekt. Han bearbeider nå dialogen i den japanske tegnefilmsuksessen Princess Monoke for amerikansk lansering. Novellesamlingen Broken Mirrors utgis denne høsten.