111 dager i fangenskap

Psykologisk overbevisende og stilistisk suveren dokumentarserie om fangenskap og flukt.

Fransk-canadiske Guy Delisle (f. 1966) er en av de mest sentrale og særegne representantene for tegneserienes dokumentariske vending på 2000-tallet. Bøker som Pyongyang (2003) og Jerusalem (2011) er både personlig og politisk reiselitteratur, karikert tegnet med et særlig blikk for paradoksale – ofte komiske – detaljer.

Med sin nye bok på norsk, Gissel (fransk originaltittel: «S’enfuir»), fornyer Delisle seg på flere måter. Her er det ikke han selv som er hovedperson og betrakter hendelsene, i stedet forteller han historien til Christophe André som ble kidnappet i Nord-Kaukasus i 1997. Franske André arbeidet for Leger uten grenser i Nazran, en by som ligger vest for Tsjetsjenia, da han ble bortført av en bande som krevde løsepenger. Boken utspiller seg altså i et politisk betent område. Denne usikre samfunnstilstanden er bakteppet for historien, som konsentrer seg om opplevelsen av fangenskapet og hvordan André kom seg fri.

André var 111 dager i fangenskap, og boken er fortalt i jeg-form med hans stemme, dag for dag. Det er en sterk historie om desperasjon, resignasjon, mot og å ikke miste forstanden. Boken bygger på samtaler med André, og Delisle har brukt femten år på prosjektet. Dette er naturligvis traumatiske opplevelser, og Delisle oppgir ikke andre kilder, men boken rekonstruerer det lange fangenskapet presist og troverdig. André sine svingninger i sinnsstemning, relasjonen mellom kidnapperne og hans forhold til dem er psykologisk spennende og overbevisende skildret. Teksten synes fri for etterrasjonalisering og er lett å akseptere som tankene til André der og da.

Tegningene er mindre karikerte og mer realistiske enn i Delisles tidligere bøker. Dette er ingen overlesset fotografisk realisme, men en enkel og naken stil som kan minne om en skissedagbok. I hovedsak små ruter understreker den innestengte situasjonen. Fargeleggingen i nyanser av brunt og blågrått beskriver vekslingen mellom dag og natt, og gir boken en visuell rytme, samtidig som de mørke fargeflatene forsterker stemningene i serien. Helheten er usedvanlig velkomponert, der alle elementene bygger opp leseopplevelsen.

Den konsekvent nøkterne bruken av virkemidler lar livskraften i historien virke desto mer nær og autentisk.

Gissel er en dramatisk og opprivende historie, men det er lite fysisk voldsbruk og ingen sadistiske skildringer. Boken kan derfor godt leses ikke bare av voksne, men også eldre ungdom.