Seriepioner ser tilbake

Sture Hegerfors fikk André Franquin og Robert Crumb til Sverige. Men da Jean Giraud skulle på festival i Helsingborg, havnet han i Helsingfors.

På norsk kjenner vi Sture Hegerfors gjennom jubileumsboken Comics – 100 år med tegneserier, laget sammen med Lasse Åberg. Det var en feiring utgått på dato, en intetsigende samling velkjente serier. Svenske Hegerfors har imidlertid hatt stort betydning for tegneserieformidlingen her i Norden, med bøker som SVISCH! POW! SOCK! Seriernas fantastiska värld i 1966, altså for snart femti år siden, og PratBubblan! fra 1978 samt en rekke utstillinger og festivaler. Han er i hjemlandet også en folkejær vitsetegner i Göteborgs-Posten med den daglige enruteren P.S.

Innan bilderna bleknar har 75 år gamle Hegerfors kalt den episodiske memoarboken. Han var den fremste nordiske forkjemperen i første fase av tegneserienes kulturelle oppgradering, på sekstitallet. Hegerfors tilhørte en internasjonal strømning, der særlig Frankrike og Italia sto sentralt i utviklingen av tegneserieteori blant annet med etableringen av Centre d’Etude des Litteratures d’Expression Graphique (CELEG, Senter for studie av den grafiske litteraturens uttrykk). Det man studerte og skrev om var først og fremst amerikanske serier og tegneserien som populærkulturen. Hegerfors var også aktiv i andre fase av tegneserienes klassereise på midten av åttitallet, da «tegneseriene ble voksen» som det sto i mange bøker og avisoppslag. Særlig med festivalkonseptet Comics, som ble arrangert første gang i 1985 i Helsingborg. Den tredje fasen med tegneserieromanenes oppsving på 2000-tallet har Hegerfors i liten grad engasjert seg i.

Memoarboken vitner da også om at han er lite interessert i nye tegneseriestrømninger. I et kort kapittel om moderne, først og fremst svenske, tegneserier skriver han: «För mig känns serierne inte lika magiska i dag som när jag var barn.» (s. 135) For oss som har fulgt og lest tegneserier noen tiår, og kan relatere oss til den nostalgiske entusiasmen Hegerfors står for, er likevel Innan bilderna bleknar lettlest og fornøyelig. Stiftelsen av Svenska Serieakademin i 1965 var opplagt et forbilde for etableringen av Norsk Tegneserieakademi i 1970. Hegerfors forteller interessant om hvordan han tok intiativet til Akademiet og Adamsonprisen, som i svensk nobelkontekst var et særlig potent utspill. Boken har også et fint kapittel om Hergé, som Hegerfors møtte en rekke ganger.

Innan bilderna bleknar er i overkant springende og selvskrytende. En mann som har fått André Franquin, Stan Lee og Robert Crumb til Sverige har utvilsomt teft, kontakter og gjennomføringsevne, men episodene han forteller rundt serieskaperne er mer av typen snedig enn opplysende. Som da han sammen med Lee Falk hilste på Pelé etter en tegneseriekongress i Brasil, fotballspilleren var stor fan av Fantomet (dette var i 1970). Eller da Jean Giraud aldri dukket opp på den første Comics-festivalen i Helsingborg, han hadde tatt feil av bynavnet og fikk en helg i Helsingfors i stedet.