Jason og den rene linjen

Jasons strek har blitt en internasjonal suksess med lærdommene fra et åtti år gammelt stilikon.

Jason er den eneste norske tegneserieskaperen som har fått et skikkelig gjennombrudd i utlandet. Med utgivelser i over femten land, deriblant USA, Frankrike og Tyskland, kritikerhyllest og stadige prisnominasjoner, er Jason helt i toppsjiktet blant sine europeiske kolleger. Jasons underfundige blanding av sjangerfiksjon, menneskelig drama og surrealisme har fortjent blitt lagt merke til også utenfor seriebutikkene.

Flere forhold kan forklare Jasons internasjonale suksess. Han er mer opptatt av å skildre personenes indre liv enn ytre handlinger. Derfor har seriene en allmenn menneskelig kvalitet. Jason plasserer velkjente figurer fra vestlige myter eller populærkultur inn i en realistisk sammenheng, enten det er Darth Vader fra Star Wars eller Djevelen. Når disse seriene fungerer så godt som de gjør, er det fordi Jason har en god følelse for timing. Han dveler og fortetter uten at skildringene virker kunstig. Slik kan han skildre et livsforløp på en side, eller la noen minutter strekke seg over et par sider.

I flere år arbeidet Jason målrettet med tegneserier uten tekst, utgitt i hans egen hefteserie Mjau Mjau (1997). Stumme serier kan i prinsippet leses av alle, og gjorde at han ble lagt merke til også av utenlandske forleggere. Et siste poeng er Jasons klare tegnestil, med enkle figurer som lar leseren legge inn sine egne følelser. En stil han har arvet fra den franskbelgiske klassikeren Tintin. Den internasjonale stilen kan være hovedforklaringen på hans suksess. Jason har på mange måter kommet hjem når han i dag bor og arbeider i Montpellier i Sør-Frankrike.

Mens tykke tegneserieromaner er på moten i tegneseriebransjen, har Jason de siste årene fulgt forbildet Tintin og viet seg til det klassiske europeiske albumformatet – altså 48 sider (Tintin hadde rett nok 64 sider), A4-format og farger. Som Jason avslørte i et intervju for noen år siden: «Det startet med Tintin. Det var Tintin-albumene som gjorde at jeg laget min første tegneserie.»¹

Streken er presis, ja - nesten minimalistisk, med rene linjer og flat fargelegging. Albumene er laget for det franske forlaget Carabas. Foruten tegnestil og format, har de krim og science fiction til felles som glasur for originale drama og kjærlighetsfortellinger. Det siste av de fire albumene, Den siste musketer, handler om et angrep fra det ytre rom, med kårdeknektene til Alexandre Dumas i en moderne setting.

Jasons aller nyeste bok, Low Moon & andre historier, er en tykk novellesamling som krysser melankolske drama med gamle filmsjangre som western, stumfilm og filmnoir. Tittelhistorien tar oss med til en herlig anakronistisk westernby, hvor mennene duellerer i sjakk. Formatet er annerledes, men stilen er den samme rene linjen.

Den rene linjen – «ligne claire» – er nettopp navnet på den stilen som Tintins far Hergé gjorde til sitt kjennemerke. Typisk for tegnestilen en middels tynn, jevn strek. Motivene er avtegnet i konturer og uten skygger. Fargeleggingen er flat, uten bruk av skravering, lavering eller lignende. Bakgrunnsmiljøene er realistisk tegnet med mange og presise detaljer, nesten som et postkort. Personene er derimot enkelt karikert. Fortellerteknikken er avdempet. Normale bildeutsnitt foretrekkes, og det er få raske endringer i perspektiv og synsvinkel. De visuelle underdrivelsene skaper en leseopplevelse som minner om tidlig film og teatrets scenefremføring.

Hergés estetiske programerklæring var at tegningene skulle tjene historien: «Den største vanskeligheten ved tegneserier er å vise eksakt det som er nødvendig og tilstrekkelig for å forstå historien; ingenting mer, ingenting mindre.»² Målet var å gi tegningene en klarhet som gjorde det lettest mulig å lese bilderutene.

Tintin debuterte i 1929 med historien Tintin i Sovjet. Utover trettitallet ble stilen sikrere og renere, med albumet Den blå Lotus som det første mesterverket. Hergé samlet et knippe dyktige assistenter og etablerte Studio Hergé. Samarbeidet sikret en jevn flyt av nye, veltegnede Tintin-album frem til Hergés død i 1983. De eldste eventyrene ble tegnet om og utgitt på nytt. Det vi kjenner som den rene linjen var altså en kollektiv prestasjon. Stilen har også blitt kalt Brüssel-skolen, etter byen der Studio Hergé holdt hus.

Begrepet «ligne claire» ble ikke formulert før i 1977 av nederlenderen Joost Swarte. Han brukte den rene linjens stramme og pertentlige uttrykk til å skape ironisk distanse for sin satire om tidens tegn og moderne mennesker, blant annet samlet i albumet Modern Art (1980). Swarte og Jason er ikke alene om å hente inspirasjon hos Hergé. Tintin var og er en utrolig populær serie, med rundt 200 millioner solgte album. Hergé er utvilsomt den mest innflytelsesrike europeiske tegneserieskaperen. Både tegnestilen hans og fortellerøkonomien har vært et forbilde for flere generasjoner serieskapere. Blant de belgiske klassikerne finner vi den rene linjen for eksempel i barneserien Finn og Fiffi (1945) av Willy Vandersteen og krimserien Blake og Mortimer (1946) av Edgar P. Jacobs.

Den rene linjen opplevde en renessanse på åttitallet med krimhelter som levde i mer voksne og tvetydige, men ikke mindre eksotiske, fantasiunivers. Franske Ted Benoit med detektiven Ray Banana (1982) og italienske Vittorio Giardino med agenten Max Fridman (1982) gjorde begge sin personlige vri på Hergés pertentlige strek.

Amerikanske Chris Wares rystende drama Jimmy Corrigan (2000) og Acme Novelty Library #18 (2007) er mentalt milevis unna Tintins speiderguttverden, men stilen ligger kloss inntil. Tegningene er en nyskapende blanding av gamle avisstriper, den nokså primitive Supermann-tegneren Joe Shuster og Hergés rene linje. Den strenge og renskårne stilen, tette ruteinndelingen av sidene og tilbaketrukne bildeutsnitt understreker hovedpersonenes fremmedgjorte personlighet. Ware har videreutviklet Hergés prosjekt om å gjøre tegningene så enkle som mulig å lese. Han lykkes langt på vei i sitt uttalte mål om å gjøre tegningene til fortellende symboler fremfor realistiske avbildninger. Poenget hans er at vi i en tegneserie leser bildene som konsepter, i stedet for å dvele ved dem som motiver.

Vi ser noe av den samme symbolske tilnærmingen også i Jasons serier, særlig gjennom bruken av nokså uttrykksløse dyrefigurer som oppleves mindre konkrete enn mennesker og dermed blir allmenngyldige. Dyrefigurenes enkle trekk fjerner nyanser og har appell som gir nærhet og leseridentifikasjon. Jasons dyr er bare delvis en videreføring av fabelen. De er ikke metaforer for bestemte egenskaper, men mennesker i dyrekropp hensatt i særlig eksistensielle situasjoner.

Jason har for lengst etablert seg som en internasjonal seriekunstner, men det er ikke mer enn ti år siden han fant den rene linjen. Som mange norske serieskapere i hans generasjon, startet 44 år gamle John Arne Sæterøy (som Jason egentlig heter) i humorbladet Konk på 80-tallet. I 1995 utga han det surrealistiske albumet Lomma full av regn, som senere av fagtidsskriftet TEGN ble kåret til tidenes beste norske tegneserie. Stilen var annerledes og mer realistisk enn streken hans i dag. I de to første numrene av hefteserien Mjau Mjau eksperimenterte Jason med mange slags stilarter og sjangrer. I hefte nummer tre og fire (1999) laget han historien Vent litt… om to gutters vennskap. Serien er tegnet med en jevn sort strek, uten gråtoner eller skraveringer. Jason hadde funnet sin versjon av Tintin. Det var denne stilsikkerheten som førte ham og den gripende oppvekstfortellingen ut i verden.

Den franske serieskaperen Jean Giraud har bemerket at «ligne claire» er en objektiv stil som skreller vekk personlige uttrykk, en zen-aktig undertrykkelse av det kunstneriske egoet. Slik kan den rene linjen også bli en kjølig strek. Stilen setter krav til tegnerens disiplin, men oppleves ikke avvisende for leseren – snarere tvertimot. Tegneserien er et kaldt medium, hevdet medieguruen Marshall McLuhan i boken Mennesket og media. Et varmt medium karakteriseres ved høy definisjon, dvs. at vi mottar mye informasjon. Fotografiet er ett eksempel. Et slikt medium overlater lite til mottageren og skaper ikke medvirkning. Typisk for et kaldt medium er lav definisjon. Det er lite informasjon som overføres, og kravet til mottagerne for medvirkning og utfylling blir større. Tegneserien er altså et slikt kaldt medium. «Tegneserien har.....meget lav definisjon, og er en sterkt engasjerende uttrykksform...»³ skrev McLuhan. Som et kaldt medium kommuniserer altså tegneserien direkte til oss.

Typisk for Tintin og den rene linjen er to stilnivåer: ikoniske figurer og realistiske bakgrunner. Karikeringen gjør at leseren legger mer av seg selv i figurene. De presise bakgrunnstegningene skaper en detaljrik og sanselig verden vi kan tre inn i gjennom figurene. Jasons fornyelse er at han frigjør stilen fra den ytre miljørealismen. Hos ham er bakgrunnstegningene like minimalistiske som figurene. Jason har på mange måter gått tilbake til de eldre Tintin-albumenes enklere stil, samtidig som han har tilført tegningene en ekspressiv kvalitet og gitt figurene en større psykologisk realisme. Med små gester og nyanser viser Jasons dyrefigurer at følelsene ulmer under den rene overflaten. Den stramme stilen er tiltalende å se på, samtidig som den er overskuelig og lett å lese. Uansett om tegningene er i sort/hvitt eller farger, er det markante kontraster som lader bilderutene med stemninger og symbolske assosiasjoner. Jasons dyrefigurer er Tintins melankolske slektninger fra nord.