Hyggebok om juleheftene

Grundig og lettlest oversikt over den særnorske juleheftetradisjonen.

Boken Ingen jul uten juleheftene gir en grundig og samtidig lettlest oversikt over den særnorske juleheftetradisjonen, fra Knoll og Tott til Pondus. Illustrasjonsutvalget er også upåklagelig. Men boken forklarer aldri hvorfor vi leser så mye julehefter.

1,3 millioner julehefter kjøper vi hver jul ifølge Haakon W. Isachsens bok. Ingen jul uten juleheftene tar for seg alle slags julehefter som er utgitt, siden tradisjonen startet med Knoll og Tott i 1911. Fremstillingen er oppbygd kronologisk tiår for tiår, med egne kapitler om de viktigste seriene som Fiinbeck og Fia, Stomperud, Smørbukk og Truls og Trine.

Tekstdelen av kapitlene er korte, 1-3 sider. Likevel får vi en nokså grundig presentasjon av serienes tilblivelse, særtrekk og persongalleri. Tegnerne og forfatterne omtales også i egne biografibokser. De aller fleste juleheftene har enten vært norske novelleserier og helsider, eller amerikanske avisserier (søndagssider). Den typiske juleserien er en lett tilgjengelig familieserie som ikke innbyr til de store analytiske drøftingene; en kinaputt er en kinaputt og Skipper'n er en skipper. Men er Bamse juleheftenes Olof Palme? Isachsen konstaterer at Rune Andréassons serie er en institusjon i hjemlandet Sverige, men tar ikke for seg den opplagte problemstillingen hvordan og hvorfor denne serien er så ulik Disneys dyreserier. I det hele tatt er boken for det meste beskrivende. Den hadde blitt mer spennende hvis Isachsen oftere hadde undersøkt de tolkningsmulighetene og samtidsreferansene som tross alt finnes, som når han i kapitlet om Fiinbeck og Fia viser hvordan serien skildrer datidens sosiale omveltninger (1910-tallet).

Boken er oversiktlig og lettlest, og kapitlene er skrevet som nokså selvstendige artikler. Det er et smart grep som gjør det lett å hoppe mellom egne favoritter når man leser boken. Samtidig blir det en del gjentagelser i teksten. Isachsen påpeker selv dette i forordet, men det tar seg likevel dårlig ut når enkelte biografier brukes flere ganger, særlig i omtalene av Smørbukk, Tuss og Troll og Bamsemann (s. 77-78, 93 og 109).

Den kronologiske fremstillingen strukturerer seriene på en grei måte. Hvert tiår har en innledningstekst som presenterer trendene i juleheftene og tegneseriene mer generelt. Det er også en del avsnitt om samfunnet som sådan, men dette forankres dessverre ikke på noen måte i juleheftene.

Juleheftene er en konservativ genre, klassikerne Knoll og Tott og Stomperud er fortsatt de heftene som selger best. De viktigste titlene ble innarbeidet på 30- og 40-tallet, og humorseriene har alltid dominert utgivelsene. Med juleheftene som ståsted gir denne boken en god innføring i eldre norsk og amerikansk tegneseriehistorie (1896-1945). Ettersom julehefter generelt selger bra, har det siden 80-tallet blitt lansert en del nye norske serier i formatet. De største suksessen er Truls og Trine og Pondus. Boken dekker dermed også deler av moderne norske tegneseriehistorie, men har naturlig nok lite stoff om for eksempel alternative serier (underground).

Forfatteren Haakon W. Isachsen har arbeidet i tegneserieforlag både i Norge og Danmark. Han er utdannet lærer, men er nå frilansskribent og –redaktør. En del av kapitlene er skrevet av Knut Brandal, som driver Notem Antikvariat og i flere år har utgitt faksimileserien Norske Serieperler. Den største svakheten ved boken er at verken Isachsen eller Brandal forklarer hvordan tegneserier i julehefter ble et slikt fenomen og hvorfor vi også i år kjøper over én million hefter. Kapitlet "Norske julehefter gjennom tidene" (s. 66-68) reiser spørsmålet, men gir egentlig ikke noen klare svar. Forhold som burde vært drøftet er tilknytningen til den enda eldre tradisjonen for tekstbaserte julemagasiner, etableringen av kjente figurer, samkjøringen med publisering i både magasiner og julehefter, målfolkets aktive bruk av tegneserier, distribusjon og markedsføring.

Boken forklarer heller ikke hvorfor det ikke er snakkebobler i de gamle norske tegneseriene, men i stedet tekst under bilderutene. Til og med juleheftene med de amerikanske seriene ble en stund redigert om til dette formatet. Her burde forfatterne utforsket om årsaken er et ønske om å markere avstand til de omdiskuterte amerikanske seriene, lese- og fortellervaner fra den innarbeidete norske billedboktradisjonen, eller mer produksjonsteknisk. Forklaringen er nok en blanding av alle disse forholdene. Moralske serier som Haukepatruljen skulle være et tydelig alternativ til de utenlandske tegneseriene, og det var naturlig å markere dette ved å bruke en annerledes og mer akseptert fortellerform. Produksjonsmessig var det enklere å skille tekst og bilde, fordi teksten da kunne settes på vanlig måte.

Omtrent halvparten av bokens 192 sider er utdrag fra de 31 særskilt omtalte seriene. Boken er dessuten illustrert med utallige forsider, alt i upåklagelig gjengivelse. Et pluss er det at kapitlet om heftet Eventyr i billeder gjengir Jan Lundes originaltegninger, som viser hans stil og strek på en annen måte enn reproduksjonen i heftene. Denne vektleggingen av å vise frem tegneseriene gjør selvsagt boken ekstra fin å bla i. Samtidig er det et iboende problem ved tematikken at bare noen få av juleheftene er spesielt interessante i seg selv som tegneserier. Det er derfor få høydepunkt i lesningen av seriesidene og heller ikke overskudd av stor tegnekunst.

På detaljplanet er det selvsagt også et og annet som jeg ikke synes henger på greip, det vil det vel alltid være med en såpass omfattende stoffmengde. Isachsen hevder glatt at "Tarzan var, ved siden av Buck Rogers… den første spenningstegneserien." (s. 100) Dette er direkte feil. Roy Cranes Wash Tubbs fra 1924, altså fem år før Tarzan ble tegneserie, startet riktignok som en humorserie, men skiftet raskt form til spenningsfortelling i føljetong. Det virker også merkelig når Isachsen i omtalen av Skomaker Bekk og tvillingene skriver at Jan Lundes tegninger har "en humørfylt energi som smitter over på leseren" (s. 17), mens han i kapitlet om tegneren beskriver streken som "stiv og enkel" og "stillestående" (s. 22).