Illustrasjon: Tommy Sydsæter, 1993
En formiddag hos Redaktøren
Det store, gamle Dag Kolstad-intervjuet.
AV MORTEN HARPER / MARS 2001publisert tegneserieteori.no januar 2021
I 1981 ble Dag Kolstad redaktør for Norsk MAD. Noen år senere skapte han Pyton, som ble en av de største norske tegneseriesuksessene noensinne. I tillegg til å redigere bladet, var han manusforfatter og mafios redaktør-skikkelse i bladets liksom-selvbiografiske serier. De fleste norske serieskaperne som i dag lager humorserier arbeidet for Pyton. Da Kolstad på midten av nittitallet sluttet som redaktør for Pyton, fristet multimediaproduksjoner mer enn tegneserier. I år er han imidlertid tilbake som redaktør for Norsk MAD. Vi besøkte Dag Kolstad en formiddag i Norsk Streks lokaler i Oslo sentrum. Kontoret til Dick Kolby fant vi imidlertid ikke.
Hvordan begynte du i tegneseriebransjen?
Jeg skulle egentlig bli ingeniør og studere ved NTH. Men så kom militæret. Jeg ble kalt inn i oktober, og slapp ikke ut før høsten etterpå. Da var årets opptak til NTH over. Mens jeg ventet på et nytt opptak, jobbet jeg i Park- og idrettsvesenet i Oslo kommune på planleggingskontoret. Jeg arbeidet blant annet som hoppbakke-konstruktør. På et møte spurte direktøren om det var noen som kunne noe om hoppbakker eller selv hadde hoppet på ski. Ingen sa noe. Jeg hadde jo hoppet da jeg var guttunge, ikke noe proft men… Da jeg meldte meg kom han med en meter bøker og sa: ”les dette, nå er du vår hoppbakke-ekspert”. Det var vel i 1977. For å rettferdiggjøre utbyggingen av Holmenkollen, som ble kritisert av de som heller ville bruke penger på masseidretten, ble det bestemt å bygge fem mindre hoppbakker bl.a. på Hovseter, Brannfjell og Grorud. Det ble til at jeg tegnet mange av småbakkene rundt omkring i Oslo.
Hvorfor hoppet (sorry!) du fra bakker til tegneserier?
Jeg har bestandig vært interessert i tegneserier. Helt siden jeg var guttunge, da søstera mi begynte å kjøpe Tuppen og Lillemor og noen fettere leste Jukan og alle disse småheftene. Det store var en Narvesen-kiosk nede på Ski stasjon. Jeg kunne ikke vært mer enn 12 år da jeg oppdaget amerikansk MAD og Don Martin. Jeg var også Tempo-fan. Da det første Tempo kom, som var gratis, forta jeg meg, og satt på butikktrappa før de åpnet og fikk to eksemplarer av bladet. De seriene var helt utrolig. Da ble tegneserier det store for meg. Jeg drev og tegnet og tegnet og lagde egne serier. Mange av kompisene mine den gang jobber nå i media og reklamebransjen. På gymnaset laget vi masse tegneserier. Vi hadde en ukesstripe som gikk på oppslagstavla om en som het Kjetil Rekkert, han var fetteren til Davy Crockert. Han drev og testet biler, husker jeg. Det var bare tull. Det som mer direkte førte meg inn i tegneseriebransjen var at jeg gikk lei av jobben i kommunen. Jeg ble satt til å regne doseringen av sykkelvelodromen på Valle Hovin. Dette var før datamaskinenes tid, så jeg måtte sitte med en lommekalkulator og regne ut doseringen for hver femte centimeter. Når jeg hadde sittet med det et par uker, tenkte jeg at dette gidder jeg ikke. Helt tilfeldig så jeg en stillingsannonse hvor Semic søkte redaktør. Det var i desember 1977. Det syntes jeg virket forlokkende. Så jeg tegnet en søknad som var inspirert av MAD, hvor du tar en hel etasje på et kontorbygg, skjærer av taket og viser alle rommene. Jeg tegnet meg selv og hvordan jeg trodde det var på Semic med alle de forskjellige folka. Selv gikk jeg rundt og ga sekretæren adressen min og fortalte folk hva jeg kunne. Jeg ble kalt inn på et intervju, og så et nytt intervju – og da fikk jeg jobben. Jeg begynte der i februar 1978. I desember 77 hadde det begynt en ny markedsdirektør i forlaget, og også en annen redaktør og en ny person i distribusjonsavdelingen. Vi fire ble et slags Dream Team akkurat da. Før hadde ikke tegneserier fungert ordentlig i Norge. Donald Duck & Co. solgte bra, men ellers var det dødt. Tegneseriene var liksom verstingen. Holdningen var at leste man tegneserier var man fortapt. Man ble ungdomsforbryter eller lignende, og det var ikke måte på hvor moralfordrivende seriene var.
Dette var i startfasen av albumsatsingen hos Semic, og tegneserier for voksne. Hva slags serier arbeidet du med?
Jeg var yngstemann og entusiastisk, så jeg endte opp med alle seriene de andre ikke ville ha. Seriene ble kjøpt inn via Semic i Sverige, og det var veldig få blader man kunne redigere fritt. Selve redaktørbiten var mest det at man kunne velge biserier og fikse på omslaget. Jeg redigerte bl.a. Supermann og Lynvingen, et cowboy-blad som het Colt, og dessuten Helgenen og Tomahawk. Jeg valgte også ut tilleggsseriene i Fantomet, og hadde ansvar for Fantometklubben en periode. Jeg styrte også brevspalten i superbladene, og var altså supersjefen. Jeg husker det var en guttunge på 12 år som var helt vill etter Supermann. Han ringte og ringte og skulle på besøk til Supersjefen. Til slutt sa jeg ”okei, da får du komme, men det er ikke noe å se – bare kontorer”. Da han kom og så at jeg satt inne på et lite cellekontor datt haka rett ned. Jeg så skuffelsen i ansiktet hans. ”Er du supersjefen?!” sa han. ”Ja,” sa jeg med spak stemme. Han så fortvilet på meg: ”Du har jo ikke noen drakt, jo”. Så tittet han rundt på kontoret og utbrøt: ”Og du har ingen klistremerker på vegga”. Heldigvis hadde vi fått en Supermann-drakt fra Amerika som hang bak døra, og da jeg tok den på meg og nynnet temaet fra Supermannfilmen var dagen reddet.
Du var redaktør for Comix og Epic, som trykte voksenserier. Var dette også samproduksjon?
Nei, det var ikke noe tilsvarende i resten av Norden. Det begynte med en seriemesse i Barcelona i 1979. Semic kjøpte mye serier fra selskapet Bardon, som hadde kontor i Barcelona og London. I alle fall da, på sytti- og åttitallet, syntes jeg den ultimate serieduoen var en engelsk forfatter og en spansk tegner. Mye av Sølvpilen ble laget på denne måten, og det samme med Helgenen-episodene. I Barcelona var det utrolig interessant tegneseriemesse, og her kom også i kontakt med et spansk forlag som het Norma. De hadde et blad som het Cimoc. Så kom Marvel med magasinet Epic. Begge deler var skikkelig ”wow”. i tillegg så oppdaget jeg også, for oss i Norge, de nye franske albumene. På den tiden redigerte Eirik Ildahl og Terje Nordberg et blad de kalte Serie-Fokus, hvor det foruten tegneserier også var artikler om serier og serieskapere. Det var ikke gjort noe slikt før i Norge. Terje var frilansredaktør på Semic, og så begynte han å skrive Fantomet-klubben og var opptatt med det. Jeg spurte Eirik om han ville være med og lage et tegneseriemagasin for voksne. Vi var lei holdningen om at tegneserier er for barn. Vi ville vise at tegneserier var mer enn dårlig Donald - på begynnelsen av åttitallet var Donald forferdelig dårlig - og at det fantes god litteratur i tegneserier. Folk forsto først ikke at det var tegneserier for voksne. De tenkte ”Å, tegneserier” og så ga de det til de minste. Så ble de sjokkert når de fikk se nakne damer og folk som ble drept, bl.a. i serier av Richard Corben. Selv om utseendet tilsa at bladene var for voksne, prisen var høy og det sto også ”serier for voksne” på forsiden. Hun som satt med distribusjonen på Semic fikk beskjed fra Bladcentralen om å spre bladene ut på bensinstasjonene. De skulle stå på samme hylle som Cocktail og Playboy, selv om det var ikke noe sex i bladene. Jeg fatter det ikke. Det var vel fordi de så noen pupper og litt vågale omslag. Da ble opplaget så lite at de ble stoppet. Da jeg gikk tilbake og så hva de første utgavene solgte, så var det bra og vi tjente penger.
Semic begynte også å utgi en del album for voksne, men den satsingen sluttet med åttitallet. Hva gikk galt?
Jeg husker det første albumet vi ga ut. Det var Kvinnen fra stjernene av Jeronaton. Da jeg så det albumet tenkte jeg at ”dette må ut på norsk”. Etter hvert begynte vi å utgi flere album, og det gikk bra også. Det var to ting som tok drepen på albumene. Det ene var at Interpresse i Danmark begynte å importere danske album og selge de her i Norge. Det andre var at Cappelen begynte å kjøre store opplag og høy pris. Da ble det konkurranse om rettighetene, og det var det ikke marginer til. Et annet poeng var noen regler på Bladcentralen om at du måtte betale ekstra for å få returen tilbake. Det presset prisene oppover. Da valgte mange å kjøpe billige album på dansk i stedet. Resultatet ble at de tusen eksemplarene på toppen som vi skulle tjent penger på, de ble solgt på dansk. Det var nok særlig det som tok knekken på albumene.
Truls og Trine den norske utgaven av første album (venstre) og det tredje albumet på svensk (illustrasjoner: Arild Midthun)
Hvordan var situasjonen for norskproduserte serier tidlig på åttitallet?
Det var vel bare Håkon Aasnes og Knut Westad som hadde det mer eller mindre som yrke. Aasnes hadde stripeserien Seidel og Tobram, og Westad laget Fantomet. I tillegg var det en del underground-serier. Både Terje Nordberg og Eirik Ildahl hadde laget noen slike serier. Jeg husker i Serie-Fokus laget de en serie som het Dyrets Tegn, hvor de skrev og tegnet om hverandre. Det var ulike syn på Semic. Med meg i spissen var det noen som ville ha voksenserier, og… Nå skal jeg ikke opphøye meg selv for mye, men jeg mente tegneserier var kultur og ville gjøre mer ut av det. Så var det andre som sa at om de solgte tegneserier eller kneipbrød var ett fett, bare man fikk ”pushet” ut noe. Vi hadde kjempediskusjoner om det nyttet å lage noe i Norge. På den tiden var det Wam og Vennerød og alt det der på film, og det var jo bare håpløst. Generelt var det en kulturdebatt om det gikk an å lage noe godt norsk. I tegneseriene fikk vi et gjennombrudd med juleheftet Truls og Trine.
Du skrev serien sammen med Terje Norberg. Hvordan gikk dere frem?
Terje hadde lang erfaring i å lage tegneserier, og jeg hadde ikke lagd tegneserier før – dvs. profesjonelt.
Du nevnte at du hadde laget serier på skolen og sendte inn en tegnet jobbsøknad.
Ja, jeg kunne for så vidt tegne. Jeg hadde lagd tegneserier, men jeg hadde aldri fortalt en tegneserie på ordentlig, hvis jeg kan si det på den måten. Jeg syntes Terje var veldig flink til å få fram en historie. Terje var ikke fast ansatt på Semic, så det var jeg som på en måte hadde ansvaret for serien. Jeg hadde kjempeambisjoner og sa til ha at nå skulle vi vise at det går an å lage en god – etter vår mening - tegneserie på norsk. Vi hadde fått en masse tegneprøver fra en 16 år gammel gutt fra Fana, nemlig Arild Midthun, bl.a. Sirkus som ble trykt i Serie-Fokus. Her hadde vi en norsk tegner som tegner med europeisk stil. Noe av vi hadde å utsette på både Aasnes og Westad var at seriene var veldig norske, både i tegne- og fortellerstil. Vi ville ”lure” leserne til å tro at dette var en fransk serie, ettersom snakket om hvor traust og kjedelig de norske seriene var i forhold til de belgiske/franske.
Hvordan ble serien til?
Julen 1982 fikk jeg en datter som ble døpt Line, og Terje hadde akkurat flyttet sammen med ei dame som hadde en sønn som het Truls. For å få ordrimet ble det ”Truls og Trine”. Jeg husker at jeg lå hjemme og tenkte ut historien som ble juleheftet Truls og Trine. Da var jeg full av farskjærlighet over det første barnet, og hadde lyst til å lage en tegneserie til henne. Jeg skrev et synopsis, dvs. hele historien som en novelle, og gikk til Terje og spurte om vi kan lage en tegneserie ut av dette og få Arild til å tegne. Vi begynte å skrive allerede i jula. Så tok vel Terje og laget skisser på hele historien, og jeg gikk inn og la til gags og replikker. Deretter renskrev Terje replikkene. Til slutt skrev vi serien ut som et manus med bildebeskrivelser og dialog, og sendte til Arild. Via Tor og Terje Bomann-Larsen, som lagde for Donald på den tiden, fikk vi en prøve på hvordan Disney ville ha manusene, og vi skrev vårt manus etter den malen. Arild skisset først hele historien med blyant. Vi klipte litt og ordnet så ting passet best mulig sammen. Vi ville ha en veldig kjapp stil. Det var noe av det vi kritiserte de norske seriene for, at de var så treige. Vi ville ha fart i fortellingen. Vi var også inspirert av de franske og amerikanske seriene hvor det er to eller tre handlinger som går parallelt, og slik bygde vi opp Truls og Trine. På den tiden var det opplest og vedtatt at det var for dyrt å lage fargeserier i Norge. Så det ble en utfordring å finne ut hvordan vi skulle fargelegge serien. Vi kjente Henning Kure og gjengen rundt Valhall, og sjekket ut hvordan de fargela. Vi kjøpte et akvarellpapir med aluminiumsfolie i midten så det ikke strakk seg, og så fikk vi oppskrift på noen kjemikalier. Først måtte Arild tegne alle seriesidene. Så måtte vi forminske dem ned til riktig størrelse på negativ film. Vi smurte kjemikalier på aluminiumspapiret, og la den negative filmen over med en glassplate på toppen. Så måtte vi få takk i en 500 W lyspære som skulle belyse arket i noen timer. Der hvor lyset kom gjennom den negative filmen ble det lyseblå streker på papiret. Da kunne Arild male på fargene etter de blå strekene. Til slutt gjorde vi den negative filmen positiv, dvs. lik Arilds tegninger, og la den oppå. Det var en forferdelig jobb. I dag er det bare å scanne og dryppe inn fargene med Photoshop.
Slo serien godt an?
Den ble en kjempesuksess, med TV-dekning og omtale i mange medier. Det står til og med om den i det årets Hvem Hva Hvor. Etter Truls og Trine ble det å lage norske serier drivkraften hos oss. Vi lagde to julehefter til med Truls og Trine før vi ga oss. I og med at Cappelen begynte å utgi serier og Interpresse eksporterte danske album til Norge, gikk fokus mer over på det å lage eget materiale.
Kom allerede det første albumet ut i flere land?
Ja. Lise og Lotte het det i Danmark, Micke og Maja i Sverige, og det kom også ut i Finland. Totalt solgt vel albumet over 110 tusen eksemplarer. Så vi fikk bra med penger for serien. Det var helt utrolig.
Du ble redaktør for Norsk MAD i 1981, og trykte også en del norske serier.
Jeg hadde lyst til å lage et blad som kunne konkurrere med KOnk. Da jeg var tenåring var KOnk utrolig bra. Mange av de som var humorister både på film og TV bidro i KOnk, som Wesenlund og Heide-Steen. Jeg husker jeg satt i redaksjonsmøte på Semic og ville lage Norsk MAD, og fikk høre at det var helt umulig. Det var noen som kom ut med Norsk MAD i 1971, og det hadde vært helt håpløst. Grunnen til at jeg ville gjøre MAD var at nå hadde Sky Channel og andre satellittkanaler kommet, og man begynte å sende flere amerikanske serier og filmer på TV. McDonalds hadde også etablert seg. Amerikaniseringen av Norge hadde startet. Når de tingene MAD fleipet med hadde begynt å komme til Norge, tenkte jeg at nå ville det slå an. Videoen var også viktig. Mange av de filmene MAD parodierte ble nå utgitt på video. For tegneserier generelt var det også veldig bra at videoen kom. Nå var det video som var verstingen. Da ble plutselig tegneserier OK. For nå var det video som gjorde at man ble ungdomsforbryter, med filmer som Motorsagsmassakren og alle andre kalkunfilmer.
Norsk MAD forsiden til nummer 1 1981 (venstre) og et senere "miniposter" tegnet av Arild Midthun
I Norsk MAD var det mest amerikansk materiale, men også enkelte norske serier. Hvilke serieskapere var med?
Arild Midthun begynte vel allerede i nr. 3. Han laget en tegning av Alfred E. Neuman som Moses, hvor han åpnet Alta-elva. Det var midt under Alta-konflikten. Han lage flere småtegninger for bladet, og det endte vel opp med at vi begynte å lage noen ensidere. Etter hvert kom også Tommy Sydsæter inn i bildet. Jeg skrev manusene, under – det jo litt hemmelig, da – pseudonymet Dick Kolby. Det brukte jeg også i Pyton, og nå igjen i MAD. Dick Kolby var navnet jeg signerte stripene på gymnaset med. Jeg syntes det så teit ut at det sto Dag Kolstad i et blad med navn som Don Martin, Jack Davis, Al Feldstein osv. Da var det tøffere med Dick Kolby.
Sammen med Tommy Sydsæter laget du i 1984 tegneserie med Vazelina Bilopphøggers.
Ja, vi gjorde flere serier med Vazelina. Det første albumet er det mest lukrative jeg noensinne har gjort, det solgte over 50 tusen eksemplarer. Det var vel egentlig den første kryssutgivelsen i Norge. Omslaget på serieheftet var det samme som coveret på den nye plata til Vazelina, Fem fyrer med ved. Tommy tegnet også en utklippsdukke av Høgger’n som ble lagt med inne i platecoveret. Vi tok en av sangene deres fra plata og tegnet den inn i historien som en side i albumet, og siden ble også trykt på baksiden av platecoveret. Dette var den første tegna musikkvideoen i Norge.
Ble dere kontaktet av plateselskapet for å lage serien?
Nei, det var jeg som ringte til Vazelina. Den første Vazelina-videoen som kom syntes jeg var helt utrolig bra. De var tegneseriefigurer, med Høgger’n og alt. Og de var morsomme. Så møttes vi, og de likte ideen. Jeg husker Viggo lurte på om vi ikke kunne tegne ham høy og mørk. Vi gjorde avtalen direkte med Vazelina, og det var de som ville ha tegningen på plateomslaget. Det ble stor suksess. Vazelina hadde et veldig løft i karrieren på den tiden. Vi utga flere album, og serien ble såpass populær at vi laget nye historier i et blad som het Humor og Kanari.
Humor og kanari forsiden til nummer 4 1987 med blant annet Vazelina Bilopphøggers av Kolstad, tegnet av Tommy Sydsæter
Da er vi over på Gevion Forlag. I 1985 sluttet du på Semic og startet et nytt forlag. Hvorfor?
Det var Petter Engbo, som var forlagssjef på Semic, Terje Norberg og jeg som sluttet. Den ene grunnen var at Semic flyttet fra Grünerløkka og opp på Bryn. Vi holdt ut der oppe, midt inne i et fabrikkstrøk, et års tid. Det var helt forferdelig. Den andre grunnen var jappetiden. I 1985 var jeg 30 år og hvis man skulle gjøre noe, måtte man gjøre det da fant vi ut. Vi hadde ideer på ting vi ville gjøre. Jeg hadde ikke lyst til å jobbe mer med MAD, fordi det var restriksjoner som sa at du måtte lage en bestemt type humor. Jeg hadde lyst til å lage villere humor. Vi hadde Prima Vera på den tiden, og det var mye gal humor. Vi sa faktisk opp på Semic uten at vi visste hva vi skulle gjøre. Vi hadde bestemt oss for å starte tegneserieforlag, men vi hadde ingen utgivelser eller finansiering. Egentlig var vi passe gærne. Barn nr. to var på vei hos meg og jeg bygde hus, og Terje hadde akkurat giftet seg. Men vi hadde et ganske bra rykte innad i bransjen for å få til det vi gjorde. I alle fall ble vi bedt om å gå på timen fra Semic. Vi ble rett og slett kastet ut. Så sto vi der: hva skal vi gjøre nå?
Hvorfor ble dere kastet ut?
Vi var tre sentrale personer i redaksjonen som sa opp samtidig og skulle starte eget tegneserieforlag. Faktisk hadde vi ingen konkrete planer. Vi hadde ingen utgivelser og visste ikke hva vi skulle gjøre. Vi hadde bare lyst til å gjøre noe på egen hånd. Tilfeldighetene var slik at det satt en bedriftsrådgiver inne hos direktøren akkurat da, som sa: ”Få dem ut med en gang, før de ødelegger miljøet og får med andre”. Så vi ble kastet ut på timen. Jeg fikk ikke en gang tømt skrivebordet mitt. Innholdet ble sendt til meg etterpå. Hvis de ikke hadde kastet oss ut, hadde de sikkert klart å overtale oss til å bli. For vi hadde ikke noen konkrete planer på det tidspunktet. Så kom vi i snakk med Andreas Norland, som var redaktør i VG på den tiden. Han var veldig serieinteressert, og brukte å invitere oss til lunch på Theatercafeen en gang i året så vi kunne fortelle hva som skjedde i tegneserieverdenen. Akkurat da var det som sagt jappetiden, og alle mediebedrifter skulle utvide. Vi hadde en genial idé, som fortsatt er genial så den har jeg ikke tenkt å fortelle, som vi gikk til VG med. De tente veldig, og puttet inn penger så vi kunne starte Gevion Norsk Forlag. Og så i september 1985 flyttet Terje, Petter og jeg inn i et kontor på loftet i VG-huset, og begynte å klekke ut hvilke blader vi skulle komme med. En ting var sikkert, jeg ville lage et humorblad som skulle konkurrere med MAD.
Var det bare i Pyton dere trykte norske serier?
Nei. Terje lagde et blad som het Mjaurits, hvor norske tegnere bidro. Likeledes redigerte han Humor og Kanari, hvor Vazelina Bilopphøggers fortsatte. Jeg tror også at jeg og Arild laget noen sider Sirkus. Vi fant ut at for vår del var det morsommere å jobbe med norske tegnere. Arild, Tommy, Frode, Bjørn, Erik og den gjengen der - de hadde lest og blitt kjent med de franske seriene på en annen måte enn tidligere norske tegnere. Disse "nye" tegnere tegnet i en mer europeisk stil, og hadde også en mer europeisk måte å fortelle på.
Hvilke serieskapere bidro fast til Pyton?
Allerede på Norsk MAD samarbeidet jeg med Arild og Tommy. Så var det John Kåre Raake som vant en konkurranse Eirik og jeg hadde i Comix. Han laget albumet Sture Rask og oljen som forsvant. Da jobbet John Kåre på et smelteverk på Vestlandet, og hadde lyst til å gjøre noe annet. Han vant 10 tusen kroner, som var mye penger den gangen. John Kåre var flink til å skrive og han ideer, så han skrev manus for bl.a. Arild. Rett før vi sluttet på Semic fikk vi tilsendt noen striper fra en sprø gærning ute i Loddefjord. Det var noen Fantomet-parodier i stripeformat og tegneren var Frode Øverli. Han leverte mye til Pyton etter hvert. Det gjorde også Knut Jacobsen, som nå heter Erik Nordgård. Det var en annen som bodde i nærheten av ham som også het Knut Jacobsen og som drev med lysskye saker. Vår mann ble så lei av å få politiet på døra og masse bestillinger og trusler at han skiftet navn. Når jeg tenker meg om så har vi hoppet over en serie. På Semic hadde vi et blad som het Pink Panter, og som solgte bra, men det var alt for lite materiell til å holde en regelmessig utgivelse. Da begynte vi å lage serier på lisens. Mange av Pyton-tegnerne laget slike serier, bl.a. Arild, Tommy og Erik Nordgård. Arild og jeg laget en serie med inspektøren-figuren. Den ble utrolig bra, om jeg skal si det selv. Plutselig hadde vi en serieproduksjon i Norge, og noe tegnerne kunne leve av.
Pyton forsiden til den første utgaven i 1986 (venstre) og det finske nummer 6 1992 (illustrasjoner: Arild Midhun)
Hva slags profil fikk Pyton?
Vi fikk kritikk i starten for at bladet var veldig likt MAD. Det var jo ikke så merkelig, vi var de samme folkene. Vi hadde vel en profil om at vi skulle ha norsk humor. I stedet for å referere til Eiffeltårnet og Frihetsstatuen så skulle det være Holmenkollen og Nidarosdomen. Det var det ene vi hadde. Det andre var at vi skulle være litt råere og tøffere. Vi skulle være mer plumpe, sånn som Prima Vera var, for de var hysterisk morsomme og hadde kjempesuksess. Bare det å tegne et toalett fikk man ikke lov til i MAD. Vi bestemte at målgruppa skulle være gymnas og militæret, og da ble det mye rølp. Jeg husker hva jeg syntes var morsomt når vi vokste opp, russefeiringen og den gærenskapen der. Vi hadde vel ikke noen grenser eller retningslinjer for humoren. Det eneste jeg sa var at vi skal fleipe med alle normale og alle som kan ta igjen. Det betyr at de eneste vi ikke kan fleipe med er f.eks. mongoloide, for de skjønner ikke at vi fleiper med dem. Jeg ville heller ikke ha fleip med narko, for jeg synes ikke narko er noe morsomt i det hele tatt. Jeg tror vi hadde én eneste narkovits på alle de over 150 utgavene, og jeg skjønner ikke at den slapp igjennom. Det var en side av John Kåre hvor et smuglerfly ble tatt av tollerne og slapp ut kokain i lufta. På bakken var det noen unger som trodde det var snø og fanget snøfnugg med tunga - og så ble de rusa. Vi fikk en del kritikk for å fleipe med folk i bl.a. rullestol, men da vi svarte at vi fleiper med alle som er normale, ble det stille. Vi fikk feedback fra mange som selv satt i rullestol og som syntes det var morsomt. Vi diskriminerte ingen, vi fleipet med alle. Jeg husker en gang jeg skrev på forsiden av bladet ”En hel side med pakistanervitser”. Da var det mange som gikk av hengslene og sa at det kunne vi ikke trykke. Det de ikke visste var at vi var nabo til en pakistanerbutikk, og at jeg hadde vært der og fått et pakistansk blad og avfotograferte vitser fra bladet på urdu. Nå hører det med at jeg greide å lime vitsene opp ned i Pyton og at vitsene egentlig var matoppskrifter.
Hva slags serier skrev du selv i Pyton?
Jeg hadde tre roller i Pyton. Den ene var som redaktør. Jeg arbeidet mye med rytmen i bladet, selv om jeg ikke lyktes helt i starten. Redaktørjobben omfattet også oppfølging av tegnerne. Jeg fikk både spikerplanke og pisk i julegave, og et kjempesvært rødt refusert-stempel. Holdningen min var at vi leker ikke butikk. Kan hende jeg var for tøff i perioder, men det ga resultater. Vi ble veldig proffe. Vi skulle ha ut et blad hver fjerde uke, og da måtte vi gjøre det best mulig på de timene vi hadde. Da jobbet jeg mye med hvordan vi skulle få frem historiene best mulig. Den andre rollen var som manusforfatter, og den tredje var at jeg var idébank. Akkurat da var jeg inne i en kjempekreativ periode, det bare boblet over. Veldig mange av historiene og ideene til seriene og gagene satt jeg og fortalte til de andre manusforfatterne og/eller tegnerne. Jeg vil påstå at, selv om Rolf Håndstad kanskje ikke er enig, syv av ti Rhesus-historier fortalte jeg til Rolf. Så gikk han hjem og skrev dem, og de ble briljante fordi han la inn en helt absurd genialitet i dem. Slik var det med mye av det som ble laget til Pyton.
Solgte Pyton bra helt fra starten?
Vi lå vel på 12 tusen eksemplarer i starten. Det er ikke verst, men etter at vi hadde solgt over 50 tusen av MAD så var det litt kjipt. Vi distribuerte via Narvesen, ettersom vi var utestengt fra Bladcentralen som er et lukket system for eierbedriftene. Så sa VG opp avisdistribusjonsavtalen med Narvesen, og startet sitt eget distribusjonsselskap. Det gjorde også Dagbladet, og sammen etablerte de et eget returselskap. Det var veldig negativt for Narvesen. De mistet plutselig en meget stor del av omsetningen over natten. Det var også negativt for uavhengige norske serieskapere og forlag. Etter det har Narvesen nesten ikke vært noe alternativ. Samtidig satset VG mer på Osloavisen, og Gevion ble skjøvet nedover på listen. Vi fikk høre at det ville ta ett år før vi kunne få skikkelig distribusjon. Det orket vi ikke å vente på. Vi hadde oppdaget Tommy og Tigern, Larson og Ernie, og måtte vise for rettighetshaverne at vi var i stand til å selge blader. Da tok vi kontakt med Bladkompaniet som hadde en tradisjon med tegneserieutgivelser. De hadde utgitt KOnk, som vi hadde fått konk med Pyton, og de hadde noen Morgan Kane-tegneserier, julehefter og en del vitsebøker. Huitfeldt-familien eide Bladkompaniet og de er i slekt med Schibsted-arvingene, så her var det også en familiekontakt for VG. Vi foreslo å selge Gevion til Bladkompaniet. Det var vel i 87 eller 88. Salget ble gjennomført, og vi kom inn på Bladcentralen. Etter det tok Pyton bare av. Nå hører det med til historien at Schibsted i fjor kjøpte hele Bladkompaniet.
Hvor høyt var salget på det meste?
I MAD hadde vi solgt 52 tusen på det meste. Pyton lå vel på omtrent det samme på toppen. Salget varierte litt. Våren er f.eks. en dårlig tid for tegneserier. Da tar ungene ut syklene og begynner å spille fotball, og det er eksamener og tentamener på skolen. I snitt solgte vel Pyton rundt 40 tusen, selv om vi noen ganger var nede på 30-tallet.
Det kom utgaver i både Sverige og Finland. Ble disse bladene også redigert av dere?
Det som var suksessen med Pyton, og som også var suksessen med Norsk MAD i sin tid, var at vi fornorsket. Det er viktig at man lar leseren kjenne seg igjen. Den ideen videreførte vi med den svenske og finske utgaven. Det var den finske som kom først, og de kalte bladet for Myrkky. Det betyr ormegift eller slangegift. Så fikk jeg omsider overtalt kompisen min i Sverige til å ta det også. Det ble kjempesuksess i begge land. Det kom et par utgaver i Danmark, men blader selger generelt dårlig i Danmark. Blader som Pyton krever at man jobber med det. Man er nødt til å ha med noen lokale ting.
Utgis bladet fortsatt i Sverige og Finland?
Det kommer i Finland, men ikke i Sverige. Vårt Pyton Spesial kalte svenskene Mega Pyton, og det kommer fortsatt ut. Men det er ikke noe Pyton-materiell med, men serier av bl.a. Peter Bagge. Pyton ble til et nordisk samarbeid hvor også vi brukte svenske serieskapere. Jeg husker Bjørn Ousland lagde en parodi på statsminister Gro Harlem Brundtland, som vi kalte Gro-tesk. Hun ble overkjørt av en bil og sjåføren var en gal vitenskapsmann som laget et Frankensteinmonster av Gro. Hun løp rundt og gjorde masse ugangsstreker. Serien ble sendt til Sverige, og de tok manuset og tegnet det på nytt. Da var Carl Bildt statsminister i Sverige. Svenskene har en bokserie noe a la Emil i Lønneberget som heter Busiga Bill, så de kalte serien Busiga Bildt. De laget manuset enda bedre med flere morsomme gags. Vi syntes den svenske versjonen var så bra at vi tok den tilbake, og laget en serie vi kalte Jan P. Psyke, for da hadde Jan P. Syse blitt statsminister her i landet. På grunn av språket var det vanskeligere å samarbeide med finnene. Det beste var en gang jeg var over og pratet med redaktøren der, og vi var ute på en lokal, brun bar i Tammersfors hvor de holdt til. Så spurte han meg om hva en råner er og jeg fortalte ham hva det er for noe. ”Nei, slikt no' har vi inte i Finland”, sa han. Og baren var bare full av dem, ikke sant, med hang gliders og gullkjeder og rørleggerrumper. Bladet ble en kjempesuksess i Finland.
Du sluttet å lage Pyton sommeren 1995.
Da ble jeg 40 år, og bestemte meg for å bli voksen.
Hvorfor sluttet du?
Jeg bruker å være diplomatisk og si: alt til sin tid. Vi hadde gått lei, og det var masse gnisninger innen gruppa, for å si det sånn. Humoren hadde blitt plump, vi hadde gått over for mange grenser. Høye køller og talgposer var liksom ikke så morsomt lenger. Når jeg ikke hadde ledd av noe det siste året, så var det ikke noen vits i å fortsette.
Var det da du startet Norsk Strek?
Nei, det startet jeg i 1990.
Du produserte altså hele Pyton for Bladkompaniet?
Ja. Pyton det var meg. Da Petter Engbo døde rundt 1990, var Terje og jeg igjen på Bladkompaniet – og det var ikke plass til begge oss der, for det kunne bare være én forlagssjef. Jeg syntes det var ålreit å være min egen herre, og i og med at jeg hadde Pyton kunne jeg starte Norsk Strek.
Pyton ble kritisert for å ensrette norske tegneserier. Hvor viktig har bladet vært for utviklingen av norske serier?
Pyton har gjort to bra ting for norske tegneserier. For det første var det bra at Pyton startet. Da fikk serieskaperne et profesjonelt og regelmessig blad å levere serier til, og som betalte godt for seriene. For det andre var det bra at Pyton ble nedlagt. Da var det en haug med serieskapere som ikke lenger hadde et fast sted å levere serier til. Det førte til utviklingen av norske stripeserier, og etter hvert at norske serier kom inn i avisene i konkurranse med de utenlandske. Jeg mener alle vi som arbeidet rundt Pyton ga mye til tegneseriene i Norge, også ved at vi tok inn amatørserier i Pyton Spesial. Du skal bare vite hvor mange manus og skisser vi satt og kommenterte og sendte tilbake. Vi fikk folk til å tegne om, og seriene ble bra til slutt. Det var veldig mange gode bidragsytere, folk som hadde et kjempepotensial. Men fy søren for en jobb det er å følge opp. Til slutt så orker man ikke mer.
Dick & Frode Dag Kolstad (med signaturen Dick Kolby) skrev serier i Pyton for blant annet Frode Øverli
Når du sluttet med Pyton, dreide du Norsk Strek i retning multimediaproduksjoner.
Det var vel i 1993 at vi begynte å lukte på multimedia. Kraftige datamaskiner begynte å få en overkommelig pris, og det fantes god software. Alle i seriemiljøet var også interessert i film og musikk, og plutselig hadde vi mulighet til selv å lage tegnefilm og jobbe med lyd. Vi hadde allerede tatt i bruk desktop publishing på Pyton. Jeg hadde lyst til å prøve noe nytt, og var lei en deadline hver fjerde uke som vi hadde med Pyton.
Er det stort sett CD-ROM dere lager?
Ja. Vi er mest kjent for Mummitrollet, som vi har laget fem utgaver av. Nå er vi i gang med den sjette. De har solgt veldig bra. Men etter en stund fristet tegneseriene igjen. Vi startet opp Geek i 1997. Da hadde vi lyst til å lage et blad koblet med interaktive tegneserier på CD-ROM. Vi kom vel ut med tre nummer, men erfaringene fra MAD og Pyton er at det tar av først med det femte nummeret., både innholds- og salgsmessig. Vi fikk aldri tatt av med Geek. Da vi holdt på å lage utgave fire, kjøpte Egmont opp Semic, og da ble alle nye ting lagt på is. De skulle i stedet bruke et år på å sy Semic inn i Egmont. Når det året gikk så ble det ikke noe mer Geek. Det var synd. Jeg har sett på bladet igjen, og det hadde et kjempepotensial. Mange av småspillene vi lagde til Geek har gått verden over, senest i fjor fikk jeg mail fra folk som lurte på om vi skulle lage flere spill.
Du er nå tilbake som redaktør for Norsk MAD, 20 år etter at du sist startet opp bladet. Er profilen den samme?
Ja, det blir vel det. I fjor la amerikansk MAD om profilen til fire farger, ble røffere i humoren og har flere artikler enn tegneserier. Det synes jeg er litt negativt. Det er under halvparten av sidene i hvert nummer som vi kan bruke i Norge. I fjor var det mye Gore-Bush, og det er jo helt uinteressant her i landet. Amerikansk MAD har et problem med å nå de yngste leserne, dvs de i ungdoms- og videregående skole som jeg er ute etter. Jeg vil gå tilbake til den profilen vi hadde i starten. Prøve å gjøre bladet litt yngre og lettere, med mindre tekst og mer tegninger.
Forbildet ditt er fortsatt den amerikanske MAD-gründeren William Gaines?
Den som går inn og analyserer arbeidet mitt med både MAD og Pyton vil se at han er et forbilde. Jeg videreførte bl.a. turtradisjonen hans i Pyton, riktignok i mindre målestokk. En gang leide vi kongevognen til NSB og dro fra Oslo til Bergen. Både egen konduktør og kelner fulgte med å kjøpet. Problemet var at vi satt sidelengs rundt et konferansebord, så da vi kom til Drammen var alle skikkelig togsyke.
Hvor store deler av nye Mad er norskprodusert?
I det første nummeret er det totalt åtte sider, bl.a. parodier på Åpen Post og Pondus. Dick & Arild og Øyvind Sagåsen står bak parodiene. Det er ikke mange sidene, men vi rakk ikke mer. Vi får se lite grann hvordan det går før vi øker antallet norske sider. Bladet skal komme ut månedlig, så jeg gikk og funderte lenge på om jeg hadde lyst til dette. Det som er negativt med et slikt blad er at du har faste, tette deadlines. Jeg husker at da jeg sluttet med Pyton hadde jeg deadlineabstinens det siste halvåret i 95, og da 96 kom var det utrolig deilig å ikke ha det presset. Hver fjerde uke hadde vi en slags premiere, og når jeg tenker tilbake så var jeg nervøs hver gang. Det positive med MAD er at jeg igjen kan lage tegneserier med de beste serieskaperne og at vi igjen får en publikasjon å samle oss rundt.
1955: Dag Kolstad blir født 5. mai i Ski.
1978: Kolstad begynner som redaktør i Semic Nordisk Forlag.
1981: Norsk MAD (Semic) utgis, med Kolstad som redaktør.
1984: Truls og Trine redder julen, skrevet av Kolstad og Terje Nordberg og tegnet av Arild Midthun, får Kulturdepartementets tegneseriepris. Det første albumet med Vazelina Bilopphøggers, skrevet av Kolstad og tegnet av Tommy Sydsæter, utgis. Året etter får også dette albumet Kulturdepartementets pris.
1985: Sammen med Petter Engbo og Terje Nordberg, slutter Kolstad i Semic, og starter Gevion Norsk Forlag.
1986: Humorbladet Pyton starter, med Kolstad som redaktør. En rekke norske serieskapere knyttes til bladet.
1990: Kolstad etablerer firmaet Norsk Strek AS.
1995: Etter ti år slutter Kolstad som Pyton-redaktør. Norsk Strek dreier fokus mot multimedia, bl.a. CD-ROM med Mummitrollet (Norsk Strek). Får i 1998 multimediaprisen MINT 98 for Mummitrollet og jakten på trollmannens rubin.
1997: Humorbladet Geek (Semic) lanseres.
1998: Kolstad får Raptus-prisen for sin innsats for norske tegneserier.
2001: Kolstad er igjen redaktør for Norsk MAD (Egmont).
Morten Harper er tegneseriekritiker og fagbokforfatter. Intervjuet ble opprinnelig publisert på nettsiden Seriefokus i 2001.