Forut for tegneseriens tid

I år feires tegneseriens 100 års jubileum, til minne om gjennombruddet for amerikanske avisserier i 1896 med The Yellow Kid. Men tegneserien har flere hundre år lange tradisjoner, i Europa kan tegneseriens historie føres helt tilbake til 1400-tallet.

Det hender det er usikkerhet om hvem som er barnets far, mer sjelden er tegneseriens tilfelle; man er ikke en gang enig om når fødselen fant sted.

- Tegneseriens forhistorie går tilbake til 1400-tallet, hevder David Kunzle, professor i kunst-historie ved University of California. Han har i to bøker samlet de viktigste eksemplene fra trykk («broadsheets») og magasiner, et resultat av flere års leting i biblioteker og andre samlinger.

- «Forhistoriske» tegneserier finnes i store deler av Europa; Tyskland, Italia, Frankrike, Nederland, England og også Russland har alle gitt viktige bidrag til denne tradisjonen, forteller Kunzle.

- På engelsk er den vanligste betegnelsen for tegneserie «comic» eller «comic strip». Dette er en betegnelse som knytter tegneserien til de første avisseriene ved århundreskiftet, som nettopp var humoristisk underholdning. Disse seriene videreførte arven fra vitsetegningene på 1800-tallet. De første seriene, som jeg har sett på, er imidlertid ikke humoristiske, verken i stil eller innhold.

De rent humoristiske seriene kom ikke før mot slutten av 1700-tallet i England, en utvikling som faller sammen med utviklingen av karikaturtradisjonen.

- Bøker om tegneseriens historie har i hovedsak begrenset seg til det 20. århundre, de gir inntrykk av at det bortsett fra spredte enkeltverk - som Bayeux-teppet fra ca. 1070 som skildrer Vilhelm Erobrerens inntog i 72 bilder frem til slaget ved Hastings - ikke finnes tegneserier før 1890-årene. Det er simpelthen feil, og skyldes mangelfull avklaring av hva en tegneserie er.

Kunzles definisjon av en tegneserie har fire elementer: 1. Det må være en sekvens av bilder; 2. Bildet må være overordnet teksten, og det kan være bilder uten tekst; 3. Det må gjengis i et trykt medium; 4. Serien skal kommunisere et budskap («moral») og et tema.

- Tegneseriens essens er bildenes fortellende element, det er det samlende i de eksemplene jeg har sett på. Det akademiske miljøet og kritikerne har i sterk grad oversett tegneserien og dens historie. Kunsthistorikere har i liten grad tatt for seg de fortellende elementene hos kunstnere som har fått en viss oppmerksomhet, som Callot, Rubens og Mitelli. Til og med Hogarth har man i liten grad vurdert som en forteller.

Del av en tradisjon

- De fleste av de tidlige tegneseriene er ukjente. Likevel mener jeg de utgjør en tradisjon som har vært med og formet den moderne tegneserien. Direkte gjennom impulsene fra Rodolphe Töpffer og Wilhelm Busch, og indirekte gjennom William Hogarth som viste at det var mulig å fortelle med bilder. Karikatur-tradisjonen mot slutten av 1700-tallet peker også i stil fremover mot de første avisseriene.

Sveitseren Töpffer var den første som utnyttet tegneseriens samspillet mellom tekst og bilde - som i Histoires en Estampes (1827) - og han tegnet i en løs og enkelt karikerende stil.

Tyskeren Wilhelm Busch forente den folkelige fortellingen med karikaturen i tegneserien Max und Moritz (1865). Serien er historisk viktig fordi den er forløperen til The Katzenjammer Kids (Knoll og Tott).

William Hogarth regnes som den moderne satirens far, og han fortalte sine historier gjennom billed-serier. I satirer som A Harlot’s Progress (1732), A Rake’s Progress (1735) og Marriage a la Mode (1743-45) forenet han romanen og teatret. Han var en dyktig tegner og en skarp satiriker, og selv om forløpene kan virke oppstykket, er det tegneseriens språk han bruker.

Trykk og magasiner

Det er i eldre trykk og magasiner at vi finner tegneserietradisjonen.

- Trykkene er i hovedsak et fenomen i de store byene. Mellom 1400- og 1600-tallet var Tyskland dominerende, Nederland på 1600-tallet og England på 1600- og 1700-tallet. Vi vet lite om prisene på et slikt trykk, men det er sikkert at de etter dagens standard var dyre; man kjøpte ikke et trykk på samme måte som vi i dag kjøper en avis.

Magasinene - som Puck, Judge og Fliegende Blätter - ble svært populære i løpet av 1800-tallet, og spredte seg etterhvert fra Europa til USA og Japan hvor de la grunnlag for tegneseriens gjennombrudd. De var billigere enn trykkene og ble trykt i langt større opplag.

Politisk vold

Det er i følge Kunzle to tematisk hovedgrupper i seriene: politikk og personlig moral.

- Serienes rolle var å gi folk moralsk og politisk propaganda. I begynnelsen hadde seriene en sterk religiøs forankring, men de ble raskt mer alminnelig politisk og moralsk. Seriene tar oss med på en rundreise i europeiske historie, skildret av samtidens tegnere: den tyske reformasjon, borgerkrigene i Frankrike og Nederland, Tyskland under 30 års krigen, situasjonen i Nederland og England senere på 1600-tallet.

- Seriene skildrer klart avgrensede hendelser; som en persons liv, en henrettelse eller en. Mange av de tidlige seriene var svært brutale, vi finner beretninger om henrettelser, rettsforfølgelser, kriminalitet, fengsler og flukt. Kanskje hadde disse ofte groteske skildringene en lignende funksjon som den offentlige henrettelsen.

Andre serier tok for seg menneskets laster og lyster, ofte med en humoristisk tilnærming. Mange serier omhandlet dessuten ekteskapet.

- Et overraskende funn er i hvor sterk grad seriene er knyttet til politisk vold. Det er nesten ingen revolusjonær bevegelse i Tyskland, Nederland eller England fra denne perioden som ikke er dokumentert i seriene. Med noen få unntak har seriene fungert som en pådriver for sosiale endringer.

Estetikken

- Fortellerteknikken i seriene preges av usikkerhet. Forbindelsen mellom hendelsene er ofte uklar, og de mangler en fokusert dramaturgi.

Kunzle mener også at samspillet mellom tekst og bilde sjelden fungerer.

Snakkebobler er lite brukt i de tidligste seriene, i stedet er det tekstruter enten i topp eller (det vanligste) bunnen av rutene. Forløperen for snakkeboblene er ruller med tekst som er utfoldet rundt personene.

- Av de to stilene som er mest vanlig i moderne tegneserier - den humoristiske og den dramatiske - er det kun den siste vi finner i de tidlige seriene. Den humoristiske karikatur-stilen blir ikke utbredt før på 1700-tallet.

Stilistisk var seriene preget av datidens reproduksjonsteknikk, og utviklet seg i takt med de mulighetene den ga. Seriene var forsiktige i bruken av virkemidler. Det vanlige var å bruke samme perspektiv og billedutsnitt i alle rutene, nesten som firkantede kikkehull inn til en scene.

Avisenes regnbue

Tegneseriens 100 års jubileum er en feiring av av amerikanske avisserier. 5. januar 1896 fikk seriefiguren The Yellow Kid sin endelige form, og markerte begynnelsen på tegneseriens gjennombrudd i avisene. Hefte-seriene i USA kom flere tiår senere, og i de to andre av tegneseriens hovedtradisjoner - Japan og Frankrike / Belgia - er det helt andre år enn 1896 som er de viktige.

Serien om The Yellow Kid av Richard F. Outcault regnes av mange som den første tegneserien. Den lille, skallete og blide gutten i den etterhvert karakteristiske gule skjorten dukket opp allerede 5. mai 1895 i avisen New York World, i serien Hogan’s Alley. Det vil si skjorten var blå-grå, kanskje av søle? Det var først 5. januar - ikke 16. februar som mange historie-verk hevder - året etter at han fikk sin endelige form med utstående ører og heldekkende gul skjorte.

Handlingen i serien er lagt til New Yorks slumområde, og skildrer barns lek med den gule gutten i sentrum. Humoren er grovkornet, svært fysisk og utagerende; bakgårdslivet handler om utflukter, fester, slåsskamper og sirkus. Bakgården er befolket av en rekke folkeslag, et miljø som leserne kunne kjenne seg igjen i.

Serien besto for det meste av enkelt-tegninger, men i enkelte episoder ble handlingen skildret gjennom flere bilder. Tegneserie i ordets rette forstand ble serien derfor først 25. oktober 1896 da den første billed-sekvensen sto på trykk.

Det var Rudolph Dirks som med Katzenjammer Kids - Knoll og Tott - 12.desember 1897 etablerte den moderne tegneserietradisjonen. Serien om de to rakkerungene var ikke bare halsbrekkende underholdning, Dirks utnyttet tegneseriens muligheter for billedforløp og samspill mellom tekst og bilde på en mer bevisst måte enn Outcault.

De amerikanske avisene brukte tegneseriene for å tiltrekke nye lesere. Det var i første omgang søndagene som ble tegneserienes dag, ofte i egne firesiders fargebilag. Seriene var humoristiske og ble kalt «Sunday funnies» eller «the comics». I avisenes reklame het det at seriene var fargesprakende som regnbuen.

Besøk i hovedstaden

I Europa ble tegneserier trykket i illustrerte familie- og barnemagasiner. De to viktigste landene i Europa er Frankrike og Belgia. Tegneseriemarkedet er felles i de to landene.

Zig et Puce av Alain Saint-Ogan er ikke den første franske tegneserien, men markerer gjennombruddet for den europeiske tradisjonen. Serien ble trykket i ukemagasinet Dimanche Illlustré første gang 3. mai 1925, og handler om to gutter som drar verden rundt på eventyr.

I Japan var det impulsene fra USA som ga støtet til den moderne japanske tegneserien. I 1902 kom første japanske stripen etter amerikansk lest: Rakuten Kitazawas Tagosaku to Mokube no Tõkyõ Kembutsu (Tagosaku og Mokube på sightseeing i Tokyo), en humoristisk skildring av de to hovedpersonenes rundreise i Japans hovedstad.

Den første (lengre) norske tegneserien er Kari, Per og Søren paa besøk i Hovedstaden og paa reise til Amerika, og ble laget av teatermaler Gunnar Tandberg i 1912. Den ble trykt i ukebladet For Hus og Hjem. Serien handler om to søsken - og deres gris - sine opplevelser i hovedstaden: de besøker kongen, går på skøyter med Oscar Mathiesen og må heise grisen inn på hotellrommet sitt.