Skyggernes ambassadør
Illustrasjon: Jean Claude Mezieres, 1975 (utsnitt av albumets forside)

Humanisme i tid og rom

Tegneserienes største science fiction-fortelling er blitt film. Linda og Valentin er eventyr, samfunnskritikk og humanisme.

AV MORTEN HARPER / AUGUST 2017

Sommerens mest spektakulære kinoopplevelse er romeventyret Valerian. Det kan diskuteres om den franske regissøren Luc Besson, med produksjonsmidler som statsbudsjettet til et lite land, roter seg bort i sinnrike effekter og innfall. Det som er sikkert, er at tegneserien filmen bygger på er minst like relevant i 2017 som da den ble skapt for femti år siden. Allerede i seriens andre historie, Byen som druknet fra 1968, satte serien klimaendringer på spissen.

«Science fiction er ikke først og fremst noe som har med romskip å gjøre. Det er heller en sinnstilstand og en måte å se virkeligheten på.» Programerklæringen kommer fra den forfatteren av Linda og Valentin, franske Pierre Christin (sitert i tidsskriftet TEGN 1988). Sammen med tegneren Jean-Claude Mézières har han i et tyvetalls album iscenesatt fortiden og samtidens samfunn gjennom fremtidsbildene i den populære og prisbelønte serien.

Linda og Valentin er en av de virkelig store europeiske klassikerne. Den er trolig den viktigste science fiction-tegneserien overhodet. Ingen annen sf-serie har hatt så bred appell over så lang tid, ingen forener underholdning og relevante politiske parabler bedre, og tegningene står suverent i brytningen mellom spenningsserienes lett naive klassiske realisme og moderne stileksperimenter.

Det mest slående når vi raskt blar gjennom alle albumene er omfanget og dybden i seriens univers. Hver historie foregår gjerne i ulike deler av universet, med nye normer og regler, nye vesener og ny teknologi. Vi introduseres for nyttedyr som den store muslingaktige Schamilen som sletter vonde minner og Tümtümmen som er et slags organisk kamera med evne til å gjenskape bilder av alt den har sett. Det finnes også skadedyr, deriblant vanviddsfuglene som påfører sinnssykdom ved bitt og de levende våpen: flammekasteren Kutchuk, giftspytteren Talam og tungeskjæreren Klamip. Og la oss ikke glemme Shingouzerne, kremmere i informasjon og etterretning. De mange verdenssprangene lar tegneren Mézières utfolde seg med eksotiske byggverk, fartøy og redskap. Teknologien i Linda og Valentin virker ofte utrangert, et slags futuristisk skrap.

Det var som føljetong i det vitale tegneseriemagasinet Pilote at Linda og Valentin ble skapt i 1967. Magasinet var tegneserienes franske revolusjon allerede fra første nummer høsten 1959 med Asterix som en av hovedattraksjonene. Pilote moderniserte den europeiske tegneserietradisjonen med både innholdsmessig og estetisk høyere ambisjoner. Utover på 1960- og 70-tallet førte magasinet an i utviklingen av tegneserieromanene. Ikke minst med Pierre Christins andre politiske fabler for tegneren Enki Bilal, hvor Jakten (1983) om Øst Europa-kommunismen står som det mest banebrytende verket.

Tegneserien har hatt stor popkulturell gjennomslagskraft. Innenfor science fiction-film er det lett å finne spor, både i tilnærmingen til sjangeren og i detaljene. For eksempel var George Lucas og hans produksjonsdesignere opplagt inspirert av serien da de laget Star Wars-filmene. Linda og Valentin var godt etablert med seks album utgitt da den første filmen kom i 1977. Vi ser slektskapet i actionorienteringen og den grandiose romopera-tilnærmingen, men også i konkrete kulisser, scener og figurer. Det velkjente romskipet Millenium Falcon ser ut til å ha Linda og Valentins farkost som mal. Den nedfryste Han Solo i Jediridderen vender tilbake (1980) er identisk med Valentins prøvelser i albumet De tusen planters imperium (1971), slik også Prinsesse Leia som Jabba the Huts lettkledde fange i samme film likner Linda i Landet uten stjerner (1972).

Valerian-regissør Luc Besson har også lånt flittig fra serien tidligere. Hans sf-film Det femte element lå både i tone og univers svært nær Linda og Valentin, og Jean-Claude Mézières ble til og med hyret inn som konsepttegner for filmen.

Linda og Valentins tegner kommenterer de mange likhetene mellom tegneserien og Star Wars, ved å la figurene møte Prinsesse Leia og Luke Skywalker (trykt i magasinet Pilote i 1983, gjengitt i Linda og Valentins samlede eventyr bind 1).

Linda og Valentin er et romfartseventyr, men handler også om reiser i tiden. De to hovedpersonene er tidsagenter. I år 2720 styres jorden av Galaxity, med en rom-/tidstjeneste som dels påser at ingen endrer fortiden, og dels utforsker fremmede planeter på jakt etter økonomiske ressurser. I flere av historiene er tidsreisene og manipulasjonsmulighetene de gir et sentralt motiv.

Serien har en radikal politisk forankring. «Vi valgte science fiction fordi det er en sjanger hvor man kan skape verdener og samfunn, og dermed fortelle historier om makt og korrupsjon – forskjellen på rik og fattig,» forklarer Mézières (Intervju i Seriejournalen 1994). Albumet Landet uten stjerner omhandler krigen mellom et matriarkalsk og et patriarkalsk samfunn. Kjønnskampen er her en avledning av klassekonflikter. I begge samfunnene er det hersker- og underklasse, en situasjon innbyggerne godtar når de mobiliseres mot den ytre fienden. Velkommen til Aflolol forteller om menneskenes ekspansjon på planeten Technorog, som fortrenger planetens egne beboere. Historien speiler kolonisering generelt, og indianernes situasjon i USA spesielt – eller romfolket i Europa. De tusen planeters imperium skildrer en avrasjonalisert verden hvor presteskapet styrer med paternalistisk hånd. Religion har erstattet vitenskap i en slik grad at økonomien forfaller, noe som foranlediger næringslivets opprør.

En grunnleggende konflikt i serien er mellom natur og teknologi. Der teknologien – den sosiale skjermen mot naturen – er redusert til et minimum, er naturen fremstilt som vennligsinnet, et slags paradis. Dette utopiske natursynet er utgangspunkt for flere sentrale motsetninger i serien: teknologiens makthierarki settes opp mot naturens gavmilde anarki: teknologi-undertrykkelse-fader står mot natur-tilfredsstillelse-moder.

Serien har en grunnleggende mistillit til makthavere, og angriper alle former for tyranni og militaristiske regimer. De to desillusjonerte tidsagentene bekjemper ensretting i bred forstand. Som forfatteren Gérard Klein skriver i etterordet til et av albumene: «De drar nesten alltid av sted til en eller annen lukket verden og... gjenåpner den for det kosmiske mangfoldet. Derav kan man slutte: entydige svar finnes ikke. Galaxitys forsøk på å beherske tid og rom er en illusjon og en feiltagelse.» (Fortællinger fra rummet 1986.)

Et annet hovedbudskap i tegneserien er flerkultur og toleranse. I det omfattende universet er mennesket bare én av mange arter. Det er ikke minst tydelig i albumet som filmen særlig bygger på, Skyggenes ambassadør, om en base for intelligent liv fra tusen planeter, et slags intergalaktisk FN. Vi merker en dyp humanisme gjennom hele serien, som rammer inn relasjonene mellom folk og planeter, mellom menneske og natur.

Linda og Valentin på norsk
1. Byen som druknet. Cappelen 1987.
2. De tusen planeters imperium. Cappelen 1987.
3. Landet uten stjerner. Cappelen 1988.
4. Velkommen til Aflolol. Cappelen 1988.
13. Ved grensene. Cappelen 1989.
Serie-album 8. Landet uten stjerner. Semic 1982.
Serie-album 23. Neste stasjon: Châtelet. Semic 1983.
Serie-album 27. Endestasjon Kosmos. Semic 1984.

Danske samlebøker
Rejser i tid og rum: Linda og Valentins samlede eventyr bind 1-7. Cobolt 2010-2013.
Morten Harper er tegneseriekritier og forfatter.
Artikkelen er i en annen form trykt i Le Monde diplomatique i november 2010.