Blå er den varmeste fargen
Illustrasjon: Julie Maroh

Lidenskap og skandale

Før Gullpalmen: Blå er den varmeste fargen er en gripende og veltegnet ungdomsbok om kåtskap, den store kjærligheten og fordommer som dreper.

AV MORTEN HARPER / NOVEMBER 2013

Rett før årets Gullpalmevinner av regissør Abdellatif Kechiche har kinopremiere, har vi fått den franske tegneserieromanen som filmen er basert på i norsk utgave. Blå er den varmeste fargen av Julie Maroh er en gripende og veltegnet ungdomsbok om kåtskap, den store kjærligheten og fordommer som dreper.

Maroh var bare 19 år gammel da hun begynte på serien, som ble utgitt seks år senere i 2010. Hun forteller om den 15 år gamle skoleeleven Clémentine som har hatt guttekjærester, men aldri blitt forelsket. Det er som om innpakkede følelser og lengsler eksploderer når Clémentine møter den mer selvsikre punkejenta Emma. Forelskelsen er umiddelbar og gjensidig, men Emma er allerede i et forhold og for Clémentine er egne holdninger, foreldrene og fordommer på skolen stengsler for kjærligheten.

Boken ikke er noen selvbiografi, men er farget av Marohs egen unge alder. Hovedpersonens begjær og følelser beskrives i tankestrøm med en pubertal patos som er like usikker som den er lidenskapelig. Skildringen er direkte og utvetydig. Historien er melodramatisk med voldsomme følelsessvingninger, og de to elskende i kamp mot uforstående omgivelser. Samtidig oppleves boken sterk og ekte, med en realistisk samtidsforankring. Blå er den varmeste fargen ga Maroh publikumsprisen under tegneseriefestivalen i Angoulème i 2011.

Til debutbok å være er den svært veltegnet og helhetlig i formen. Det merkes at Maroh har laget serier før på tegneseriestudier i Brussel, antologier og selvutgitt fanzine. Hun tegner realistisk, men uten å drukner i detaljer. Miljøbildene har et rørlig, skisseaktig preg som fungerer utmerket. Personene er noe mer karikert tegnet, med uttrykksfulle ansikt. Det meste av boken er tilbakeblikk, og er tegnet i gråtoner. Emmas hår er derimot blått, som både visuelt og fortellermessig er et vellykket kunstgrep. Den norske utgaven har et mindre format enn den franske originalen, som er et album, uten at det forringer tegningene.

Filmen har skapt rabalder med en femten minutter lang sexscene. I boken utgjør denne første elskoven mellom hovedpersonene bare fire sider. Den lange sekvensen kan forstås utfra filmens tettere fokus på relasjonen mellom de to, men enkelte har kritisert den for å være spekulativ. Det kan man i alle fall ikke si om tegneserien. Marohs sex er sensuell og følsom, og oppleves som både naturlige og nødvendige sekvenser for å skildre forholdet mellom de to.

Et sentralt perspektiv i boken, som filmen knapt har med, er samfunnets holdninger til homofile og lesbiske, og konsekvensene fordommer kan få. Maroh beskriver den tragiske ytterste konsekvensen når Clémentine fullstendig kollapser av pillemisbruk. Undersøkelsen fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), offentliggjort tidligere i november, der overraskende mange uttrykte fordommer og ubehag mot homofile og lesbiske, viser at dét er en historie verdt å fortelle.

Maroh utga i september sin nye bok Skandalon. Mens Blå er den varmeste fargen er realistisk, er Skandalon mer en symbolsk karmafortelling. Og der det i debuten er omgivelsenes hat som utløser tragedien, er det hovedpersonens selvhat som fører til det store fallet i Skandalon.

Tittelen Skandalon er opprinnelig gresk, og betyr skandale. Det har også en bibelsk tilknytning, en handling eller atferd som fører til synd. Maroh redegjør selv for de intenderte religiøse og filosofiske referansene i et etterord.

Hovedpersonen er en rockestjerne, som uten økonomiske eller moralske begrensninger dyrker det ekstreme og det forbudte. Den popkulturelle allmaktfølelsen ender i overgrep og rettssak. Maroh beskriver godt den selvdestruktive atferden hans. Hun vrir også effektivt om på vår opplevelse av ham, fra egosentrert drittsekk til stakkarslig offer for selvutslettende handlinger.

Albumet har en en helt annen malerisk stil, med få miljødetaljer og tykk, grov strek for figurene. Mange sekvenser er uten ord, og støtter seg mye på en ekspressiv fargebruk. Skandalon er en stilstudie i forfall, men oppleves langt mindre relevant enn Blå er den varmeste fargen.

Julie Maroh:
Blå er den varmeste fargen
Minuskel forlag 2013
160 sider

Julie Maroh:
Skandalon
Glénat 2013
154 sider

Morten Harper er tegneseriekritiker og fagbokforfatter.