Batman: Natten ridder Illustrasjon: Frank Miller og Klaus Janson Fra masteroppgavens forside | ||
Betydningen av Batmans bråkMasteroppgave om hvordan tegneserien fremstiller lyd og bevegelse. AV MORTEN HARPER / MARS 2013Lydord og snakkebobler og er for mange de mest særpregede elementene ved tegneserien. Det er et paradoks, når moderne tegneserier ofte ikke har lydord og bruker tekst på mange andre måter enn i bobler. Hege Bakke tar for seg hvordan tegneserien fremstiller både lyd og bevegelse i sin masteroppgave i medievitenskap, ved å analysere både gamle og nye Batman-serier. Oppgaven forsøker å svare blant annet på disse spørsmålene: - Trenger man fartsstreker for å vise og oppleve fart, eller lydord for å vise og oppleve lyd?- I hvor stor grad kan man si at lyd og bevegelse henger sammen, eller avhenger av hverandre? - Er disse elementene viktig for tegneserien som uttrykksform? - Hva har elementenes tilstedeværelse å si for uttrykket i tegneserien og det inntrykket serien gir? - Hva gjør dette for leseropplevelsen, innlevelsen, flyten og fremdriften i historien og dens troverdighet? Bakkes erklærte ambisjon er å «se på tegneserien ut fra dens eget ståsted»1. Hun vil derfor i liten grad sammenligne den med andre visuelle medier. Likevel finner hun det nødvendig å låne begreper, særlig fra filmteori, fordi tegneserien mangler et utviklet begrepsapparat. Bygger på Will Eisner Etter en kort innføring i superheltsjangeren og Batmans historie, gir Bakke en generell fremstilling av lyd og bevegelse i tegneserien der hun også henter enkelte eksempler fra andre serier enn Batman. Hun mener det er en nær releasjon mellom lyd og bevegelse, der tilstedeværelsen av det ene elementet indikerer det andre. Først ser hun på snakkebobler og lydeffekter, deretter bevegelse innenfor og mellom rutene. Denne introduserende delen av oppgaven avrundes med refleksjoner rundt hvordan både lyd og bevegelse er forankret i tidsforløp, med utgangspunkt i serieskaperen Will Eisners teori2, og hva dette betyr for innlevelsen. Batman gjennom tre epoker Størstedel av oppgaven er analyser av tre Batman-serier fra hver sin epoke i superhelthistorien: gullalderen, sølvalderen og den moderne alder. Her beskriver og drøfter Bakke på hvilke måter lyd og bevegelse fremstilles, samt med hvilken effekt og hvilket formål. Den første serien «Batman versus the Vampire» er fra 1939, opprinnelig trykt i Detective Comics og en av de tidligste seriene med helten. Serien tilhører den såkalte gullalderen i amerikanske tegneserier. Den ble tegnet av Bob Kane og skrevet av Gardner Fox. Bakke finner ingen lydord i serien, men desto mer fortellertekst. Hun beskriver serien som relativt statisk. Bevegelsene blir fremstilt innad i rutene, gjennom fartsstreker eller figurenes positurer. Det er få forsøk på å antyde bevegelse mellom rutene, påpeker hun, og legger til at hver rute gjerne viser forskjellige deler av historien (diskontinuerlig). Bakke mener serien gir liten grad av leserinnlevelse. Fremstillingsmåten forsterker følelsen av at dette er noe som fortelles i stedet for at vi opplever det der og da. Den andre serien «A Caper a Day Keeps the Batman at Bay» er fra 1979, skrevet av Len Wein og tegnet av Walt Simonson og Dick Giordano. Årstallet plasserer egentlig serien i neste epoke, bronsealderen, men Bakke påpeker med rette at den uhøytidelige og fargerike serien er mer typisk for uttrykket i den såkalte sølvalderen. Til forskjell fra det første analyseeksemplet, er det i denne serien ikke en eneste rute uten tekst, enten i snakkebobler, tankebobler eller fortellertekst, i tillegg til lydord. Bakke observerer dessuten at tekstelementene i større grad utfyller enn gjentar hverandre: Boblene og fortellerteksten opptrer ikke så ofte samtidig, det er heller så de avløser hverandre. Serien skiller seg også fra 1939-eksempler med mer utstrakt bruk av fartsstreker, og de er mer markerte. Den tredje serien er, ikke uventet, Frank Millers Batman: Nattens ridder fra 1986. Serien er kjent for sine mange filmatiske sekvenser, ikke minst den slow motion-aktige skildringen av drapet på Bruce Waynes foreldre. Bakke viser at den også fremstiller bevegelse nyskapende på andre måter. Sidelayouten er sentral for bevegelsen: «Rutene her er altså noe utradisjonelle, de er i stor grad tilpasset handlingen, og gjenspeiler situasjonen ved å utnytte ikke bare formen, men også plassering og arrangering.»3 Måten Miller bruker fortellertekst skiller seg seg ut fra de to andre seriene. Teksten er i første person, og erstatter dels tradisjonelle tankebobler og dels gjengir den TV-nyhetene. Bakke mener bruken av lydord er variert og tilpasset. Ved å gjøre lydordene til markante grafiske elementer, skaper de også bevegelse. |
Noter 1) Bakke 2010, side 4. 2) Will Eisner: Comics & Sequential Art. Poorhouse Press 1985. 3) Bakke 2010, side 103. |
|
Hege Bakke Lyd og bevegelse i Batman Om tegneseriens audiovisuelle egenskaper Masteroppgave i medievitenskap NTNU Trondheim 2010 134 sider Last ned oppgaven (pdf) Morten Harper er tegneseriekritiker og fagbokforfatter. |
||
|