Kan man lytte til en tegneserie?

Hvem sier at papir, tekst og bilder er alt en tegneserie består av? Fordyper du deg i alle referansene i Like a Velvet Glove Cast in Iron, kan du fort vekk begynne å høre musikk neste gang du leser den.

Daniel Clowes er kjent for sitt selvbevisste populærkulturelle uttrykk, og ingen andre steder er dette mer tydelig enn i Like a Velvet Glove Cast in Iron (1989–1993, på norsk: Som en silkehanske støpt i jern), en av flere fortsettelseshistorier i hans eget magasin Eightball. I denne tegneserien finner vi hovedsakelig populærkulturelle forelegg og referanser fra musikkverdenen, og en fellesnevner for innflytelsesmaterialet er at det i det vesentlige er hentet fra 1950-og 60-tallet. Det interessante ved disse referansene er at de er rettet mot lesere som tilhører en nisjekultur hvor man vet å sette pris på hybrider av populærkulturelle referanser som strekker seg fra kitsch, camp, undergrunn, satire og surrealisme til hverdagsrealistiske uttrykk. Velvet Glove viser på denne måten at uttrykket er bygget på en bestemt type kulturell kapital som innebærer kjennskap til, og lidenskap for, populære verk som inkluderer alt fra de mest kjente til de mest obskure tilfeller. Leseren må være i besittelse av denne intertekstuelle kompetansen for å få fullt utbytte av teksten.

Ballader og folkesanger

Det formelig myldrer av referanser til populærmusikk i Velvet Glove. Gjennom allsang, solosang, radiokanaler, platespillere og filmer, strømmer det sanglyriske toner ut i handlingsrommet. Leseren får sangene representert innenfor talebobler som tekstutdrag omsluttet av notetegn. Minst åtte forskjellige sanglyriske utdrag integreres på denne måten inn i romanteksten. Flere av disse strofene som dukker opp, er hentet fra gamle og kjente engelskspråklige ballader, folkesanger og lullabys: «Barbara Allen», «Knoxville Girl», «Johnny I Hardly Knew Ya» og «Go to Sleep Little Baby». Som med de fleste populærkulturelle innslagene i verket er også flere av disse sangene direkte forbundet med 50- og 60-tallet. Dette er neppe tilfeldig, for disse to tiårene var preget av en fornyet interesse for folkemusikk: Sangtekster og melodier ble hentet frem fra glemselen og introdusert for et større publikum på etterkrigstidens arena for populærmusikk. Således er «Barbara Allen»-balladen i verket tilnærmet lik folkesangeren Burl Ives’ nedskrevne versjon fra 1953, mens «Knoxville Girl»-balladen er hentet fra countryartistene the Louvin Brothers’ versjon fra 1956. Det dukker også opp sanglyriske utdrag i verket som er hentet fra disse to tiårenes egne låtskrivere. Eksempler på dette er «The Angels Rejoiced Last Night» som er skrevet og sunget av sistnevnte band, og «When I Grow Too Old to Dream» som har blitt fremført av et hundretall jazz- og popartister på 50- og 60-tallet.

Alvoret i populærkulturen

De rent tekstlige innlemmelsene av musikk fra denne perioden står imidlertid ikke alene om å trekke musikkverdenen inn i romanuniverset. Det gjemmer seg alle mulige former for musikkreferanser i verket som kan sies å være mer motivert av Clowes’ karakteristiske fascinasjon for populærkulturens eksesser på 50- og 60-tallet. Som han selv uttrykker det i et intervju, blir han inspirert av elementer i populærkulturen som kanskje kan kalles dårlige eller kitschy, men som samtidig blir fremvist med de mest seriøse intensjoner. Tegneserieskaperen mener at amerikanske media i 50-og 60-årene ga særlig mye boltreplass for slike «intense øyeblikk» hvor det overflødige, kunstige og overdrevne får frem et alvor, og at dette er noe han savner i sin samtid.

Det er kanskje også derfor han valgte å gjøre Velvet Glove til en tegneserieroman hvor handlingen er lagt til en nær amerikansk samtid som krydres med alle slags allusjoner fra denne epoken. Uten at det nevnes noen artistnavn, blir små spor av slike «forbilder» plassert inn i verket på måter som kan gi farge og dybde til forskjellige situasjoner og sinnstilstander. Dette skjer riktignok bare når og hvis leseren gjenkjenner referansen. Vet man hvor disse allusjonene kommer fra, ser man at de spiller en ikke ubetydelig rolle for forståelsen av romanuniversets utpregede populærkulturelle fundament. Gjennom musikkreferanser som på 50-og 60-tallet appellerte til det brede lag av folket, men også via materiale hentet fra den samme æraens mer tilsidesatte stemmer i populærkulturens randsoner, skaper Velvet Glove et indre og ytre rom for persongalleriet som bare nostalgiske populærkulturentusiaster kan se kilden til.

«My Pal Foot Foot»

Ett eksempel på at slike forkunnskaper er nyttige, finner vi i en visuelt presentert referanse fra musikkverdenen. Det dukker opp et fantastisk utseende dyr i to av hovedpersonen Clays drømmer, som er hentet fra et platecover til kult- og amatørbandet The Shaggs. Da ungjentene i bandet fikk utgitt singelen «My Pal Foot Foot» i 1967, hadde ett av bandmedlemmene tegnet Foot Foot som illustrasjon på plateomslaget, og det er denne kuriøse tegningen Clowes har kopiert inn i sitt eget verk.

Tegningen alluderer i sin tur den lattervekkende naive sanglyrikken og den umelodiske fremføringen av «My Pal Foot Foot». Ved å tegne dette dyret inn i tegneserien henter Clowes den utenforstående sangteksten inn i verket. Effekten av dette er at sangen blir en lettere ubehagelig tonesetter for handlingen i drømmesekvensene hvor referansen er plassert.

Barnestemmer og vold

En annen og mer sær referanse jeg mener å ha oppdaget i verket, gjemmer seg i filmtittelen «Bluebird of Happiness». Betegnelsen «lykkens blåfugl» er hentet fra barnesangen «Little Child» («Mommy Dear»/«Daddy Dear») som ble mye sunget og spilt av kjente musikere på 50-tallet. Det som gjør referansen merkverdig, er at den også kan betraktes som en hyllest til en sangopptreden i en B-film. I Sam Fullers The Naked Kiss (1964) brytes handlingsutviklingen av at hovedpersonen og en gruppe med barn plutselig begynner å synge samtlige av versene fra «Little Child». B-filmentusiasten Clowes har selv uttrykt begeistring for denne filmen spesielt, og sagt at han kunstnerisk sett har blitt sterkt påvirket av de malplasserte, men ofte sjarmerende avsporingene Fuller integrerte inn i filmene sine. Hvis vi går til den alluderte sangopptredenen i filmen, ser vi at regissøren åpenbart ikke gjorde noe forsøk på å filme en plettfri scene som skulle harmonere med resten av filmen: Barna er ukonsentrerte, flørter med kameraet og har skjærende stemmer som i en hjemmevideo. I tillegg foretas det slurvete, amatøraktige filmkutt i scenen som stadig bryter opp sangen.

Den impulsive filmingens innlemmelse av tilfeldige øyeblikk er nettopp det som karakteriserer «Bluebird of Happiness» i Velvet Glove, hvor den totalt uforutsette lemlestelsen av Clay integreres spontant inn i filmen. Den inneforståtte leseren kan «høre» Fullers sangscene i bakgrunnen idet Clay dras inn i filmen, og dette skaper en absurd og uhyggelig effekt fordi minnet om søte barnestemmer kombineres med den visuelle fremstillingen av grusom vold.

Selve sangteksten handler om et barns søken etter lykkens blåfugl: «Tell me where is the bluebird of happiness found?». Mot sangens slutt forteller en morsstemme at denne blåfuglen er kjærligheten barnet har i sitt hjerte. Sanglyrikkens tema setter således sitt ironiske preg på den dramatiske scenen hvor Clay ankommer gravstedet til sin tapte kjærlighet, midt under innspillingen av «Bluebird of Happiness»-filmen. Hans søken etter innsikt i omstendighetene knyttet til Madame Van Damme – kvinnen han en gang var gift med, men som nå har forlatt ham til fordel for karrieren som skuespillerinne i pornografiske filmer – må kunne sies å være et resultat av hans stadige følelser for henne. Men, i motsetning til sanglyrikkens budskap, som vekkes til livet av filmens tittel, ser ikke disse tegnene på kjærlighet ut til å føre til lykke, men snarere total ulykke: Like etter at han har lagt en rose på graven hennes, som er tegnet på at han elsket henne, blir han revet opp i biter av torpedoen Geat, for deretter å leve et liv som avseksualisert invalid.

Fryd av gjenkjennelse

De to sistnevnte tilfellene av musikkreferanser vekker en gjenkjennelsesfryd hos leseren som deler forfatterens kjennskap til de mer ukjente krikene og krokene i populærmusikkverdenen fra 50- og 60-tallet. Jo mer avansert denne kompetansen er hos leseren, desto mer vil hun legge merke til hvordan disse referansenes kombinasjon av visuelle bilder og soundtrack-effekter beriker teksten gjennom assosiasjonene som vekkes.

Det er noe annet med de rent tekstlige innlemmelsene av musikk. Mer enn å fungere som lydspor, spiller de en betydelig rolle for forståelsen av persontegningene, tematikken og handlingsutviklingen. Ett eksempel på dette finner vi i en særlig mangefasettert tributt til The Louvin Brothers, som blåser liv i leserens forståelse av den ellers så anonyme hovedpersonen Clay. Etternavnet Loudermilk kan betraktes som en hyllest til brødreparet som utgjør The Louvin Brothers, Charlie og Ira Loudermilk. Iras legendariske feider i ekteskapet, samt hans mange kvaler vedrørende synd og moral – som ikke bare preget privatlivet hans, men også duoens sangtekster – kan fungere som en morsom parallell til Clays egne problemer med Madame Van Damme.