Donald Norvegicus

Ringreven Arild Midthun har tatt mesterbrevet som andetegner.

Donald Duck & Co er en institusjon på det norske tegneseriemarkedet. Opplaget har falt det siste tiåret, men det over 70 år gamle bladet er fortsatt den viktigste inngangen til tegneseriene for svært mange. Slik sett passer det som en mynt i Skrues hånd at Arild Midthun, en annen av våre tegneserieinstitusjoner, har blitt offisielt godkjent som Donald-tegner. Nå har han tatt mesterbrevet med egen utgivelse i Disneys bokserie Hall of Fame - De store serieskaperne. Det var likevel uventet at han omskolerte streken for Donald. Midthun har tradisjonelt vært forankret i fransk-belgiske tegneserier.

Den konkrete foranledningen for ringreven Midthuns sprang i andedammen var at vennen og samarbeidspartneren Tormod Løkling ble redaktør for Donald Duck & Co. Nå kunne de virkeliggjøre guttedrømmen om å lage serier for landets største tegneserieblad – og til og med leve godt av det. Det var nok også et annet forhold som gjorde seg gjeldende, kanskje mer ubevisst: Arven fra Carl Barks satte Midthun på sporet av en Donald Norvegicus.

Når man skal forklare populariteten til Donald-tegneseriene trekkes ofte Carl Barks sin storhet som historieforteller frem. Det har mye for seg. Amerikanske Barks skrev og tegnet utrolige fem hundre historier, blant dem klassikerne «Eggmysteriet» og «Jul i Pengelens». Han skapte Andeby og figurer som Petter Smart, Magica fra Tryll og Onkel Skrue.

Vel så viktig som selve historiene var Barks sin strek, figurtegningene og den animerte iscenesettelsen. Særlig i seriene fra 60-tallet har han et godt grep om den villstyrlige andens proporsjoner, med en markant strek som står opp mot de ofte grelle bakgrunnsfargene. Barks var en empatisk tegner i den forstand at han levde seg inn i figurenes situasjoner og reaksjoner. Denne innlevelsen gjør figurtegningen spontan og levende.

Arild Midthun møter denne tradisjonen med selvbevisst respekt ser vi av de femten seriene i Hall of Fame-boken. Han setter også egne merker i stil og tone, sammen med forfattere som nevnte Tormod Løkling, Terje Nordberg og Knut Nærum.

Det er tretti år siden Midthuns gjennombrudd med den vilt karikerte humorserien Sirkus. Siden har 46-åringen vært delaktig i de fleste større strømningene innenfor norske tegneserier. Han var en av de fremste bidragsyterne i 80-tallets humorsuksesser Norsk MAD og Pyton. Med de barnevennlige eventyrseriene Truls og Trine og Troll tegnet han seg også inn i tiårets albumbølge.

De mange stilsikre parodiene på andre serier i Pyton, herunder Donald Duck, viser Midthuns tekniske dyktighet og kameleoniske tendenser. Selv om det er stort spenn i tegningene, er det en del særtrekk som går igjen: skraveringene, silhuettene, fartsstrekene, den markante streken som omslutter figurene og deler fargefeltene, måten tykkelsen i streken svinger og selvsagt de runde nesene. Kjerneelementene i Midthuns tradisjonelle stil slekter på de fransk-belgiske klassikerne, en blanding av André Franquin (Sprint) og Albert Uderzo (Asterix). «Uderquin»-stilen har han selv uhøytidelig kalt den.

På nittitallet forsøkte Midthun å komme vekk fra det fransk-belgiske preget. Resultatet ble biografien Ivar Aasen - ei historie om kjærleik og stripeserien Pappa og Pestus. Begge er umiddelbart ulik Midthuns andre serier, men i stilen er det et europeisk tilsnitt både i karikerte Pappa og Pestus og den realistiske tegnede Ivar Aasen.

Det tok Midthun to år å bli godkjent Donald-tegner. Han beskriver prosessen som å bli «sendt tilbake til skolebenken»¹. En særlig utfordring var å gi figurene volum, forteller han: «Disney-karakterene er veldig 3-dimensjonale, naturlig nok siden de er laget for film og TV-produksjon. Men det gjør det utfordrende å gi dem tyngde i 2D, de mangler ofte masse og volum.»²

Det er en utfordring som Carl Barks sin tegnemanual for Donald (Model Sheet, se illustrasjon) forsøker å gi svar på. Andre sentrale tegnere har sine tilnærminger. Al Taliaferro modellerte figuren i en elegant, renskåret strek. Paul Murry ga ham fasong i en ganske annen, energisk stil. Don Rosa skapte fylde gjennom nitide (for ikke å si nevrotiske) skraveringer.

Hvordan skal vi så plassere Midthuns Donald i forhold til Carl Barks & Co? Standardverket om Donald er Jon Gisles parodiske analyse Donaldismen, som deler inn seriene i åtte hovedstrømninger – fra urdonaldismen til den syntetiske klodrismen.³ Gisle lanserer en beregningsmodell for å plassere seriene i riktig epoke: Rostrilongitudekvotienten (RLK), som uttrykker forholdet mellom Donalds nebblengde og hodehøyde. I urdonaldismen er RLK så mye som 1,2-1,4. I såkalte kommersialistiske serier er den under 1 (faktisk helt ned mot 0,6). Flere stikkprøver i Midthuns Hall of Fame-bok viser at RLK ligger omkring 1 blank. Ut fra dette tilhører han den klassiske donaldismen, i selskap med en rekke av Barks sine serier. Dette er epoker (det finnes både en eldre og yngre klassisk donaldisme, må vite) kjennetegnet av eleganse og det eksotiske.

Det fortelles at Carl Barks levde seg slik inn i figurenes reaksjoner at han gjorde de samme grimasene som han tegnet, enten det var Donald som smilte eller Skrue som fnyste. Hvordan Midthun oppfører seg ved tegnebrettet vet jeg ikke, men i likhet med Barks er figurtegningen hans både entydig og direkte. Fremstillingen av figurenes følelser minner om åpenbarheten i barns følelsessvingninger. Reaksjonene er lett å lese og virker ærlige. Det finnes mange klisjeer i figurtegningen for å vise basisfølelser som lykke, sinne, frykt og overraskelse. Midthun har imidlertid greid å gi forenklingene og overdrivelsene et personlig preg. «Unngå overdreven forvrengning av nebb og øyenbryn, å endre øynene er nøkkelen til de fleste uttrykkene,» skriver Barks i manualen. Nettopp øynene er det viktigste hos Midthuns Donald, men han varierer også øyenbrynene aktivt i mimikken. Donalds reaksjoner og følelser er komprimert i disse kjennetegnene som er lett å lese og oppfatte.

Barks er kjent for de eksotiske reisene han sendte endene ut på. Selv om bakgrunnstegningene i de fleste rutene er enkle, etablerte han miljøer med god stedfølelse. Midthuns tegninger er generelt noe mer detaljrike, men også han skaper det meste av atmosfære og stedsplassering gjennom noen få miljøtablåer. Mens Barks ikke reiste utenfor USA før i pensjonsalderen og hentet motiver fra National Geographic, er Midthun mer i felten. I arbeidet med historien «Donaldus», med handling tilbake til 1700-tallets nordiske krig, dro han til København, Stockholm og Oslo for å ta referansebilder. Metoden er forskjellig, men opplevelsen for leseren er ikke så veldig ulik fordi iscenesettelsen har så mye til felles med den gamle mesterens teknikker.