Modesty Blaise, 1965
Utsnitt av stripe 631
Illustrasjon: Jim Holdaway

Modesty Blaise: Virkemidler

Hvordan fungerer Modesty-serien som spionsjanger?

AV LARS BENDIK KLEV FURNES / JANUAR 2024

Ifølge litteraturprofessor Helge Ridderstrøm skal en spionsjanger ha mange ulike karakteristikker (Bibliotekarstudentenes nettleksikon om litteratur og medier, Spionroman):

1: En spionroman viser konspirasjoner og en skjult parallell verden, det kan være vanskelig å se hvem som er venn eller fiende. Komplottet er hovedpilaren. Regjeringens representanter kan ofte lyve – når de skal være diplomatiske overfor sine egne, og utad internasjonalt.

For en spionroman er IKKE en krigsroman, det er i spionens verden fredstid i det landet han/hun ferdes i. Merk at det ofte er kald krig, men det er noe annet enn ordinær krig.

2: Bak hver person kan det skjule seg en annen side, med helt andre egenskaper og hensikter. Hovedsakelig tre grupper mennesker: 1: De naive, 2: forræderne, 3: De få som har innsett farene og er klare til kamp. MEN: Kampen må føres i hemmelighet, for helten kan ikke stole på noen, ikke engang på regjeringsrepresentanter. Også den klassiske ‘og jeg antar at politiet ikke skal informeres … ‘

3: Det er fire særtrekk i spionsjangeren, og de kan enten stå alene for seg selv, eller overlappe hverandre:

Oppdraget. Agenten får et oppdrag, og er som regel ansatt for et etterretningsbyrå, selv om unntak finnes. Agenten kan også innlede et forhold med en alliert som del av dette. Målet nås når oppdraget er utført.

Mysteriet. Agenten etterforsker hvem som kan ha vært ansvarlig for en eller annen ulykke. Her kan agenten jobbe i et anti-terrorforsvar, og må finne ut av hvem som er hovedansvarlig for historiens ulykke/terror.

On the run. Dette er et plott i mange spionfortellinger, og det er ofte en agent som er på flukt og må renvaske seg. Eller som har fått egen organisasjon mot seg. Og hovedpersonen må prøve å løse saken og finne ut HVORFOR de er ute etter ham, og HVORDAN han kan frikjenne seg/uskadeliggjøre fienden.

Playing defense. This time it’s personal! Her har spionens kamerat eller familiemedlem blitt kidnappet eller drept, eller på andre vis kommet i problemer. Og spionen skal utføre en vendetta for å hjelpe sin venn i nød. Eller at spionen selv blir truet av noe som ikke hans regjering kan gjøre noe med. Merk at det finnes hybrider av alle disse fire pilarene, der en helt kan få et oppdrag, løse mysterie, og så få regjeringen mot seg, for så å hevne seg på dem som gikk ham imot.

(Grame Shimmins spionbegreper gjengitt av Helge Ridderstrøm, Bibliotekarstudentenes nettleksikon om litteratur og medier, Spionroman, s. 2-4, https://www.litteraturogmedieleksikon.no, hentet 4. juli 2021.)

4: Men et sterkt poeng på hvorfor Bond-filmene ble så populære, kan tolkes som et resultat av den ydmykelsen som oppsto da det britiske imperiets ulike kolonier rundt om i verden, ble oppløst. Noe som førte til Storbritannias minkende betydning i verden. For i Flemings Bond-univers er det fortsatt briten Bond som avgjør en stormakts skjebne – ikke bare Russland. (Simon Winders spionbegrep gjengitt av Helge Ridderstrøm 2021, s. 5.)

ANVENDT PÅ MODESTY-SERIEN

Jeg skal nå anvende Ridderstrøms punkter på Modesty-serien. Punkt 1, at regjeringsrepresentanter ikke er til å stole på, forekommer ofte: De regjeringsrepresentantene (både britiske og utenlandske) Modesty og Willie ofte støter på, kan lyve for å verne om sine institusjoner. Men Sir Gerald Tarrant har alltid vært som en farsfigur som bare vil Modesty og Willie vel, og han har kun redelige intensjoner.

Punkt 2, at det forekommer personer som er enten naive, forrædere eller etternølere i kampens hete: Ofte støter Modesty og Willie på godtroende mennesker som mot sin vilje blir dratt inn i farer. Maude Tiller er et godt eksempel på en naiv spion. Det er ikke så mange forrædere i Modestys verden, og heller ikke så mange som ombestemmer seg i siste liten. Men et hyppig moment er når det er kidnappingssaker, for da mener Modesty og hennes milliardærvenn John Dall at det er feil å betale løsepenger – til tross for at politiet mener det. Men de kommuniserer ofte med politiet, selv om deres kontakt inspektør Brooks er vant med bortforklaringer fra Modesty, og ser mye gjennom fingrene på deres agentoppdrag.

Punkt 3, om de ulike oppdragsmomentene, holder Modesty-serien seg på «Oppdraget», der hun og Willie gjør oppdrag for Sir Gerald Tarrant. Men det er mye innebygd «Mysterie», der Modesty og Willie skal løse kriminalsaker – men mer i retning av Bond-sjangeren enn detektivens. Etter å ha lest alle de 99 Modesty-tegneseriene som eksisterer, har jeg ikke et eneste sted lest om at Modesty og Willie har fått den britiske regjering MOT seg. Så «On the run»-tematikk finnes ikke i Modestys verden. Og Sir Gerald Tarrant er jo som en bestefar for Modesty og Willie, han vil dem bare vel. Allikevel er det et unntak, for i Modesty 7: «Top Traitor» (Peter O’Donnell og Jim Holdaway 1966), må Modesty og Willie forgjeves lete etter en kidnappet Sir Gerald Tarrant, og etterretningstjenesten stiller seg undrende til hans akutte fravær. Tarrant er kidnappet på en slik måte, at byrået får mistanke om at han IKKE er kidnappet, men gått under jorden med underslåtte dokumenter. Men Fraser følger ikke strømmen, og tar parti med Modesty og Willie som vet at Tarrant er uskyldig. Og det kom frem at kriminelle hadde fingert Tarrants underslag og avhopping, etter at Modesty og Willie hadde gått under radaren til etterretningstjenesten, for å få Tarrant renvasket, noe som heldigvis løste seg. Dette er eneste gang i Modesty-tegneseriene at det finnes et slags «On the run»-virkemiddel. Men Modesty og Willie har ikke blitt mistenkt av egen regjering.

Det som derimot er meget hyppig i serien, er «Playing defense». Ofte blir Modesty og Willies sine nærmeste truet eller kidnappet, og da skal spionduoen hjelpe til. Men dette har ikke Sir Gerald Tarrant noe med.

Punkt 4: Og at James Bond skal gjøre ære på Storbritannias rolle som en verdensstormakt, er Modesty mer raffinert. Særlig kommer dette til uttrykk i Modesty 22: «The Stone Age Caper» (Peter O’Donnell og Enric Badia Romero 1971), samt Modesty 71: «Walkabout» (Peter O’Donnell og Enric Badia Romero 1991), der hun er venn med Australias urbefolkning aboriginene, dette til tross for at britene hadde koloni der i alle år. Så Modesty er venn av alle verdensborgere, selv om det har vært britiske kolonier rundt forbi.

Et ellers typisk narrativt grep som kjennetegner krim, er at Modesty og Willie mot slutten av de fleste historiene, og når skurken er avslørt og trengt opp i hjørnet: Sjefsskurken forklarer HVORFOR og HVORDAN han gjorde sin ugjerning, og det virker som at skurkene snakker både til spionduoen og oss lesere – men det er allikevel ikke på grensen til tegneserienes ‘Breaking the fourth wall’, der en figur snakker direkte til oss lesere.

Modesty-serien er tross alt britisk, og har mange utspekulerte dødsfeller og komplott som særlig britene er kjent for. Og Modesty og Willie er ingen anti-helter slik som ofte belgiske Jean Van Hammes tegneseriefigurer. Da mener jeg Van Hammes Wayne Shelton og XIII (som jo er agenter), og Largo Winch (som er en industrimagnat). De fleste seriene til Jean Van Hamme har gått i Agent X9-heftene, og jeg har, av erfaringsmessige tolkninger, sett forskjellen på Modesty og Van Hammes serier: Mens Van Hammes figurer kan være anti-helter når de banner, drikker, ser mellom fingrene på noen ugjerninger, og ikke alltid får kjempet for den rettferdigheten vi lesere mener de burde, så er Modesty og Willie i den andre enden. Modesty og Willie er, som typiske briter, høflige og korrekte. De kommer sjelden med sarkasmer, og det blir ved hver episode en lykkelig slutt. Men Modesty-serien ligner allikevel på Van Hammes serier, i måten voldsballetten er fremført – det er onde skurker som vil dem vondt, og det er mange fæle komplott. Så Modesty er en spion som skiller seg fra de andre spionene og detektivene i krimtegnseriene, selv om det gjerne er noen som er i samme gate som Modesty.

SPIONASJETAKTIKKER OG NÆRKAMP

Og hvordan har O’Donnell skildret en spion/agents ulike taktikker og ferdigheter? Vi må ta i betraktning at de fleste spioners situasjoner – innen bøker, film og tegneserier – ofte er overdrevet. Men la oss derfor se på den overdrevne spionverdenen til Modesty. Peter O’Donnell kan sitt fag når det gjelder å skildre spionfiksjon, og jeg har i dette avsnittet analysert hvordan Modesty og Willie anvender sine spionasjetaktikker og kampferdigheter.


Modesty Blaise: Uncle Happy, stripe 631, 1965, tegnet av Jim Holdaway

I Modesty 6: «Uncle Happy» (Peter O’Donnell og Jim Holdaway 1965) er Modesty og Willie i samme rom som fienden. Modesty sier da til Willie at hun har fått noe rusk i øyet, og om han kan se nærmere på øyet hennes. Men selvsagt har hun IKKE rusk i øyet, for hun hvisker til Willie hvordan hun planlegger å overrumple dem. Senere, på kvelden bruker Modesty pil og bue på fienden, i skogen, av den grunn at skurkene ikke hører hvor pilene kommer fra. Hadde hun brukt et annerledes gevær enn dem, ville de veldig lett ha lokalisert hvor skuddene kom fra. Men en pil og bue er lydløs; pilene som suser av gårde går det ikke an å høre. Da går det heller ikke an å finne ut hvor skytteren befinner seg. Og Modesty bemerker i Modesty 80: «The Killing Distance» (Peter O’Donnell og Enric Badia Romero 1994), at leiemordere helst er byfolk som ikke er flink nok til å ferdes i skogen, hverken natt eller dag. Der har Modesty og Willie en utmerket fordel, siden de er topptrente agenter som ikke minst må kunne ferdes i skogen. Ellers et gjentagende mønster, er at Modesty og Willie, ved undervannsdykking eller når de sniker seg inn bak skurker – da bruker de tegnspråk til hverandre. Dette for å ikke bli hørt, men når de faktisk blir hørt av fienden i andre sammenhenger – da snakker de arabisk, nettopp for at ikke skurkene kan forstå dem.

Og hvis spionduoen blir fanget og fastbundet, har de selvsagt en backup: Modesty har i beltet sitt, en dirk til å låse opp håndjern eller dørlåser. Willie har en ring på fingeren som har innkapslet en sagtråd, som han kan kutte av håndjern eller kjettinger med. Og i tillegg til dette, har Modesty flere usynlige plastre på kroppen under klærne, som skjuler mange ulike utstyr hun kan anvende ved rømning: Radiosender, dirker, sprengstoffpulver. Hun kan også ha radiosender inni skohælen.

Når det kommer til teknologien, er det flere listige ting som O’Donnell har tilført serien: I Modesty 33: «The Greenwood Maid» (Peter O’Donnell og Enric Badia Romero 1975), anvendes et spionasjemiddel, som går ut på å bruke dataskrift inn på et bittelite papir av frimerkestørrelse. Og denne skriften blir kun leselig ved å bruke forstørrelsesapparat. Dette lille papiret med usynlig skrift, kan fraktes overalt uten noen avsløringer.

Og det er også flere måter å overrumple skurkene på, via teknologiske nyvinninger: I Modesty 30: «Highland Witch» (Peter O’Donnell og Enric Badia Romero 1974), bruker Modesty en parabolreflektor, som virker ved at man snakker gjennom mikrofonen på den, og da dukker stemmen opp langt borte fra den opprinnelige posisjonen til apparatet. Skurkene kan bli lurt, og misforstå hvor stemmen kommer fra. Nesten som en skummel spøkelsesstemme som skurkene blir redde for, som de attpåtil ikke klarer å spore opp.

Hvordan kan man overrumple skurker ute i naturen, uten teknologiske hjelpemidler? I Modesty 81: «The Aristo» (Peter O’Donnell og Enric Badia Romero 1995), er Modesty og Willie på en ødemark etter å ha kommet i klammeri med skurken Aristo og hans menn. Spionduoen skal overrumple dem mens de smyger seg forbi i skog og kratt. Modesty bruker et smart knep: Hun heller bensin på en uttørket trestubbe, tenner fyr, for så å kaste pistolkuler på bålet. Da piler hun av gårde for ikke selv bli rammet av eksplosjonsfaren. Poenget er at hun løper rundt i skogen mens bålet sprenger pistolkuler – med uhorvelige smell. Da blir skurkene lurt trill rundt og løper til stedet de tror skuddene kommer fra. Like etterpå klubber hun ned en mann med machete, for å lage trevåpen av machetekniven. Hun har lært av Willie at en stav kan være et av de beste våpnene som finnes. Hvorfor? Jo: Selv skurker som vifter med pistoler, kan bli rammet av en lang stav, og hun kan også fekte bort våpnene deres med staven. Ikke nok med dette, for i denne historien spilte hun død på bakken for å lokke til seg skurker. For så å fly på dem når de kom nær henne.

Willie og Modesty kan en rekke kampsporter, dette også lenge før Bruce Lee-bølgen på 1970-tallet. For allerede i 1963 kunne Modesty og Willie de mest spektakulære kampteknikkene, det ser ut som (jeg har drevet mye med kampsport selv, og vet en del om dette, min anm.) teknikker fra Tae Kwon Do, Savate og Ju Jutsu. Og Willie kunne Thaiboksing helt fra starten i 1963, og denne Thaiboksingen (heter opprinnelig Muy Thai), er egentlig noe som ble popularisert i vesten lenge etterpå, nemlig på 1980-tallet. De fleste kjenner til Jean Claude Van Dammes kampsportfilmer fra 1980- og 90-tallet, men selv der ønsket Hollywood å kalle Muy Thai for Kickboksing, noe som er to vidt forskjellige ting. Så jeg tolker det som at Modesty-serien var forut sin tid, med tanke på kampsport.

Og hvor fikk hun de eksepsjonelle kampferdighetene fra? Jo: I Modesty 40: «The Golden Frog» (Peter O’Donnell og Enric Badia Romero 1978), kommer det frem at Modesty i ung alder hadde et opphold i Kambodsja, der hun oppsøkte en gammel Grand Master ved navn Saragam. Men denne kampsportskolen hans var kun for menn. Allikevel klarte Modesty å overbevise Saragam om å ta henne inn i skolen. Og da hun fikk prøve seg der, var hun såpass lærenem og flink, at Saragam var glad han gjorde et unntak i hennes tilfelle. Hennes varemerke var at hun var så flink til hoppende flyvespark, og da fikk hun kallenavnet ‘Lille frosk’. Mange år senere besøkte hun Saragam, der hun ga ham en gullmedalje med en frosk inngravert – som takk for at Master Saragam hadde tatt henne inn i skolen. Derfor het denne historien «The Golden Frog».

Det er et sterkt eksempel på denne høye kampsport-faktoren i serien, i Modesty 18: «The Warlords of Phoenix» (Peter O’Donnell og Jim Holdaway/Enric Badia Romero 1970). Her kommer nærkamp-ferdighetene utrolig grundig beskrevet. Modesty og Willie er i Japan og blir kidnappet av et syndikat, som vil hjernevaske dem til å bli leiemordere for dem. Dette syndikatet heter Phoenix, og styres av Kato og Fumiya. Men da må spionduoen gjennom en rekke livstruende kamputfordringer. O’Donnell har her gjort uhyre research på japanske kampsporter, for det nevnes utrolig vanskelige kampteknikker som selv en kampsportutøver kan få problemer med å forstå, inkludert meg selv. Modesty og Willie oppnådde til slutt å få has på dette kriminelle syndikatet.

Og da man var kommet til 1992, berettes det i Modesty 74: «Ivory Dancer» (Peter O’Donnell og Enric Badia Romero 1992) at Willie og Modesty kan Aikido, Judo, Kung Fu og Karate når de opptrer på en Judoklubb for barn. I Modesty 77: «Black Queens Pawn» (Peter O’Donnell og Enric Badia Romero 1993), bruker Modesty kampteknikken Muga, som går ut på å unngå å bli truffet av slag og spark – uten å blokkere eller dukke, samt å holde kroppen så stille som mulig.

Altså har Peter O’Donnell trolig gjort mye forarbeid på spionsjangeren og hva en spion/agent må kunne praktisere og holde i drift. Det må også nevnes at et dilemma som virkelighetens politi og etterretningsbyråer står overfor, er kidnappingssaker. For det er ofte at Modesty og Willie må befri kidnappede mennesker. Da kommer problemstillingen: Skal man betale løsepenger? Et sterkt eksempel på dette forekommer i Modesty 85: «Durango» (Peter O’Donnell og Enric Badia Romero 1997). Der mener Modesty og hennes milliardærkjæreste John Dall, at man IKKE skal betale ut løsepenger. Fordi hvis alle kidnappere fikk pengene de forlangte, ville bare enda flere kidnappere sette i gang sine virksomheter. Og da ville alle bli kidnappet. Modesty og hennes venner mener derfor at man skal – i det stille – spore opp kidnapperne og befri offeret. Uten å vifte med dollarsedlene.

Etter det jeg har kommet frem til i denne analysen, er det brukt mange ulike spionasjetaktikker som man kan se i det virkelige liv – selv om mye er overdrevet, mer eller mindre.

Artikkelen er et utdrag fra heftet «Modesty Blaise: Den unike kvinnelige agenten. En diskursanalyse i forbindelse med Modesty Blaises 60-årsjubileum i 2023» av Lars Bendik Klev Furnes. Utgitt på eget forslag i 2023, 44 sider. Heftet kan bestilles hos forfatteren på SMS 95777436. Det koster 240 kroner inkludert frakt.

Lars Bendik Klev Furnes (født 1986) er utdannet bibliotekar, og har en glødende interesse for tegneserier. Han har tidligere gitt ut bøkene Anti-depresjonens Batman (2018) og Superhelt-koden (2019).