Illustrasjon: Christopher Nielsen
- Tegningene kan man ofre, teksten er essensiell
Det store, gamle Christopher Nielsen-intervjuet.
AV MORTEN HARPER / MARS 2001publisert tegneserieteori.no oktober 2014
Da magasinet TEGN kåret tidenes beste norske serieskapere, ble Christopher Nielsen suveren vinner. På topp 20-listen over de beste seriene, var åtte signert ham. Nielsen har laget tegneserier siden begynnelsen av åttitallet, da han på eget forlag utga heftene Tegneseriebladet FEDME og Rummpfftillfftooo. Han bidro også i undergrunnsmagasinene Brage og Gateavisas tegneserieekstra. I 1988 kom satiren En fettsugers bekjennelser, og to år senere farsen Jazzbasillen. Siden 1994 har han utgitt antologien Weltschmerz. I fjor samlet han seriene To trøtte typer, Gutta fra Calcutta, Narverne og Hold Brillan i boken Homo Norvegicus. Felles for alle Nielsen-serier er røff strek og humor, og utleverende personskilding. Vi møtte Christopher Nielsen på en kafé i Oslo noen måneder etter at To Trøtte Typer hadde avsluttet tirsdagskveldene på NRK1.
Hva var den første tegneserien du publiserte?Jeg husker ikke tittelen, men det var til en konkurranse i Gateavisa i 1980.
Var det en lang serie?
Det var én side
Hva slags type serie var det?
Det var en sånn serie som jeg alltid har lagd.
Har du brukt figurene senere?
Nei, ikke så veldig mye. Serien handlet om Karl Marx.
Du ble publisert både i Gateavisa og Brage. Var det andre undergrunnstidsskrift du bidro til?
Ja, det var en del fanziner. Bladene var ikke trykt, de ble utgitt som kopierte ark. Jeg utga også en del selv.
Hva het fanzinene du laget?
Jeg husker ikke alle sammen. Freak Out Charlie, var det en som het. Den var veldig Freak Brothers inspirert.
Hvordan kom du i kontakt med utgiverne?
Du mener Gateavisa? Jeg gikk opp på redaksjonslokalet.
Var det et redaksjonelt miljø som fulgte opp og samlet inn serier, eller var det bare å sende inn – og så hørte du ikke noe mer før ting var trykt?
Gateavisa trykte omtrent alt de fikk innsendt. Jeg vanka ikke sammen med Gateavisa, hvis det var det du lurte på. Jeg kjente for så vidt noen av folka som jobba der.
Var det noe slags tegneseriemiljø du var del av, eller arbeidet du for deg selv?
Jeg har aldri vært del av noe tegneserieskapermiljø i særlig grad. Det eneste er vel kanskje Fidus.
Når du arbeidet for undergrunnsforlagene…
Det var bare ett.
Var det noen begrensninger på seriene. Fikk du noen føringer på hva slags serier de ville trykke?
Nei, som sagt trykket Gateavisa alt de fikk. Så det var fritt frem.
Hvorfor sendte du seriene til undergrunnshefter i stedet for å prøve deg hos mer etablerte forlag?
Fordi de trykte alt de fikk.
Du begynte også med egne hefter. Det første var vel Tegneseriebladet FEDME i 1983?
Ja, bortsett fra de fanzinene, da.
Hvor stort var opplaget?
600.
Solgte du bladet på egen hånd, eller ble det distribuert via bokkafeer?
Jeg hadde et par bokkafeer så vidt jeg husker. Nå har jeg vel kanskje 50 eks igjen.
Var seriene i Fedme nytt materiale, eller ting du hadde laget for Gateavisa?
Alt var vel nytt. Jeg var ganske produktiv så jeg hadde masse serier liggende, sikkert flere hundre sider.
Navnet ”Fedme”. Hva er bakgrunnen for det?
Nei… Fint navn.
Fikk du noen omtale i media når bladet ble utgitt?
Det var lite.
Drev du også eget gatesalg?
Ja, det var noen kompiser som solgte for meg.
Forsider og selvportrett av Christopher Nielsen
I 1984 utga du første nummer av Rummpfftillfftooo. Hvor hentet du tittelen?
Det er fra diktet Ursonaten av Kurt Schwitters.
Er diktet typisk eller pregende for seriene?
Nei. Bortsett fra en serie i nummer tre, hvor teksten er nettopp det diktet.
Du utga heftene selv. Var det slitsomt å drive forlag ved siden av å lage seriene?
Det var jo ikke så mye jobb, egentlig. Jeg gjorde ikke så mye med det.
Hva var opplaget på heftene?
Det var vel tusen eks.
Er det noen fellesnevnere for seriene i Rummpfftillfftooo?
Nei. Ikke som jeg kan se.
Laget du andre serier samtidig?
Jeg laget bl.a. det som ble En fettsugers bekjennelser.
Mot slutten av åttitallet ble du utgitt på overgrunnsforlaget Semic. Hvordan gikk det til?
Nei... Jeg sendte inn en serie.
Var det Håkon W. Isachsen som da var redaktør på Semic?
Nei. Det var.. han som arbeider i bokklubben nå… Bjarne Buset.
En fettsugers bekjennelser var en utypisk utgivelse for Semic. De hadde riktignok utgitt en del utenlandske voksenserier, men norsk undergrunn var noe nytt.
Ja. Hvis det ikke hadde vært for Bjarne Buset tror jeg ikke albumet hadde kommet ut. Så vidt jeg vet likte ikke Håkon Isachsen serien.
Sendte du inn et ferdig album til forlaget?
Serien fantes vel i en tidlig versjon, og så utbroderte jeg den litt. Jeg hadde jævlig mye materiale som jeg kastet. Jeg laget egentlig et album med tre serier, som jeg sendte litt rundt. Bl.a. til Cappelen, og ble refusert av dem. Så bygde jeg om albumet litt. De to andre seriene kom aldri ut.
Solgte albumet bra?
Nja. Jeg vet ikke. Et par tusen, kanskje.
Hva handler En fettsugers bekjennelser om?
En fettsuger. Og en fettsugers assistent. Det var noe sånn Latin-Amerika-greier. En Sprint & Co. eventyrserie-parodi, liksom.
Streken og humoren var ganske røff. Ble det noen reaksjoner da albumet havnet i kioskene ved siden av Lucky Luke og Asterix?
Nei, jeg tror ikke det. Jeg fikk et par dårlig kritikker, da.
Men også en del positiv omtale.
Joda.
Siden kom du med nok et album på Semic: Jazzbasillen. Var det ditt initiativ, eller var det forlaget som ville utgi mer?
Jo, de spurte meg for så vidt om det.
Hvordan fikk du ideen til serien?
Nei, man får jo ikke ideer. Jeg vet ikke hvor eller hvordan. Men jeg liker jazz.
Albumet er vel egentlig en todelt historie. Først en miljøskildring med den mislykkede jazzmusikeren på femtitallet og så den reneste farsen når det amerikanske bandet kommer til byen.
Må vi sette det i bås, altså? Jeg liker ikke å bli satt i bås.
Hva var formålet med serien. Å lage en skildring av tidsperioden og miljøet, eller var humoren det viktigste?
Begge deler kanskje.
Tegnemessig er det markant endring fra En fettsugers bekjennelser til Jazzbasillen. Var det med Jazzbasillen at du fant en tegnestil du er komfortabel med?
Ja, men jeg har aldri vært så veldig bevisst på akkurat det. Jeg har mer tegnet som jeg har tegnet og lagd sånne serier som jeg har lagd, uten egentlig å tenke at nå skal jeg utvikle meg. En fettsugers bekjennelser lagde jeg over flere år. Jazzbasillen arbeidet jeg mer konsentrert med over et år. Det var da jeg begynte å tegne med blyant først. Jeg ble vel litt bedre, men i essens er det det samme hele veien, spør du meg. Det eneste er at streken er blitt glattere.
Forsider av Christopher Nielsen
Skriver du manus før du tegner en serie?
Det har variert litt. Nå lager jeg som regel en slags kladd eller skisse, hvor jeg skriver ned historien. Den inneholder teksten med noen kjappet tegninger. Noen ganger er det bare talebobler.
Hvordan arbeider du videre?
Da tar jeg linjal og streker opp alle rutene, og disponerer sida. Som regel bruker jeg linjal, noen ganger bruker jeg ikke linjal. Så skriver jeg inn all teksten med blyant. Deretter tegner jeg alle tegningene med blyant. Til slutt tusjer jeg alt.
Du skriver inn teksten først. Betyr det at du ser på teksten som viktigere enn tegningene?
Nei, men altså… Tegningene kan man ofre. Teksten er jo essensiell. Det er bedre at tegningene går på bekostning av teksten, enn omvendt.
Du har også laget noen avisserier, bl.a. Elektrobugs for Nye Takter i Arbeiderbladet. Hva slags serie var det?
Jeg er ikke så veldig begeistret for den selv. Det var helsides avsnitt hver uke.
På samme måte som Hold Brillan-føljetongen i Dagbladet?
Nja, Elektrobugs var litt mer bevisst på at det serien ble trykt i avsnitt.
Handlet Elektrobugs om musikkbransjen?
Ja, det var en rockejournalist i hovedrollen.
Sommeren 1990 ble striperien Blitz-Tours trykt i Arbeiderbladet. Hva handlet den om?
Sydenturer. Det var om en gjennomsnittlig busslast med middelaldrende turister.
Du har arbeidet lite med stripeserier. Er det et format du ikke liker?
Det kan du si, ja.
Hva er det du synes du ikke kan gjøre med striper?
Det er det at det er bare fire ruter, og serien skal stykkes opp hver dag.
Kan du ikke bruke striper for å fortelle en historie i føljetong?
Det kan jo fungere, men jeg har aldri hatt energien til å gå inn i det.
Du var med og dannet magasinet Fidus. Forlaget No Comprendo Press hadde allerede fått en flying start med Arne And-heftene. Var det forlaget som kontaktet deg og noen andre serieskapere for å starte et norsk magasin?
Enten så ringte de meg, eller så ringte jeg dem. En av to.
Hvem avgjorde hvem som skulle bli med i Fidus?
På det tidspunktet kjente jeg halvparten av redaksjonen. Så var det noen andre serieskapere som vi mente vi likte, og inviterte dem med.
Fidus var en ambisiøs satsing, og fikk bred omtale i media. Målet var fire nummer i året, og det første nummeret ble trykt i flere tusen eksemplarer. Ambisjonene ble raskt senket. Skyldtes det dårlig salg, eller var det andre forhold?
Det har alltid solgt rævva. Det er det ingen tvil om. Når det ikke var noe spenn i det for de som bidro, så måtte de gjøre andre ting for å leve leve. Da sa det seg selv at de ikke klarte å produsere så mye.
Har Fidus vært viktig - både for deg som serieskaper og for norske tegneserier?
Viktig? Ja, det var jo ikke andre steder å publisere på den tida, så bladet var viktig ved at vi fikk seriene ut.
Føler du noe slektskap til de andre serieskaperne i Fidus?
Det som er slektskapet er at folk lager egne ting og ikke forholder seg til sjangere. De lager ting ut fra en – hva skal vi si – personlig overbevisning.
Var det noen slags redaksjonell styring i Fidus? Eller kom man med sin serie og…
Så ble det trykt.
Tror du det er ting som kunne vært gjort med Fidus som ville gitt økt utbredelse og dermed bedre økonomi?
Det var ikke var så veldig mange flere bra serier i Norge. Det var liksom ikke noe som dukket opp som vi syntes var umiddelbart bra, og da fikk vi ikke noe å trykke.
Du har også utgitt flere solohefter på No Comprendo Press, både med To trøtte typer og Narverne. Har disse heftene solgt bedre enn Fidus?
Ja, for så vidt. Kanskje så mye som fem-seks tusen av hvert hefte.
To trøtte typer av Christopher Nielsen
Hvem er To trøtte typer?
De er blandingsmisbrukere som bor på Oslo øst, og er i midten av trettiårene. To trøtte typer er ikke formet etter noen spesielle personer. Det var bare at jeg drev og vanka i parken, og kanskje traff noen slike ungdommer. Det er en sosialrealistisk skildring.
Ser du selv på det som en humorserie?
Ja, hvis den er morsom så. Jeg vet ikke. Jeg forholder meg ikke til sjangere. Det grunnleggende for meg er at det er en personlig serie.
Narverne, hva slags miljø er det?
Narvermiljø. Det var ungdommer som sto utenfor Narvesen-kiosker om kvelden på syttitallet.
Hva med Gutta fra Calcutta?
Det er rockemiljøet.
I samleboken Homo Norvegicus trekkes det linjer mellom disse universene. Var det en sammenheng du hadde planlagt i utgangspunktet?
Det kommer an på hva som er utgangspunktet, men det har alltid vært rimelig klart at seriene og figurene er beslektet.
Hvordan?
I emnevalg.
Tittelen «Homo Norvegicus» låter en smule pretensiøs.
Det er jo et ordspill, etter den kjente rottearten Rattus Norvegicus. Den klinger fint. Norske forfattere bruker mye latinske titler, og jeg prøver bare å være som dem.
Du har mange markante figurer. Hvor mye er hentet fra egen erfaring, ting du har observert?
Det må vel være 100 prosent det, da. Det er opplevd i en eller annen form.
Du har fått mye skryt for person- og miljøskildringene dine. Hva slags forarbeid gjør du?
Jeg gjør ikke noe research i den forstand. Teft for miljøer er vel noe jeg bare har.
Hold Brillan, for eksempel. Hvordan fant du ham?
Jeg hørte vel noen historier her og der, som ga meg assosiasjoner til figuren. Fant og fant. Han er jo oppdiktet. Det er egentlig ikke så viktig at han er trønder.
Du har opptrådt selv i noen serier. Er det også andre serier som er selvbiografiske?
Ja, hvis jeg har erfart det så må det være litt selvbiografisk. Men noe sånn direkte ”dette har jeg opplevd og er sannheten” er det veldig lite av. Heller ikke seriene hvor jeg selv er med er slik.
Christopher Nielsen i tegneseriene er altså en annen person enn Christopher Nielsen i virkeligheten?
Ja.
På nittitallet var selvbiografi vanlig i amerikanske alternativserier. Føler du noe slektskap til disse serieskaperne?
Som jeg lever de etter prinsippet om at det skal være personlige serier, det skal ikke være noen sjanger. Det er vel det eneste slektskaper jeg føler.
Er det noen av serieskapere du har spesiell sans for?
Jeg har lest dem alle sammen. Det er stort sett slike serier jeg leser. Joe Matt var stor favoritt en periode, før han begynte med for mye atmosfæretegninger. Chester Brown er litt mer blandet. Underwater skjønte jeg ikke bæret av. Yummy Fur er derimot en av mine favoritter. Julie Doucet er også ålreit, men jeg synes hun er litt for selvopptatt. Jeg liker bedre Carol Taylor og Carol Lay. Dessuten Aline Kominsky-Crumb og Dori Seda. Peter Bagge har jeg også alltid lest mye av, helt tilbake på åttitallet da jeg begynte å lese Weirdo.
Robert Crumb opptrer som statist i Jazzbasillen. Er han den fremste undergrunnstegneren?
Ja. Men fikk du med deg hvorfor han er der?
Det husker jeg ikke.
Ruten er direkte sitat fra Meatball, med han Beatniken som går nedover gaten. Det burde du ha sett.
Er det noen norske serieskapere du leser og har sans for.
Ja. Jeg leser jo innimellom alle, men jeg tror ikke jeg vil uttale meg om noen bestemt.
Hvis vi går tilbake til seriene dine. Du bruker ofte sjargong. Arbeider du mye med dialogen, eller faller det mer naturlig og du bare skriver den ut?
Jeg arbeider ganske mye med teksten, men det glir ganske lett. Det kommer litt an på. Jeg kan bare oslosk, så for alle de andre dialektene får jeg eksperthjelp.
Hvor viktig er dialektene?
I og med at det ligger i kortene at det skal være autentisk så er det helt… det må være korrekt, eller så tror du ikke på det.
Har personene individuell stemme. Er det replikker Odd kan si, men ikke Geir?
Nja, det ligger i helheten på figuren. Det går på hvordan de er. Men de snakker på samme måte, de har samme dialekten. Forskjellene her går mer på innhold enn på form.
I tillegg til hovedpersonene har du en flere faste bifigurer. Hvor fast utformet er de?
De er vel så utpenslet som de kan få bli. De må være konsistente. Jeg har en oversikt over persongalleriet. Den er i hjernen. Når du lager en figur, så vet du hvordan den figuren er. Det er ikke noe du utvikler. Til en viss grad begynte jo To trøtte typer i en ende da, men… De har kanskje ikke vært de samme hele veien.
Det er en klisjé som sier at etter hvert begynner figurene selv å skape historiene. Er det noe i det?
Du kan ikke ha det ene uten det andre.
I Weltschmerz-heftene har du trykt flere ulike serier. Er det noen likheter mellom seriene?
Ikke noe annet enn at de er litt særere enn To trøtte typer.
Hvorfor begynte du Weltschmerz fremfor å utgi historiene som egne hefter?
Grunnen var vel egentlig for å… det gikk litt kjappere, og så hadde jeg små historier som passet.
I Weltschmerz har du levert samfunnssatire. Har du noen politisk agenda med seriene?
Nei.
Hvis du arbeider med politisk satire, er det for å lage humor eller…
Jeg kan ikke skjønne når jeg har arbeidet med politisk satire?
Jeg vil si at bl.a. serien om slankehysteri til en viss grad er politisk satire. Du vil kanskje heller kalle den sosial satire?
Akkurat hva jeg skal si om den, det vet jeg ikke. Den er vel verken sosial eller politisk satire, kanskje.
Hva med samfunnssatire?
Eller samfunnssatire. Den er mer tankesatire.
Weltszhmerz av Christopher Nielsen
Du hevder at Disney-fabelen i Weltschmerz er tegnet i transe.
Ja, selvfølgelig er den det. Ellers hadde det ikke vært noe poeng.
Hvordan er det å tegne i transe?
Det er jo ikke noe jeg kan huske etterpå. Det bare skjer, gjerne i timer av gangen.
Er formålet med serien å lage satire over Disney eller over religion?
Eller? Er det flere alternativer? Det er automatskrift, så det kan ikke sies å være satire da. Det blir mer rene og skjære sannheten.
I fjor høst ble To trøtte typer vist som tegnefilm på NRK1. Var det du selv som foreslo en filmserie?
Nei. Det var egentlig NRK som hadde noen følere ute. Det er vel fire-fem år siden.
Var omfang og form på filmene allerede da fastlagt?
Du skriver alltid for et format i TV-sammenheng. Så jeg måtte bare finne frem til det formatet som passet. Da ble det 10 minutter ganger 13 episoder, som er en sesong.
Hvordan ble filmserien utviklet?
Jeg skrev manus, og på grunnlag av det ble filmene finansiert. Så diskuterte vi teknikk. Når Animagic kom inn i bildet, var det 3D de ville drive med. Jeg tenkte opprinnelig at det skulle være 2D, men det ble et kostnadsspørsmål. Det ble påstått at det var billigere med dataanimasjon. Animagic satte 3D som et vilkår for at de skulle gjøre det og gå inn med spenn. Så da tenkte jeg: faen heller. Jeg kan alltids prøve noe nytt.
Hvordan var det å arbeide med tegnefilm i forhold til tegneserier?
Jeg hadde jo arbeidet med film før: Narverfredag i 1996. Den ble produsert med kortfilmstøtte. Det var bare med én animtør, og jeg animerte mye selv også.
Stiller tegnefilm andre krav til handling og oppbygging enn en tegneserie?
Jeg er veldig fornøyd med To trøtte typer-filmene. Det foregår ingenting, eller alt foregår på et verbalt plan. Når du begynner å arbeide med animasjon, er det en ting som kommer på bordet: det koster jævlig mye. Produktet blir deretter. En måte å løse det på i serien var at vi satte en begrensning på ett sett, og at vi ikke hadde så mange karakterer. Det gir seg litt selv. Vi lager en film for det og det budsjettet. Det budsjettet tillater ikke mer enn ett sett. Det er lavbudsjettsverdenen for enhver filmskaper. Har du flere hundre millioner kan du kanskje lage Gladiator. Har du ti millioner kan du ikke det.
Var To trøtte typer en dyr produksjon?
Ja, det kostet litt.
Hva legger du i det?
Det er et sånt ironisk litt. Men det er faktisk lite i forhold til hva det kunne ha kostet. 130 minutter animasjon, en normalproduksjon ville kostet 30 millioner kanskje. Men filmene kostet ikke 30 millioner.
Du begrenset deg til ett sett. Hvorfor skrev du det ikke som et teaterstykke i stedet?
Men det er jo en sitcom, som er et vanlig TV-format. Det er nesten filmet teater, det sitter til og med publikum i salen og ler. Du har ett sett og folk sitter i sofaen eller går rundt i rommet. Sånn er det med alle sitcomer. Dessuten kan du ikke stille kamerautsnitt på teater. Det gjør vi i filmene. Du forteller én ting med en total, noe annet med et nærbilde.
Vil du lage flere filmer?
Jeg kunne tenke meg å lage en mer episk film, hvor de ikke bare sitter hjemme.
Arbeider du nå mest med animasjon?
Jeg jobber på dagen med animasjon, og så tegner jeg på kvelden.
Har du tenkt på å skrive som forfatter?
Det er jo det jeg gjør. Tegningene har ikke noen dekorativ effekt. De er der for å fortelle en historie. De er ikke verdt fem øre som noe annet.
Du er ikke interessert i å bruke den skjønnlitterære formen?
Jo, men da blir det noe helt annet. Jeg klarer å fortelle det jeg vil fortelle med tegneserier, så jeg ser egentlig ikke noen hensikt i å bruke noe annet.
1963: Christopher Nielsen blir født 20. april.
1981: Tegneseriebladet FEDME utgis.
1982: Flere av Nielsens serier trykkes i Gateavisas Psykose-blader.
1984: Nielsen utgir første nummer av Rummpfftillfftooo. Bladet kom i tre nummer (1988-89).
1988: En fettsugers bekjennelser (Semic) utgis. Serien får Sproingprisen for beste norske tegneserie.
1990: Jazzbasillen (Semic) utgis. Nielsen får Sproingprisen for serien UR, trykt i Rummpfftillfftooo nr. 3 året før.
1993: Nielsen er med i redaksjonen for antologien Fidus (No Comprendo Press), som kommer med sitt første nummer. To trøtte typer spessial utgis (No Comprendo Press).
1994: Første nummer av Weltschmerz utgis. Nielsen har hittil laget åtte hefter.
1995: Kortfilmen Narverfredag vises på kino.
1997: To trøtte typer julespessial (No Comprendo Press) utgis.
2000: Samleboken Homo Norvegicus (No Comprendo Press) utgis og tegnefilm To trøtte typer vises på NRK1. Nielsen får Dagbladets tegneseriepris for føljetongen Hold Brillan drar på pakketur.
Morten Harper er tegneseriekritiker og fagbokforfatter. Intervjuet ble opprinnelig publisert på nettsiden Seriefokus i 2001.
Les også essayet:Christopher Nielsen og undergrunnen