Christopher Nielsen og undergrunnen

Underground er en historisk epoke og utgivelseskategori innenfor tegneseriene. Det er også en høyst levende stilretning. Christopher Nielsen er den fremste norske eksponenten for undergrunnsestetikken. Hvordan ser vi det vakre i stygge tegninger?

De amerikanske underground-seriene omdefinerte hvordan en tegneserie kan se ut. Underground-seriene var tett knyttet til 60-tallets motkultur, men var også mer direkte en reaksjon mot den etablerte tegneseriebransjen og sensuren i The Comics Code. De nye seriene var for voksne og fråtset i sex, rus, revolusjon – og alt annet som bransjekodeksen ikke tillot.

Robert Crumb hadde ikke laget den første underground-tegneserien da han og noen venner i februar 1968 sto på Haight Street i San Fransisco og solgte heftet Zap Comix. Crumbs utleverende humor og energiske strek gjorde bladet til en enorm suksess – og et forbilde for den nye generasjonen serieskapere. Med en markant personlig visjon – uten nevneverdige sjangergrenser eller selvsensur – invaderte Crumb tegneserieverdenen med guruparodien Mr. Natural, sex-amazonen Yeti, den tilbakelente Fritz the Cat – og seg selv som en høyst nevrotisk figur.

Underground-bølgen nådde Norge på begynnelsen av 70-tallet. Tegneseriene ble knyttet til motkulturens arenaer, særlig Futurum Forlag (Gateavisa) i Oslo og Regnbuetrykk på Karlsøy i Troms. Begrepet «undergrunn» er egentlig litt merkelig i norsk sammenheng, ettersom det i realiteten ikke fantes noen sterk mainstream av innenlandske tegneserier. Bladhyllene besto av importserier som Donald Duck & Co, Tarzan, Kampserien, Tempo og Hjerterevyen. De etablerte norske seriene, som Smørbukk og Stomperud, var stort sett forbeholdt magasiner som Norsk ukeblad og Norsk barneblad, samt sesongtilværelse som julehefter. Undergrunnsseriene forholdt seg i minimal grad til disse klassikerne. De var del av den norske motkulturens opprør, men mest av alt var de en videreføring av amerikansk underground.

Underground-serienes mantra var en personlig bruk av tegneseriemediet. Heftene skilte seg ut med billigere trykk og egen distribusjon. Skildringene av politikk, sex og vold åpnet tegneseriene innholdsmessig i en mer voksen retning. Likevel lå den viktigste og mest varige nyorienteringen i stilen. Vi ser den mer røffe og ukonvensjonelle tegnestilen i mange moderne tegneserier. Underground-stilen har overlevd motkulturen – ikke lenger som en definert motreaksjon, men som en mer selvstendig stilretning.

Amerikanske Matt Madden setter i stileksperimentet 99 Ways to Tell a Story Story – Excercises in Style¹ bl.a. mainstream superhelttegninger opp mot underground. Boken består av 99 serier, hver på én side, som i ulike stiler og fortellermåter skildrer den samme enkle hendelsen. Superheltstilen er fargerik og spektakulær. Den har et realistisk utgangspunkt, med detaljert avbildning av både personer og miljø, men legger på til noe større og kulere.

Det er en verden med vakre, atletiske personer, skildret gjennom ekstreme og dynamiske perspektiver. Superheltstilen er innrettet på å skape sterkest mulig sansestimuli og respons hos leseren.

Underground-stilen er på mange måter den rake motsetningen. Tegningene er i sort/hvitt, streken er grov, figurene uanatomiske og med uklar flyt i bildeforløpet. Dette er tegninger som er mer intellektuelt tiltalende enn sansmessig attraktive. Stilen har også et ideologisk aspekt. En glatt stil forfører leseren, den kamuflerer innholdet og verdenssynet. Underground-stilen har ikke noen slik maske, og leseren møter den med et mer kritisk blikk. De «stygge» tegningene er ikke et usynlig medium, men noe vi som leser møter bevisst og tar stilling til.

Maddens underground-stil er en pastisj på Robert Crumb. I realiteten var det stor spennvidde både i stil og håndverk blant undergrunnstegnerne. Fra Crumb og Gilbert Sheltons runde, karikerte strek med kraftige skraveringer, via Richard Corbens hyperrealisme til Franck Stacks minimalistiske figurer og Victor Moscosos surrealistiske formlek. Likevel var det noen sentrale fellestrekk. Undergrunnstegnerne gjorde et poeng av eksentriske detaljer. Det kunne for eksempel være ekle nærbilder, ekstreme karikeringer eller mer abstrakt disharmoni i linjene. Tegnerne fremelsket det utypiske og stygge. Seriene skulle være uttrykk for deres personlige visjon og skapt av deres egne hender. Idealet var en strek like gjenkjennelig som en signatur.

I Christopher Nielsens album Jazzbasillen fra 1990 opptrer Robert Crumb som statist. Det er lett å se arven fra amerikansk underground også i hans to siste – og ellers svært forskjellige – utgivelser, samleboken Mens vi venter på dommedag² og albumet Bygdegutar³. 46 år gamle Nielsen tilhører andre generasjon undergrunnstegnere. Nielsen bidro i de toneangivende magasinene Brage og Gateavisas tegneserieekstra (senere Psykose). Dessuten utga han flere egne hefter. Mens vi venter på dommedag samler de første undergrunnsseriene hans fra 80-tallet. Boken viser en mer eksperimenterende og formlekende Nielsen enn den humoristiske historiefortelleren og personskildreren de fleste kjenner.

Forlaget har lansert utgivelsen som «skitten tegneseriekunst fra undergrunnens gullalder i Norge: åttitallet». Det er ikke noen opplagt sannhet. 80-tallets Brage var nok det mest interessante norske tegneseriebladet som er utgitt, men ellers er seriene til Terje Nordberg og Arne W. Isachsen fra tiåret før vel så spennende. Undergrunnen på 80-tallet fikk imidlertid mer varig betydning for fornyelsen av norske tegneserier som startgrop for dagens tetsjikt av serieskapere, som Steffen Kverneland, Lars Fiske og Jason. Det mer røffe innholdet i mange av disse seriene har også preget mainstreamserier som humorbladet Pyton og striper som Pondus og Kollektivet.

Christopher Nielsen er den som mest kompromissløst og med sterkest gjennomslag har dyrket undergrunnsestetikken her hjemme. Man kan spørre seg om det gir mening å snakke om undergrunnsserier etter at Nielsen har brukt 120 millioner kroner på å lage kinofilm av figurene sine, eller etter at han har hatt serier på trykk som føljetong i store dagsaviser og senest utgitt et påkostet album i fire farger. Slike paradokser viser nettopp at stilen har overlevd sin opprinnelige historiske ramme. Nielsen lager ikke undergrunnsserier, men han tegner underground.

Nielsen har en upolert og ofte grotesk karikert tegnestil. Han skal ikke forstås som en motsetning til superheltseriene, som aldri har vært noen dominerende sjanger hos oss, men som en reaksjon mot de kunstneriske fransk-belgiske albumseriene som kom på 70/80-tallet med tegnere som Bourgeon, Jeronaton og Bilal. Hos Nielsen finner vi mye av den samme grove og energiske streken som hos Crumb og Shelton. I de eldste seriene synes det som Nielsens karikering mest skyldes hans begrensninger som tegner. Allerede rundt midten av 80-tallet blir imidlertid stilen sikrere og mer gjennomført, og forvrengningene synes å være bevisste valg.

Det nye albumet «Bygdegutar» er både i farger og langt mer polert en Nielsens eldre serier i Mens vi venter på dommedag, men stilen er likevel karakteristisk røff gjennom figurer med ekstreme skavanker og nitide kjønnslige detaljer. Undergrunnsestetikkens kjerne er å bryte med idealene for god tegning i tegneserier, om det er superheltnormen, Disney eller europeiske kunstserier. Stilen har ikke noe formål om realisme. Den springer ut av tegnerens egen visjon. Hvor gode de stygge tegningene er, blir en vurdering av hvordan tegnestil, komposisjon og alle de små ekle detaljene kommer sammen for å realisere denne visjon.

Gode gamle Immanuel Kants teorier om den estetiske dømmekraften⁴ kan hjelpe oss til å forstå hvordan vi leser og opplever underground-stilen. Kant skiller mellom akseptabelt, godt, vakkert og sublimt. Mainstreamserier er typisk akseptable, de forholder seg til den allmenne smaken og gir følelse av en nesten kroppslig behovstilfredsstillelse. Underground-stilen er tvert imot ikke akseptabel. Opplevelsen av den stygge stilen er ikke tilfredsstillende i seg selv, den virkeliggjør ikke noen fantasi eller ideal. Vi må se bak bildeoverflaten for å oppfatte tegningen. Det betyr at vi må reflektere både over forvrengningene i bilderuten og over det idealet som stilen bryter med. I dette sammenstøtet mot noe større som ligger utenfor, har underground det Kant kaller en sublim kvalitet.

Den viktigste estetiske opplevelsen når vi leser Nielsen, Crumb osv. er fremmedgjøringen. Å se på noe vakkert bygger en følelse av fellesskap, vi antar at andre også ser dette vakre. Når vi ser på en tegning som er frastøtende, og så oppdager noe vi liker i den, får vi derimot følelsen av å se noe andre ikke ser. Opplevelsen av stygge tegninger definerer vår egenart og forskjell fra andre. Vi nyter en opplevelse som andre misliker, og får følelsen av å være annerledes og motstrøms. Det er det vakre ved underground.