Solruns saga: Pesta
Illustrasjon: Bjørn Ousland, 1988

- Jeg så at jeg ikke ble rik på Solruns saga

Det store, gamle Bjørn Ousland-intervjuet.

AV MORTEN HARPER / MARS 2001
publisert tegneserieteori.no desember 2020

Bjørn Ousland har arbeidet som serieskaper siden 1985, og laget alt fra historisk drama til fyllefarse. Tidlig på åttitallet gikk han tre år på Joe Kuberts tegneserieskole i USA, og fikk serier på trykk i amerikanske blader. Den realistiske tegnetradisjonen videreførte han i trilogien Solruns saga, skrevet av Eirik Ildahl. Serien er hovedverket blant de historiske tegneseriene i Norge. Det ambisiøse albumprosjektet ga imidlertid liten økonomisk avkastning. Da humorbladet Pyton startet i 1986 ble Ousland en produktiv bidragsyter. Her endret han tegnestilen i en enklere og mer karikert retning. Etter nedleggelsen av Pyton laget Ousland flere stripeserier. De siste årene har funnet tilbake til den episke tradisjonen med bearbeidelser av folkeeventyr og et eget stykke magisk østkantrealisme. Vi tok en prat med Ousland i Oslo en drøy måned etter at hans nyeste album Soria Moria Slott var lansert.

En ny verden trykt i Arken – årbok for barn & ungdom (1984), illustrasjon: Bjørn Ousland

Hvordan ble du tatt opp ved Joe Kubert School?
Jeg leste om skolen i blader jeg hadde bestilt fra Danmark. Da gikk jeg på Westerdals Reklameskole, og bestemte meg for at det var tegneserier jeg ville arbeide med. Jeg måtte sende inn arbeidsprøver, altså eksempler på serier jeg hadde laget. Da jeg startet på skolen oppdaget jeg at nivået på elevene ikke var voldsomt høyt. Noen var bra, og noen var ikke så bra. Slik sett gikk det greitt å holde nivået og hevde seg.

Hva slags serier hadde du laget før du begynte ved skolen?
Jeg hadde holdt på i noen år og laget serier for meg selv, og hadde også begynte å bidra til noen norske fanziner. Seriene var for det meste i science fiction-tradisjon.

Hvordan var undervisningen ved skolen?
Veldig mye er praktisk jobbing med tegning og tegneserier. Det første året er det også en del grunnleggende øvinger med tegneteknikk. Generelt er undervisningen lite teoretisk. Vi lærte ved at vi måtte jobbe mye. Vi laget serier og tegnet hele tiden. Jeg lærte mye ved å se og sammenligne meg med de andre elevene. Da jeg reiste over hadde jeg ikke noe miljø her hjemme som arbeidet med serier. Det var inspirerende å bo og gå i klasse med andre som ville lage tegneserier.

Gruesome Gretchen trykt i New Talent Showcase fra DC Comics (1984), illustrasjon: Bjørn Ousland, manus: Mike Baron

Hva slags lærere hadde du?
Joe Kubert underviste. Ellers var det ikke veldig mange som er kjente her hjemme. Det var bl.a. en del som var redaktører på DC Comics, og det var noen som laget stripeserier.

Fikk du kontakt med amerikanske forlag?
Ja i grunnen, men jeg måtte gjøre den jobben på egen hånd. Særlig det siste året var vi aktive inn mot forlagene. Det ga litt resultater. Jeg fikk serier på trykk både hos DC Comics og i Heavy Metal. Etter at jeg var ferdig ble jeg værende noen måneder, og var egentlig ganske godt i gang. Hvis jeg hadde blitt værende lengre og fått arbeidstillatelse - eller vært der ulovlig eller reist frem og tilbake - ville jeg nok fått jobb. Da ville nok tegnestilen min og hva slags serier jeg lager vært annerledes enn i dag. På denne tiden var det en del interesse også for andre serier enn superhelter.

Du dro altså tilbake til Norge. Hva slags serier begynte du med da?
Jeg fikk kontakt med Dag Kolstad og Terje Nordberg som arbeidet på Semic. De var interessert i å bruke norske serieskapere. Det ble til at jeg prøvde forskjellige ting. Jeg startet ganske direkte på en serie skrevet av Erik Ildahl: Moe Bodyguard for Helgenen. En av grunnene til at jeg ble igjen i Norge var at jeg ville arbeide med Eirik. Vi fant en ålreit måte å arbeide på, hvor vi samarbeidet tett allerede på idéstadiet. Vi arbeidet parallelt med historien og tegningene. Moe Bodyguard var en spenningsserie fra nåtiden, og dette var en genre jeg ikke hadde forsøkt særlig før. Jeg brukte en litt enklere tegnestil, uten så mye skraveringer som jeg hadde tidligere. Vi laget ti episoder av serien.

Snack-Man Årsalbum'87, illustrasjon: Bjørn Ousland

Så kom Snack-Man. Meningen var at det skulle bli en stor humorsatsing. Den kom rett etter at Gevion ble startet. Det var vel Terje Nordberg som skrev de første historiene, kanskje Dag Kolstad skrev noe også, men jeg skrev videre episoder selv. Serien ble imidlertid raskt skrinlagt. Det kom ut ett album. Jeg hadde laget en god del episoder som ikke er utgitt. Serien hadde barnesykdommer, men jeg mener konseptet hadde noe for seg. Hele konseptet ble skrinlagt fordi noe av finansieringen falt igjennom. Snack-Man albumet inneholdt også serien Pommfri Boggart, en krimparodi som egentlig passet meg bedre. Den ble det laget flere episoder av, og serien ble noen år senere gjenopplivet i Don Martin-bladet.

Et lite mellomspill var å tegne Pink Panther. Det må ha vært samtidig med Moe Bodyguard. Semic drev egen lisensproduksjon av Pink Panther, og jeg tegnet seks-syv episoder.

Sammen med Eirik Ildahl laget du den historiske serien Solruns saga. Hva fikk dere til å satse på noe så ambisiøst som en norsk tegneserieroman?
Dag og Terje visste jeg ville lage noe annet enn humor- og agentserier. Det var da jeg ble spurt om hva jeg hadde lyst til at Solruns saga kom opp. Jeg begynte først å skrive serien selv, men et så stort prosjekt ble for omfattende alene. Slik ble Eirik koblet inn, og han arbeidet frem serien. Resultatet ble spennende, og Solruns saga er en serie som jeg synes jeg kan stå inne for. Serien krevde også en egen stil. Jeg forsøker å tilpasse tegnestilen til det konkrete prosjektet. Her ville jeg ha en stil som reflekterte den dystre stemningen og tidskoloritten. Jeg så på både middelalderkunst og norsk illustrasjonstradisjoner fra Kittelsen, Gerhard Munthe og Werenskiold. Særlig Munthe var en sterk påvirkning. Så var det den vestlandsk naturen som jeg reiste rundt for å tegne og ta fotografier av. Det var viktig for meg å lage en tegneserie som var spesielt norsk.

Solruns saga første album "Pesta" og den danske utgaven av det andre albumet "Nattlys", illustrasjon: Bjørn Ousland

Begynte du på serien mens du arbeidet for Pyton?
Jeg startet i grunnen med Solruns saga før jeg begynte i Pyton. Jeg hadde vel et par sider i de første numrene av Pyton, men så ikke da på meg selv som Pyton-tegner. Dag Kolstad, som var redaktør for Pyton, tok kontakt fordi han trengte noe nytt materiale. Jeg så at jeg ikke ble rik på Solruns saga. Med Pyton kunne jeg få en bedre sidepris. Etter hvert begynte jeg også å skrive serier for Pyton. Jeg hadde allerede erfaring i å lage korte serier med sluttpoeng, og det var en erfaring jeg tok med meg til Pyton.

Hvorfor tok du steget fra den realistiske tradisjonen til Pytons humor?
Det var en gradvis overgang. Den realistiske stilen tok mye tid. Jeg kunne ikke gjøre en annen realistisk serie ved siden av Solruns saga. Arbeidet med den varte fire-fem år. Da passet det å ha noen humoristiske serier ved siden av. Det tok kortere tid å lage dem, og det er morsomt når man kommer inn i det.

Helliter’n og Halvliter’n var en serie hvor teksten ble det viktigste. Den ble tegnet veldig raskt og litt uvørent. Det var bevisst at stilen ikke skulle være for polert og fin. Jeg begynte også å skrive manus for andre, bl.a. for noen svenske tegnere og en del for Frode Øverli. Ofte kunne de tilføre manuset noe mer enn jeg alene ville gjort. Seriene jeg skrev for Alf Woxnerud ble spesielt vellykket, og var tegnet i en veldig grafisk og flott stil. Helt klart annerledes enn hvis jeg hadde tegnet selv. Dessuten fikk Pyton stor suksess med utgivelser i flere land. Slik sett var det morsomt å være med på Pyton.

En stund så det ut til at bladet skulle vokse til himmelen. Det hadde vi vel kanskje gjort hvis redaktøren og forlaget hadde beholdt et godt forhold. Jeg tror det kunne blitt en engelsk utgave. I Pyton skapte vi en egen stil og form for humor. Pyton var veldig kjapp, det var en gag i nesten hver rute. Ingen dødpunkter imellom. På det beste synes jeg bladet var både originalt og bra.

Helliter’n og Halvliter’n trykt i Pyton, illustrasjon: Bjørn Ousland

Da jeg var ferdig med siste bind i Solruns saga, hadde jeg ikke noe nytt stort prosjekt. Album var egentlig ute i Norge. Livssituasjonen min var dessuten slik at jeg kunne reise rundt og ta en tenkepause. I løpet av en fem års periode reiste jeg til sammen 24 måneder rundt i Asia. Da var Pyton en fin arbeidsgiver. Jeg kunne arbeide intenst med serier mens jeg var hjemme, og jeg laget også serier og sendte inn mens jeg var ute og reiste. Mange av seriene er signert med stedet de er tegnet. Reisingen preget meg som tegner fordi jeg arbeidet mye med akvareller og skisser. Jeg tror imidlertid ikke du kan merke hvor humorseriene for Pyton er laget.

Å være serieskaper er intenst arbeid. Du må hele tiden holde en høy sideproduksjon. Hvis jeg hadde arbeidet med tegneserier i 15 år uten noe avbrekk ville jeg nok vært utbrent nå. Så periodene med reiser var bra for meg. De var viktig for utviklingen du kan se fra Solruns saga til Mumle gåsegg og Amfibius Rex.

Etter Pyton utviklet du flere stripeserier, bl.a. Siggen og Piggen. Var det på eget initiativ?
Det var på eget initiativ. Bladkompaniet hadde ikke noe uttalt ønske om norske stripeserier. Mens Pyton fremdeles eksisterte satt ikke bare jeg, men også Frode Øverli og Arild Midthun, og utviklet stripeserier. Vi så vel alle at det var et mulig marked her. Jeg hadde også arbeidet litt med striper i Pyton. Suksessen til særlig Tommy og Tigern inspirerte også, og håpet var å kunne lage en egen norsk variant. Omtrent samtidig presenterte vi seriene våre for Bladkompaniet. Siden har det ballet på seg med andre serieskapere.

Hvordan liker du stripeformatet?
Da jeg begynte å lage striper var jeg inne i en periode hvor jeg så skrivingen som kanskje det viktigste, mens jeg før var mest opptatt av å tegne. Stripeformen egner seg til å gå ned i det essensielle; fortelle noe effektivt og godt på få ruter. Senere da jeg gikk i gang med Mumle gåsegg merket jeg at det var ålreit å få mer plass og kunne boltre seg med fargene. Den dynamikken du kan få i en hel historie får du ikke i stripene. Jeg liker vel egentlig det best, men jeg går litt lei når jeg arbeider med samme stil over lengre tid.

De siste årene har folkeeventyr vært viktig i seriene dine, både med to seriealbum og stripeserien Eventyrlig. Hvorfor gikk du til folkeeventyrene for inspirasjon?
Jeg hadde tenkt lenge på å bruke folkeeventyrene som grunnlag for en tegneserie. Men helt konkret var det Jens-Peder Agger i danske Bogfabrikken som spurte om jeg ville lage en bearbeidelse av et norsk folkeeventyr for en albumserie han hadde. Jeg ble i fyr og flamme med en gang, men så også at det var tegnet mye bra fra før etter eventyrene. Det tok meg et år før jeg kom så langt at jeg kunne lage skisser til serien. Jeg hadde tenkt å bruke Soria Moria Slott, men så kom jeg over Mumle gåsegg og fikk lyst til å arbeide med det. Egentlig tenkte jeg Mumle gåsegg ville bli en sort/hvitt serie for voksne, men så tente Agger på historien og skissene. Senere kom Jippi Forlag med som utgiver i Norge. Eventyrlig laget jeg i etterkant av Mumle gåsegg.

Mumle gåsegg, illustrasjon: Bjørn Ousland

Det er en fantastisk tradisjon vi har i eventyrene. Noen måtte gjøre jobben med å fremstille eventyrene i tegneserier. Jeg er glad for at jobben var ledig. Når jeg var inne i materien var det naturlig å gå videre med flere serier. Det var en stor jobb, men det er noe med det å ikke gi seg. Et problem for norske tegneserier er at man gir seg, særlig forlagene. Man gir kanskje ut ett album, så stanser man serien. Jeg tror det er grunnen til at vi ikke har noen albumtradisjon. Det er nesten bare Inkalill som har stått på. Både i Sverige og Danmark har de en annen tradisjon for albumserier. Det er først når du har laget fem-seks album at du får publikumsnedslag. Da har du opparbeidet et fast publikum samtidig som de nye utgivelsene får noen nye lesere som går tilbake og kjøper de første albumene. Hvis jeg hadde stanset med Mumle gåsegg hadde det stått alene som et album med en stil som kanskje var halvferdig. Det blir på en måte ikke riktig. Du er nødt til å lage tre-fire album for at det skal bli noe volum, for at det skal bli et statement.

Eventyr er en viktig ingrediens også i voksenserien Amfibius Rex. Hva slags serie er det?
Utgangspunktet var å lage en serie fra Oslo i dag, en moderne virkelighet. Så lekte jeg meg med hva som ville skje hvis jeg introduserte noen fantastiske elementer, som en slags magisk realisme. Jeg så først for meg scenen der den lille hjelperen bringer hovedpersonen Espen –inspirert av Askeladden – ned mot Akerselva og røret som fører ham inn i det eventyrlige. Så ble eventyret til derifra.

Du har nok en gang endret stilen i denne serien.
Serien skulle være i sort/hvitt. Da syntes jeg at jeg måtte ha en ganske grafisk stil. Jeg hadde lenge hatt lyst til å lage en serie uten kommersielle hensyn for det nye markedet som Jippi Forlag og No Comprendo Press har skapt. Jeg visste serien ville gi liten fortjeneste, så derfor måtte det være en stil som ikke tok så lang tid. Først og fremst skulle stilen være ekspressiv. De seriene jeg synes fungerer best i dag er de hvor du har en realistisk setting, men hvor tegningene er karikerte uten å være humoristiske. Stilen skulle være troverdig, ekspressiv og grafisk. Det var ikke noen bevisst stil i den forstand at jeg satte meg ned og tenkte det skal se ut sånn og sånn. Jeg lager tegningene samtidig som jeg lager skissene. Stilen blir til mens jeg skisser og arbeider med historien.

Du har også arbeidet med annen illustrasjon ved siden av seriene.
Jeg jobber ganske mye med skolebøker, og tegner egentlig alle slags motiver. De er som regel tegnet i en humoristisk stil. Illustrasjonene er ikke veldig saksorienterte, de skal heller muntre opp kjedelige tema. Det er ålreite jobber. Jeg har også arbeidet en del for designbyråer, og tegnet figurer til emballasje. For en del år siden tegnet jeg dessuten story board til filmen Blackout.

Kunne du tenkt deg å lage tegneserier på heltid?
Litt både og. Jeg kunne tenkt meg å ha bedre tid til å konsentrere meg om tegneserier, og fått bedre betalt for det. De mer kommersielle forlagene har en dårlig politikk for serieskaperne. Vi som har holdt på en stund gjør det vel mer på trass enn av glede. Jeg synes de behandler tegnerne dårlig, i forhold til hvordan andre forlag behandler sine forfattere. De bryr seg ikke om dem som skaper produktene deres.

Planlegger du å bearbeide et eventyr til?
Ja. Det kommer litt an på om historien fungerer. Jeg trenger et år på å tegne serien, så det vil drøye en stund før et nytt album kommer.


Ousland år for år
1959: Bjørn Ousland blir født 14. mai i Oslo.
1982: Joe Kubert School of Comics and Graphics Art i New Jersey, USA får en norsk elev: Bjørn Ousland. Utdanningen varer i tre år.
1984: Ousland lager seriene A Piece of Cake og Gruesome Gretchen (skrevet av Mike Baron), trykt i New Talent Showcase (DC Comics). Han bidrar også i den første utgaven av Arken – årbok for barn & ungdom (Aschehoug) med science fiction-serien En ny verden.
1985: Etter manus av Philip Newth tegner Ousland informasjonsserien Redd barna fra krig (Redd barna). I Arken tegner han Mareritt etter manus av Jón Sveinbjørn Jónsson, og får for den Kulturdepartementets tegneseriepris. Sammen med Eirik Ildahl lager han Moe Bodyguard, trykt i Helgenen (Semic).
1986: Ousland tegner Snackman (Gevion), skrevet av Terje Nordberg, Dag Kolstad og Ousland selv. Samme år starter magasinet Pyton, hvor Ousland etter hvert blir en flittig bidragsyter. Hans fremste serie for Pyton er Helliter’n og Halvliter’n.
1988: Første bind av den historiske trilogien Solruns saga, skrevet av Erik Ildahl, utgis: Pesta (Bladkompaniet). Albumet får Kulturdepartementets tegneseriepris. I 1990 fulgte Sproingprisvinneren Nattlys og i 1993 Sjøormen.
1990: Informasjonsserien Evenstad - Storgård, skogskole og distriktshøgskole utgis.
1995: Ousland lager stripeserien Ulla og Ullrik for barnebladet Salto.
1996: Stripeserien Siggen og Piggen starter i månedsheftet Tommy og Tigern (Bladkompaniet).
1999: Eventyralbumet Mumle gåsegg (TEGN A/L Bum) utgis. Ousland får Kulturdepartements tegneseriepris og NBS-prisen for serien.
2000: Ousland leverer eventyr for voksne i Amfibius Rex (Jippi Forlag) og for barn i Soria Moria Slott (Jippi Forlag).

Morten Harper er tegneseriekritiker og fagbokforfatter. Intervjuet ble opprinnelig publisert på nettsiden Seriefokus i 2001.