Stripe nummer 1033 (utsnitt)
Illustrasjon: Frode Øverli
- Jeg trodde et eget blad var umulig
Det store, gamle Frode Øverli-intervjuet.
AV MORTEN HARPER / MARS 2001publisert tegneserieteori.no januar 2015
Frode Øverli forteller en vits hver dag - til et par millioner lesere. Serien hans Pondus trykkes nå i over tyve aviser og magasiner i Norden, blant annet Dagbladet, Adresseavisen og svenske Aftonbladet og Göteborgsposten. Dermed når den ut til flere lesere en noen annen norsk tegneserie. I fjor sommer fikk Pondus eget månedshefte, noe som ikke før har skjedd for en norsk tegneserie, og i år får den eget hefte i Sverige.
Øverli var imidlertid ingen nybegynner da Pondus startet i bladet Ernie i 1996. Han var en av de flittigste tegnerne i Pyton, og begynt etter hvert også å skrive sine egne manus. Men hvordan skaper man en suksesserie? Vi tok en prat med Øverli om dette og mye annet.
Selvportretter av Frode Øverli, den til venstre fra 1985 og den til høyre over ti år senere, samt en paroditegning av Fantomet fra 1984 (i midten)
Du begynte som serieskaper med en parodi på Fantomet.
Jeg lurer på om det var i 1984. Da gikk jeg på ungdomsskolen, og kom i kontakt med Arild Midthun ved at jeg intervjuet ham for skoleavisen. Jeg fortalte at jeg tegnet selv, og han oppfordret meg til å sende inn til et forlag. Så jeg sendte serien inn til Fantomet, og den kom på trykk. Jeg laget flere avsnitt, og det ble litt brevveksling med redaksjonen. Det var Terje Nordberg som da var redaktør. Jeg fikk vel også en tusenlapp som betaling.
Hvorfor akkurat Fantomet-parodi?
Jeg samlet på Fantomet, og kjente serien godt. Samtidig var det humorserier jeg ville lage, så da ble det naturlig med en parodi.
Hadde du noen spesielle inspirasjonskilder, for eksempel andre serieskapere?
Ikke akkurat på Fantomet-parodien, men jeg leste mange slags serier. Det var flere av MAD-tegnerne som gjorde inntrykk, og har påvirket både stil og humor i seriene mine.
Hvilken serie laget du etterpå?
Jeg laget en del serier for KOnk. Det var ensides vitser. Noen ganger fikk jeg tilsendt manus fra redaktøren, og noen serier skrev jeg selv. Det var første gangen jeg prøvde meg på å lage serier av andres manus. Det var en utfordring. Tegneseriene var noe jeg laget ved siden av skolegangen. Jeg begynte på ungdomsskolen, men fortsatte utover på gymnaset. Det viktigste for meg var at det var gøy å lage tegneserier og komme på trykk. At jeg i tilegg fikk betalt var en ekstra bonus.
Var målsetningen allerede da å bli profesjonell serieskaper?
Jeg hadde i hvert fall en drøm om å kunne lage serier på heltid. Plan B var å bare gjøre ferdig gymnaset og finne en eller annen fast jobb etterpå. Etter gymnaset hadde jeg jobbet såpass lenge for Pyton at jeg så det var fullt mulig å kunne leve av seriene.
Du ble fast bidragsyter til Pyton.
Jeg hadde også to sider i Norsk MAD før Pyton ble startet. Jeg hadde fått kontakt med Terje Nordberg og Dag Kolstad mens de arbeidet på Semic. Da de startet eget forlag og Pyton ble lansert, hadde jeg ting på trykk allerede fra starten, selv om det ikke var så mange seriene i begynnelsen.
Skrev du manusene selv?
Både Dag Kolstad og John Kåre Raake skrev mye for meg, og senere også Bjørn Ousland og Tom Ostad. Etter hvert skrev jeg mer selv, og det siste året skrev jeg stort sett alt selv. Jeg fant ut at jeg kunne skrive vel så bra som de manusene jeg fikk. De var ikke alltid like artige, bortsett fra historiene jeg fikk fra Tom Ostad, som jeg syntes var hylende morsomme. Men han hadde også sine egne serier i Pyton, så det var begrenset hvor mye han kunne skrive for meg.
Hvorfor valgte du å satse på tegneserier?
Det var definitivt det jeg hadde lyst til. Drømmejobben var og er å lage serier. Jeg stilte aldri større krav til inntektene enn at det var noe jeg kunne leve av.
Hva slags serier laget du for Pyton?
Jeg hadde særlig to faste serier. Den ene var Deep Shit Junkies, om et rockeband, som jeg stort sett skrev selv. Den andre serien var Birger og Egil, som handlet om siamesiske tvillinger. Begge seriene var i god Pyton-tradisjon. De var vel ikke det råeste i bladet, men absolutt crazyhumor.
Laget du seriene for en bestemt målgruppe?
Du ser automatisk for deg en viss lesergruppe når du lager en serie. Det ble noe av problemet mitt med Pyton. Det de syntes var vittig var egentlig ikke så gøy å drive med når jeg nærmet meg tretti.
Hvor viktig var Pyton for deg?
Det var en arbeidsplass, det var der jeg tjente penger. I ettertid kan jeg gjerne se på det som lønnet utdanning.
Deep Shit Junkies av Frode Øverli, fra bladet Pyton
Du bodde i Bergen. Hvor tett var kontakten med redaksjonen i Oslo?
Når jeg begynte å skrive selv, sendte jeg skissene til Dag som kommenterte og korrigerte dem, og sendte tilbake. Mye av dette ble ordnet over telefon.
Samtidig laget du også andre serier, bl.a. informasjonsserien Pipp og Papp for Miljøverndepartementet.
Jeg laget også en lignende serie for Landbruksdepartementet. Det var Per Holstedt som dro dette i gang, og jeg kom inn fordi han trengte en tegner til prosjektet. Mitt beste minne fra disse seriene er at jeg fikk betalt.
Før du sluttet i Pyton, hadde du også utviklet en stripeserie som skulle bli til Pondus. Hvordan var det første konseptet for serien.
Da het serien A-laget, og handlet om tre fanatiske fotballsupportere. Faktisk handlet serien utelukkende om fotball. Jeg laget en god bunke striper. Serien ble sendt litt rundt omkring, og litt senere ble jeg kontaktet av et syndikat i Nederland som ville bruke den. Men da hadde jeg laget Pondus, og ville konsentrere meg om den. Jeg syntes fotballfokusen ble for snever for en lengre serie. To av supporterne i A-laget var tidlige versjoner av Pondus og Jokke. Jeg fjernet den tredje supporteren, og la til flere elementer som familie og venner. Da begynte det å ligne dagens serie. Pondus så likevel litt annerledes ut, men etter hvert fikk jeg da både hode og resten av utseendet på plass. Jeg sendte serien til lokalaviser på Vestlandet. Den første som ville trykke den var Vest-Nytt på Sotra, og der går den fortsatt. Ikke lenge etter fortalte Tormod Løkling på Bladkompaniet at han ville prøve serien i det nye Ernie-bladet som kom i 1996.
Hvordan fikk serien innpass i flere aviser?
Håkon Strand har stått for mye av den jobben. Mens han arbeidet for Bellona, kontaktet han meg og lurte på om jeg ville lage en serie for Bellona Magasin. Resultatet ble Jubben og Toxi. Han ønsket å få norske tegneserier inn i avisene, og kontaktet Dagbladet og utfordret dem til å trykke norske serier. Han viste frem Pondus og fikk gehør for forslaget. Det var vel i 1997. Siden er Håkon blitt agent for serien, og nå går den vel i over tyve aviser. Fortsatt er det Dagbladet som får trykke stripene først.
Hvem er Pondus?
Til en viss grad kan jeg identifisere meg med Pondus, men i det store og hele er han et fantasiprodukt. Han er ment som en karikatur på en fotballidiot, en type som det ikke er vanskelig å finne igjen foran diverse tv-skjermer verden rundt.
Du bruker fenomener - for ikke å si fordommer - som de aller fleste har et forhold til. Hvor henter du ideene?
Det er en klisjé, men: figurene lever sitt eget liv. Så lenge jeg finner et tema, lager stripen nesten seg selv når jeg plasserer inn en figur. Jeg setter meg ned og pusler med ulike ideer. Det er som et puslespill, hvor tekst, tegning og timing skal passe sammen. Får jeg en stripeidé i andre sammenhenger, skriver jeg den ned. Jeg tror ikke jeg plukker ideene fra noe spesielt sted. Günther har for eksempel ingen forbilder i det virkelige liv. Han er bare fantasi. Det er tilfellet med de fleste personene. Situasjonene henter jeg mer fra min egen hverdag, men ikke bare fra det jeg selv opplever. Jeg får ideer fra andre tegneserier, fra TV og aviser. Jeg er opptatt av det som skjer, og så prøver jeg å vri på det.
Er ikke Jokke seriens egentlige hovedperson?
Det er ikke så viktig hva serien heter. Det er som i Seinfeld, hvor han for det mest er en kommentator og observatør. Pondus kommenterer også de andre. Jokke innbyr lettere til komikk, han er enklere å gjøre ugagn med.
Ikke bare sjekker Jokke landets styggeste damer, han får attpåtil juling av dem. Hvem fortjener slikt?
Jeg gir Jokke det han fortjener. Han eier ikke respekt for noen, spesielt ikke kvinner. Jokke er en blanding av alle de dårligste egenskapene til kompisene mine. Han er karikert, men det finnes så håpløse menn. Da fortjener de stygge damer og en omgang deng. Damene jeg tegner er så hinsides virkeligheten at jeg tror ikke det kan oppfattes som hets av kvinner. Jeg tror leserne tar humoren. Under en signering på Samfundet i Trondheim, ønsket studentene seg ganske enkelt tegninger av stygge damer.
Har det vært et mål for deg å få et eget månedshefte?
Egentlig ikke. Det skyldes kanskje bare min mangel på ambisjoner. Når vi begynte å snakke om det ble jeg selvsagt gira, og gledet meg til å få det ferdig. Jeg var lenge fornøyd med å ha serien i andre blader, og trodde et eget blad var umulig. Bladet selger ca 40 tusen eksemplarer.
Vil du nå satse fullt på Pondus, eller er det rom for andre serier som Riskhospitalet?
Jeg må satse primært på Pondus, og prøver å skrelle vekk andre ting. Det krever mye å opparbeide et forsprang av striper slik at jeg har rom for ferie og eventuell sykdom. Jeg lager fortsatt vitsetegningene Rutetid, som trykkes i Mann.
Hva slags serie er Riskhospitalet?
Den ble opprinnelig laget som stripeserie for bladet Geek, men ble etter hvert til ensidere som ble trykt i bl.a. Dagbladet. Da jeg laget serien så jeg at det var populært med TV-serier fra sykehus, som Akutten og Chicago Hope. Jeg syntes et sykehus måtte være et bra miljø for en tegneserie, fordi det er mange personer og mye som kan skje. Det var for så vidt lett å finne på situasjoner, men Pondus var hele tiden hjertebarnet. Jeg syntes jeg ikke kunne utvikle figurene i Riskhospitalet i samme grad som i Pondus. Da jeg begynte å merke tidspresset med å lage den, var det like greitt å legge den ned.
Riskhospitalet av Frode Øverli
I Pondus-albumene har du også laget lengre fortellinger. Er det noe du vil gjøre mer av?
Det er litt kult å kunne arbeide i et annet format enn striper, hvor alt skal fortelles kjapt. I albumhistoriene har jeg større rom og dermed mer tid til å fortelle noe. Du kan vel si det slik at jeg er glad i stripeformatet, men synes det er artig å kunne variere.
Trives du med persongalleriet i Pondus, eller er det utskiftinger på gang?
Jeg trives med hovedpersonene. Men det er en del bifigurer, som Ponny-Petra, som ikke funker så bra. Jeg har tenkt å gi Jokke en mer steady dame. Jeg planlegger serien på lengre sikt enn fra stripe til stripe, og jeg vil bl.a. bygge ut omgangskretsen til ungene til Pondus. Det vil hele tiden dukke opp nye figurer i serien, selv om jeg ikke alltid vet hvor lenge de blir med. Günther begynte som en slik tilfeldig figur, men så syntes jeg han funket så bra at han ble fast i serien.
Du og Håkon Strand har nettopp vært i USA. Jeg har lest at dere dropper videre satsing i USA, og konsentrer fremstøtene mot Norden.
Amerikanerne var høflige og hyggelige, men såpass ærlige at de sa de har ikke samme forhold som europeere til fotball. Dermed er det en del av seriens sjel som ikke fenger på samme måte hos dem. Jeg hadde ikke så store forhåpninger, men det var kult å prøve. Jeg har i alle fall ikke lyst til å gjøre Pondus til hockeyfan for å tekkes amerikanerne, det blir for søkt. Jeg tror svensker og nordmenn har ganske likt lynne, og det blir spennende å se responsen på den svenske Pondus-bladet som begynner i sommer. Håkon arbeider også med finske aviser, så vi får se hva det blir til.
Hvordan jobber du med serien?
Jeg skriver først et lite manus. Forut for det igjen ligger en tankeprosess. Jeg finner et emne jeg vil lage noe på, og så spinner jeg i tankene rundt det emnet. Arbeidet deler jeg i skrivedager og tegnedager. Det er i skriveprosessen jeg må være mest inspirert. Når jeg har konkretisert ideen, skriver jeg et manus og lager en rask skisse hvor jeg plasserer boblene og dialogen.
I månedsheftet trykkes serien i farger. Er det du selv som fargelegger?
Stort sett gjør jeg det, men ikke alltid. Tommy Sydsæter har fargelagt en god del striper. Fargeleggingen gjøres med datamaskin.
Hva er det viktigste i en serie – teksten, streken eller situasjonene?
Det første viktige er kombinasjonen av tekst og historier, at jeg har noe å fortelle. Når det er på plass, er det viktigste å tegne. Målet er å gi hundre prosent både når man tegner og skriver.
Har tegningene dine forandret seg siden Pyton?
Stilen min er blitt annerledes. Jeg har laget 1285 Pondus-striper, og det er stor forskjell fra den første og den nyeste jeg tegnet. Det å lage stripeserier handler mye om forenkling. Målet er å fortelle mest mulig på kortest mulig plass. Jeg er også bevisst på at stripene trykkes i lite format i avisene, og at det derfor ikke bør være for mange streker.
Med suksessen til Pondus har du blitt tegneseriekjendis.
Jeg får mye fanpost via mail, men heldigvis er det ingen som river av meg trøya på gata.
Hva gjør du om fem år?
Jeg håper jeg fortsatt lager Pondus. Samtidig håper jeg at jeg har vett til å gi meg før jeg går tom. Jeg vil ikke ende som Mort Walker med Billy, hvor det er en slags familiefabrikk som produserer serien med varierende resultat. Det er ikke bare pengene det handler om, jeg må også ha glede av det jeg skal gjøre hver dag. Men på en annen side ser jeg i alle fall ikke for meg når jeg skal slutte å lage tegneserier.
1968: Frode Øverli blir født i Bergen 15. august.
1984: Øverli parodierer ånden som går i hans eget blad Fantomet (Semic).
1986: Humormagasinet Pyton (Gevion) starter opp. Øverli leverer serier fast til bladet i ti år, bl.a. Deepshit Junkies og Birger og Egil.
1997: Jubben og Toxi starter i Bellona Magasin.
1995: Pondus debuterer i lokalavisen Vest-Nytt.
1996: Pondus starter i bladet Ernie (Bladkompaniet).
1997: Riskhospitalet debuterer i bladet Geek (Bonnier).
2000: Pondus får eget månedshefte (Bladkompaniet).
Morten Harper er tegneseriekritiker og fagbokforfatter. Intervjuet ble opprinnelig publisert på nettsiden Seriefokus i 2001.