Serierutenes sorte hull

Høyreekstreme partier i Tyskland, Østerrike og Ungarn har gått til valg med hatefulle tegneseriehefter. En ny tysk fagbok dokumenterer hvordan høyreekstreme grupper bruker tegneserier som propaganda. En amerikansk bok setter fokus på fraværet av afroamerikanere i tegneseriene.

Startpunktet for en kulturtradisjon er ofte vanskelig å fastsette eksakt. Det har forundret meg hvor bastant standardverkene om tysk tegneseriehistorie¹ har satt 1945 og freden som begynnelse, med tegneseriene som en importert tradisjon. Nå viser boken Rechtsextremismus, Rassismus und Antisemitismus in Comics at det er omtalen av det tredje rikets tegneserier – og eldre serier – som har vært fraværende, for ikke å si tabu. Redaktøren Ralf Palandt tar i sin grundige innledning et oppgjør med den gjengse historieskrivingen, og legger frem ny forskning og dokumentasjon både på eldre tyske serier og tegneserier fra naziregimet. Boken inneholder også en artikkel om antisemittiske italienske tegneserier siden 1938.

Redaktøren Palandt er en av grunnleggerne av tegneserieforskningsinitiativet Gesellschaft für Comicforschung, og arbeider som journalist, tegner og kurator. Han har medievitenskapelig bakgrunn og har samlet noen og tyve fagfolk fra særlig humaniora, men også enkelte samfunnsfaglige bidrag samt to serieskapere. Det gir antologien flere ulike ståsted og spesialisert dybde, selv om den har en overordnet politisk, antifascistisk agenda. Boken inneholder også et omfattende illustrasjonsmateriale.

Ender mot høns

Viktigere enn den historiske nyskrivingen er det at boken viser hvordan høyreekstreme bruker tegneserier som propaganda. De fleste eksemplene er fra Tyskland og Østerrike, alt fra amatørserier i nynazistiske fanziner til proffe gratishefter i stort opplag.

Enten gegen Hühner heter et hefte som partiet NPD (Nationaldemokratische Partei Deutschlands) utga foran riksdagsvalget i 2009. Her kommer en strøm av høns flyktende til de flittige endenes land. Så overtar hønene mediene og skolen, og de sprer vranglære. De tar over rettsapparatet og styrer regjeringen. Endene blir undertrykt. Til slutt rømmer noen av endene til et nytt sted, der de bygger gjerde mot fremmede.

Året etter utga østerrikske FPÖ (Freiheitlichen Partei Österreichs) valgheftet Sagen aus Wien, med partileder Heinz-Christian Strache som ridder, paralleller til den tyrkiske beleiringen av byen på 1600-tallet og den rødgrønne partikoalisjonen som en basilisk, et fabelmonster av blandingsrase.

Et tredje parti som aktivt har brukt tegneserier er ungarske Jobbik, som i 2010-valget ble det tredje største partiet med over 12 prosent av stemmene. Journalisten og forfatteren Gregor Mayer² analyserer serieversjonen av fabelen om gresshoppen og mauren i en av bokens artikler. Tegneserien er en hatversjon rettet mot romfolket. Den ble trykt i det populære vitsebladet Móricka i 2008 og er aktivt spredt i Jobbiks internettkanaler. Serien skildrer den late gresshoppen, tegnet som en sigøynerklisjé, som drikker og spiller sommeren gjennom, mens mauren dyrker jorden. Gresshoppen stjeler mat fra mauren og formerer seg i hopetall.

Figurenes fordommer

Aktivister i begge ender av det politiske spektret har adoptert kjente figurer fra tegneserier og -film. Bart Simpson ble for eksempel nynazistisk postergutt i fanzinet White Supremacy. På den andre siden har vi anarkistfanzinet Lucky Lack, der den treffsikre cowboyen har fått hanekam og gir nazisten Billy the Kid ris på rumpa. Slik kuriosa gir pusterom i den tungleste boken.

Flere av artiklene handler nettopp om de godt etablerte figurene, men da kritikk av rasistiske stereotyper i seriene. Fordomsfulle tegninger av jøder og andre folkegrupper i europeiske humorserier som Tintin, Asterix, Sprint og Lucky Luke er en kjent sak. Denne delen av boken har lite nytt å melde, men illustrasjonene som viser hvordan seriene har rensket vekk fortidens synder i nye utgaver, ved at figurer er tegnet om eller fjernet, er interessante.

Sorte serier

Ser vi på moderne amerikanske tegneserier, er ikke rasistiske fordommer det som er påfallende, men fraværet av andre fortellinger enn de som springer ut av den hvite middelklassen. Både serieskapere og bransjen ellers er fullstendig dominert av etnisk hvite amerikanere. Utgangspunktet for boken Black Comix er at bransje og media har oversett en afroamerikansk tegneserieboom det siste tiåret. Boken er en kommentert katalog med et femtitalls tegnere og forfattere, innenfor ulike sjangre som superhelter, humor, fantasy og dokumentar.

Redaktørene Damian Duffy og John Jennings, som begge er tegnere, har gjort et utvalg som overbeviser med mangfold og kvalitet. Derfor er det et betimelig spørsmål hvorfor ikke flere av serieskaperne er utgitt på de store forlagene eller syndikatene. Humoristen Keith Knight, som har nådd bredt ut med avisserien K Chronicles, skriver i forordet at han i starten fikk jobb én måned i året, i februar da det er «Black History Month». Han brukte en god stund på å forklare redaktørene at han gjerne arbeider de andre elleve månedene også.

Hverdagsrasisme

Rechtsextremismus, Rassismus und Antisemitismus in Comics ser ikke på slike perspektiver i bransjen, men bruker mye plass på tegneserier som svarer på hverdagsrasisme i samfunnet ellers. Det fremste eksemplet er ungdomsserien Andi³, utgitt av myndighetene i Nordrhein-Westfalen. Andi ordner opp med høyreradikale medelever på skolen og viser fredelig konfliktløsning og demokrati i praksis. Når serien har slått an, skyldes det nok ikke bare klare holdninger, men også Peter Schaafs mangaaktige tegnestil. Både han og manusforfatteren Thomas Grumke bidrar med artikler om seriens motivasjon og utforming.

De fleste antirasistiske seriene er historiske skildringer. Blant storheter som Maus⁴ og japanske Adolf⁵ omtaler boken også Mikael Holmbergs album 26. November⁶, som beskriver storaksjonen norske jøder den dagen i 1942. En annen serie som kunne vært nevnt er Kongens Mann⁷ om Kragerøs sorte postmester på 1600-tallet, Christian Hansen Ernst. Likeledes Slaveskipet Fredensborg⁸ som viser hvordan Norge var involvert i slavehandelen.

At en utgivelse er godt ment, garanterer ikke at den er en god tegneserie. Det gjelder særlig de antifascistiske bestillingsverkene fra nåtiden. Selv en godt gjennomtenkt serie som Andi er til tider overtydelig og ufrivillig komisk. Et eksempel på en virkelig vellykket holdningsskapende serie er albumet Ohne Peilung⁹, om to gutter som fascineres av en bestefars krigsforherligende fortellinger fra andre verdenskrig og skjebnesvangert utforsker ruinene av en ubåtbunker.

Rechtsextremismus, Rassismus und Antisemitismus in Comics har en omfattende seksjon om tegneserier relatert til andre verdenskrig og ellers mange eksempler som gjør at det er mye å hente til pedagogisk bruk, enten på skole, bibliotek eller hjemme. Black Comix dekker et nytt felt, men er lite analytisk og mest for tegneserieinteresserte på jakt etter visuelt mangfold.