Reinventing Comics
Illustrasjon: Scott McCloud

Jukeboks Jorden

Med digitale medier blir fremtidens tegneserier lange billedremser eller ruter organisert i matriser, ifølge Scott McCloud.

AV MORTEN HARPER / JULI 2000

”For musikk, kunst, filmer, tegneserier og det skrevne ord er hele planeten i ferd med å bli en gigantisk jukeboks,” hevder amerikanske Scott McCloud i boken Reinventing Comics. Muligheten for digital distribusjon gjennom Internett betyr ifølge McCloud en overgang fra atomer til bits. Når produktet er visuell eller lydlig opplevelse, som tilfellet gjerne er ved kunstneriske prestasjoner, trenger det ikke lenger komme til mottageren som et fysisk objekt, men lastes inn i en datamaskin som digital informasjon. Det gir helt nye muligheter for spredning direkte fra serieskaper til leser.

Digital distribusjon er bare én av de tolv ”revolusjonene” (hans eget ord) for tegneserien som McCloud skriver om. Han er blitt kalt tegneseriens Marshall McLuhan, og som medieviteren McLuhan er han visjonær og flink til å se og vise sammenhenger. McClouds Understanding Comics (1993) var nittitallets viktigste bok om tegneserier, og etablerte en samlende teori om mediets karaktertrekk og funksjonsmåte. I Reinventing Comics er fokus ikke lengre serienes indre mekanikk, men tegneseriens posisjon i kulturlandskapet og bruk av nye digitale medier. Som forgjengeren, er også Reinventing Comics laget som en tegneserie, med McCloud som hovedperson.

Ni revolusjoner

I bokens første del behandler McCloud ni revolusjoner: serier som litteratur, serier som kunst, opphavsrettigheter, nyskapning i bransjen, offentlig oppfattelse, institusjonell undersøkelse, likestilling, minoritetsrepresentasjon og genremangfold.

McCloud åpner med en forsvarstale for mediets unike muligheter, og med mange eksempler kan kapitlet om serier som litteratur og kunst være en inngangsport til å utforske mediets mangfold. Deretter ser han på seriebransjen og opphavsrett. McCloud mener tegneseriebransjen er organisert slik at den begrenser serieskaperens kreative muligheter. Selv om målet er fornøyde kunder, er det så mange ledd slik at ”kundene” blir bransjen selv. Dermed er det en liten gruppe mennesker som resirkulerer egne oppfatninger av hva slags serier som skal lages.

McCloud mener tegneserien på nittitallet har fått økt anerkjennelse både i medias dekning, og gjennom forskning og undervisning ved universitetene. Med stikkordet stikkord mangfold ser han på likestilling, minoriteter og genreblanding. Tegneseriebransjen er en gutteklubb, og for USAs del en hvit gutteklubb. McCloud argumenterer for at bredere tilfang av serieskapere med ulik bakgrunn gir mer mangfoldige serier, som igjen trekker nye lesere til mediet.

Nye formater for seriene

De siste tre revolusjonene behandles i del to, og gjelder bruk av digitale medier i produksjon og distribusjon, og som en ny type digitale tegneserier. Det er i denne halvparten at boken blir virkelig interessant. McCloud er ikke bare nytenkende for tegneserien. Selv om man kan ha innvendinger mot hans ukritiske teknologioptimisme, er fremstillingen relevant for alle som er interessert i visuell kommunikasjon.

Serieskaperne bruker i dag datamaskiner for det meste til fargelegging og -separasjon. McCloud selv tegner derimot digitalt (Wacom tavle og penn), og Reinventing Comics er produsert direkte på datamaskin (eksemplene fra andre serier er riktignok skannet fra papir). Han mener digitale hjelpemidler gir særlig muligheter til å utforske nye billedløsninger. For å føre tegneserieformen videre, må man tolerere mislykkede eksperimenter. (En slik feilslått serie var McClouds The New Adventures of Abraham Lincoln, som foruten et meningsløst manus var en pinlig oppvisning i bruk av clip art.) Derfor bør serieskaperne for en stund fjerne kritiske barrierer og eksperimentere fritt, mener han. Bare med et billedbehandlingsprogram som Photoshop kan man for eksempel lage en billedrute med flere skarphetsnivå eller omgjøre bilder til mosaikk av forstørrede piksler.

Internett var lenge primært egnet til å diskutere og markedsføre serier, men kan også distribuere seriene. McCloud mener dagens teknologiske barrierer vil bli mindre: monitorene vil gi bedre oppløsning (i dag kan trykk kan være ti ganger skarpere), nedlastingen vil bli raskere og billigere, og maskinene vil bli mer mobile og lettere å bruke. Ved at serieskaperen kan selge direkte med enhetskostnader tilnærmelsesvis lik null, kan prisen kuttes drastisk. Lavere priser betyr at leserne er mer åpne for andre serier. Nett-distribusjon vil dermed innby til nyskapning og demokratisere bransjen. Det er i alle fall McClouds resonnement. Tradisjonelt har de store forlagene fire fordeler, ifølge McCloud: større opplag med lavere enhetskostnad, store distribusjonsvolum og mer midler til markedsføring og produktutvikling. Med digital distribusjon forsvinner trykkekostnadene og distribusjonsfortrinnet, og McCloud tror brukerne gjennomskuer betalt reklame. Her undervurderer han nok reklamens påvirkningskraft. En liten gruppe ”tunge” serielesere vil sikkert finne frem på egen hånd, men massemarkedet vil styres av nettportaler og annonsering.

Digitale tegneserier (på nett eller CD-ROM) har hittil presentert seriene på samme måte som på papir, med ruter organisert i striper og sider. Samtidig har enkelte serieskapere nærmet seg film eller multimedia ved å bruke lyd og animasjoner. McCloud er kritisk til begge disse tilnærmingene. Han mener at på skjerm er sidekonstruksjonen unødvendig. Men ved å bruke lyd og animasjon er det ikke lenger en tegneserie, men et sansestimulerende uttrykk som peker i retning av virtuell virkelighet.

Kjernen i tegneseriens mekanikk er å skape fremdrift i tid gjennom forflytning i rom. I de trykte seriene betyr det leserens bevegelse fra rute til rute. I de digitale seriene vil utsnittet være begrenset av monitoren, men McCloud mener den ikke må betraktes som en side eller rute, men som et vindu. Han finner inspirasjon blant tegneseriens forløpere fra før trykketeknikken. Et fellestrekk for helleristninger, egyptiske gravbilder og Bayeuxteppet er at rom = tid, men uten billedruter. De består ikke av utsnitt av tid, men er mer et kart av et tidsforløp. Med monitoren som vindu kan man nettopp rulle gjennom slike sammenhengende serier. Når han skal foreslå mulige formater, beholder likevel McCloud rutene. Det kan være serier med ruter ordnet i vertikale eller horisontale strimler, eller som en trapp nedover. Serien kan også organiseres som ruter på utsiden av en roterende kube, eller som en matrise av billedruter.

God pedagog

Pedagogisk er boken utmerket. McCloud har en klar og ren tegnestil. De visuelle metaforene er ikke alltid like vellykket, men som oftest poengterer de teksten og tilfører fremstillingen humor. Han bruker dessuten ikoner for å skape gjenkjennelse, for eksempel har hvert tema (revolusjon) fått sitt eget symbol. Særlig i kapitlet om kunst og litteratur blir imidlertid fremstillingen overtydelig med forutsigbar billedbruk. Da synes McCloud mer inspirert når ha forteller om digital produksjon. Her er fremstillingen systematisk og presis, med utmerket integrering av tekst og bilde (både ikoner og egne eksempler).

En presentasjon av boken og andre serier av McCloud finnes på nettsiden www.scottmccloud.com.

Scott McCloud
Reinventing Comics
Paradox Press 2000
252 sider

Morten Harper er tegneseriekritiker og fagbokforfatter. Artikkelen har vært trykt i Morgenbladet 2000.