På randen av Russland

Det siste årets intensiverte vestlige diskurs om marginaliserte gruppers mistro mot den politiske eliten er gyldig også for konfliktlinjer i det russiske samfunnet, viser boken Other Russias, som tar oss til usynlige lag og sinte kanter av landet.

Kunstneren og journalisten Victoria Lomasko fra Moskva beskriver i Other Russias møter med mennesker i ulike deler av Russland og de gamle sovjetrepublikkene, fra reiser de siste ti årene. Reportasjene er en blanding av tekst og tegninger, og boken er ordnet i to deler kalt «usynlig» og «sint».

Noen av de «usynlige» Lomasko skildrer er arbeiderklassekvinner fra hjembyen Serpukhov, skolebarn i den isolerte landsbyen Nikolskoye på Beringøya og – mer dramatisk – migranter fra Kasakhstan som er slavearbeidere på et supermarked i Moskva. Flere ganger setter hun personer som i virkeligheten aldri møtes eller snakker sammen opp mot hverandre, et grep som synliggjør splittelsen mellom ulike samfunnslag. Én slik konfrontasjon, i portrett og meninger, er mellom en ortodoks-religiøs steinhugger og en foreleser i statsvitenskap ved eliteuniversitetet Moscow State Institute of International Relations. Steinhuggeren Sergei erklærer: «Vesten ønsker å ødelegge det tapre og vakre russiske folk.» Akademikeren Viktor er oppgitt: «Russerne er noe dritt. Men jeg, jeg er syvende generasjon intellektuell.»

Lomasko er ingen distansert forteller. Den aktivistiske tilnærmingen er særlig tydelig i bokens andre del, om de «sinte». Hun beskriver Pussy Riot og rettsaken mot de feministiske punkrockerne i to reportasjer med sympati for de tiltalte. Boken omhandler også prosessen mot de såkalte fangene av 6. mai, som demonstrerte ved Putins gjeninnsettelse som president i mai 2012. Mindre kjente saker, både i Vesten og i Russland, er beboeraksjoner mot utbyggingen av en kirke i et parkområde i Moskva og lastebilsjåførers protest mot et kostbart (og mulig korrupt) avgiftssystem. Boken beskriver nært og grundig hvor vanskelig det er å fremme kontrære standpunkt, enten det er mot presidenten eller den ortodokse kirken. Reportasjene er ikke blitt mindre aktuelle etter demonstrasjonene i en rekke byer på Russlands nasjonaldag 12. juni i år, med store arrestasjoner både i Moskva og St. Petersburg.

Figurativ protest

Tegnestilen i Other Russias er røff og synlig preget av den hastige tilblivelsesmåten. Lomasko tegner på stedet, og bruker ikke fotoreferanser som ellers er vanlig i tegneseriejournalistikken. Portrettene, for det er mest mennesker hun tegner, er forenklede, men fortsatt realistiske og beskriver personene godt. De russiske snakkeboblene er beholdt i den engelskspråklige utgaven. Det er mer tungvint å lese og tar noe av konsentrasjonen vekk fra tegningene, men grepet forsterker samtidig autentisiteten i reportasjene.

I den interessante innledningen, beskriver hun realismen i tegningene sine som en protest mot de konseptuelle og non-figurative strømningene i russisk kunst etter murens fall – som igjen er en reaksjon mot sovjettidens sosialrealisme. Lomasko vil «tegne livet» som hun uttrykker det, og vil derfor heller ikke bruke fotografier. Hun er utdannet ved en anerkjent kunstskole i Moskva, men interessen for figurativ tegning gjorde henne til en outsider. Slik illustrerer Lomaskos egen kunstneriske praksis bokens tematisering av randsonene.

Stalins død

Med sin blanding av prosatekst og portrettegninger, der sekvensen fra bilde til bilde er svært løs, er Other Russias en utypisk tegneseriebok. Tegneserier om Russland har dessuten helst et historisk tilsnitt, som det franske dokudramaet The Death of Stalin om maktkampen da Sovjetunionens leder døde i 1953. Den amerikanske biografien Soviet Daughter skildrer den tidlige sovjettiden og andre verdenskrig gjennom en ukrainsk kvinne som var sekretær hos forløperen for KGB. Den italienske dokumentarboken The Ukrainian and Russian Notebooks forener historie og samtidshendelser. Other Russias er også utypisk fordi Victoria Lomasko selv er russisk. Tegneseriekulturen i Russland er ikke sterk, selv om den har vokst på 2000-tallet, og de kunstnerisk mest interessante blikkene kommer utenfra.

The Death of Stalin er dramatisk tegnet av Thierry Robin, og er en så god historie at forfatteren Fabien Nury åpner boken med en advarsel: «Selv om den er inspirert av virkelige hendelser, er og blir denne fortellingen fiksjon, fritt konstruert på grunnlag av en stykkevis, til dels partisk og ofte selvmotsigende dokumentasjon.» Tegneserien gjør dødsfallet til et mørkt og komisk kammerspill om maktkamp, der regimets ledende skikkelser febrilsk posisjonerer seg i tomrommet etter Stalin. Boken er nylig filmatisert av den anerkjente skotske satirikeren Armando Iannucci.

Datter av Sovjet

Stalin er også en sentral skikkelse i bakgrunnen for familiehistorien Julia Alekseyeva forteller i Soviet Daughter. Oldemoren Lola, som boken handler om, ble født ved Kiev i 1910, og gjennom henne beskriver boken den russiske revolusjonen, borgerkrigen og Stalins utrenskninger av tjenestemenn og -kvinner. Selv om hun arbeidet som sekretær i sikkerhetstjenesten NKVD i flere år, hevder Lola at hun ikke visste omfanget av overgrepene før Khrusjtsjovs oppgjør med stalinismen. «Jeg følte en uutholdelig tomhet», forteller hun. Likevel beholdt hun de kommunistiske idealene. Etter Tsjernobylulykken i 1992, da serieskaperen Julia var to år, dro familien til USA som flyktninger.

Lola døde i 2010, kort tid etter at hun ble hundre år gammel. Biografien bygger på dagboken hun etterlot seg. I korte sekvenser forteller Julia også fra nåtiden om seg selv og familien. Den stadige vekslingen mellom fortid og nåtid understreker det nære forholdet mellom henne og Lola, og hvor fascinert Julia er av oldemorens livshistorie. Julia ser et fellesskap der de ikke søker lykken gjennom trygghet og det stabile, men i det ukjente og lidenskapelige. Flere har påpekt likheter mellom Lolas Generasjon GI (andre verdenskrigsgenerasjonen) og Julias Generasjon Y (milleniumsgenerasjonen), med optimisme og standhaftighet som beskrivende trekk. Hos oldemoren finner Julia en idealisme som hun selv føler, og boken skildrer også hennes egen politiske bevisstgjøring som aktivist i Occupy-bevegelsen.

De sterkeste kapitlene i Soviet Daughter utspiller seg under andre verdenskrig, der det meste av den jødiske familien blir drept. Foreldrene til Lola, en søster og søsterens to døtre blir likvidert i Nord-Kaukasus av tsjetsjenere, som – slik hun forteller det – ville innynde seg hos de fremrykkende nazistene. Slik peker historien fremover mot Tsjetsjenia-konflikten i dagens Russland.

Demokraturets tid

Tsjetsjenia er et sentralt tema også i Igorts The Ukrainian and Russian Notebooks, der halve boken handler om drapet på journalisten Anna Politkoyskaya og hennes reportasjer fra Kaukasus. Blikket er dreid fra fortid til samtid, der Igort tegner et brutalt bilde av russiske overgrep i Tsjetsjenia gjennom soldaters fortellinger og møter med ofrenes familie. Boken beskriver Politkowskajas arbeid for en rettslig prosess mot krigsforbrytelsene, og hvordan hun også ble forsøkt forgiftet før hun ble skutt og drept i Moskva i 2006. Igort skildrer Politkoyskaya som en outsider i mediene, som ikke kunne bare observere og beskrive, men også engasjerte seg som aktivist. Hun «skred over den journalistiske distansen og ble menneskelig», skriver Igort et sted. Og legger til: «det var hennes dødssynd».

Den andre halvdelen av boken tar for seg sultkatastrofen i Ukrainia i 1932, som drepte millioner og gjorde nasjonal uavhengighet uaktuelt. Historien fortelles gjennom en rekke personers egne opplevelser, med korte bakgrunnssekvenser. Igort har fått kritikk for påstanden om at sultkatastrofen ble skapt av russiske myndigheter for å ramme ukrainerne. Det var matmangel i flere deler av Sovjetunionen, og ved siden av myndighetenes reguleringer og eksport av korn bidro også dårlige avlinger og økt etterspørsel på grunn av industrialiseringen til problemene.

Igort har laget den mest ensidige og fordømmende av bøkene, men samtidig den i stilen mest sofistikerte. Tegningene er utført i en ren og klar strek, med en stilisert realisme og farger som er både dekorative og ekspressive, alt etter intensiteten i det som skildres. Noen ganger veksler Igort stil, som blyantskisser og akvarell, for å markere ulike fortellernivå. Det er alltid nøye avstemt og hever leseopplevelsen.

De fire tegneseriene er ulike i tilnærmingen – fra journalistikk og biografi til historisk dokudrama – men alle søker å belyse sider ved Russland som ellers er oversett. Delen om Tsjetsjenia og Anna Politkoyskaya i The Ukrainian and Russian Notebooks har for eksempel undertittelen «den glemte krigen i Kaukasus». Igorts beskrivelse av et «demokratur» der opposisjon er straffbart og ofte fatalt er et nokså gjengs vestlig narrativ om Russland, så det må primært være i russisk offentlighet han mener hendelsene er oversett. Victoria Lamasko beskriver også et autoritært samfunn, der en liten gruppe beriker seg selv. Samtidig viser hun i Other Russias at landets problemer er sammensatt, med sosiale, økonomiske og kulturelle skiller i befolkningen som ikke er uten likhetstrekk med vestlige demokrati.