Tegneseriejournalisten

Joe Saccos reportasjebøker fra konfliktområdene Palestina og Bosnia er både stor tegneseriekunst og nyskapende journalistikk.

For 25 år siden, i 1981, avsluttet Joe Sacco bachelorstudiet i journalistikk ved amerikanske University of Oregon. Han hadde gjort unna studiet på ett år mindre enn de fire normerte. Med forbilder som Watergate-duoen Woodward og Bernstein, Vietnam-reporteren Michael Herr, nyjournalisten Hunter S. Thompson og forfatteren George Orwell, var 20-åringen Sacco klar for store oppgaver. Men han slet med å finne en jobb som fenget.

Mens han studerte, hadde Sacco tegnet fast for universitetsavisen Oregon Daily Emerald. I 1980 kom første nummer av det eksperimentelle tegneseriemagasinet RAW ut, bl.a. med redaktør Art Spiegelmans Maus om andre verdenskrig. Sacco hadde aldri tenkt på tegneserier som noe annet enn hobby, men ble fascinert av de nye seriene. Han sendte til og med inn bidrag til magasinet. De ble refusert.

Ikke noe umiddelbart gjennombrudd på noen av frontene, med andre ord. Blandingen av journalistisk bakgrunn, tegneferdigheter og interesse for tegneserieformen skulle likevel bli Saccos columbiegg. I 1993 utga han dett første heftet av Palestine, en reportasjeserie fra bl.a. Vestbredden og Gaza. Etter en anonym start, ble dette på midten av nittitallet den mest omtalte tegneserien siden Spiegelmans Maus.

En okkupert nasjon

Sacco er ikke den første tegneseriejournalisten. Alan Moores Brought to Light fra 1989, om USAs tvilsomme utenrikspolitikk, er ett eksempel på tidligere journalistikk i tegneserieform. Ingen har imidlertid så konsekvent og vellykket som Sacco gjort tegneseriereportasjen til spesialfelt. Gjennombruddet kom altså med Palestine.

Israels bombing av Beirut i 1981 og en Israel-alliert milits' massakre i de palestinske flyktningleirene i Sabra og Shatila året etter gjorde voldsomt inntrykk på Sacco. Han ble interessert i Midt Østen-spørsmålene og var kritisk til Israels politikk. Ti år senere, vinteren 1991-92, besøkte han selv den okkuperte sonen. Han intervjuet flere hundre palestinere. Basert på båndopptak, notater, fotografi og egne minner gjenforteller han så i serien hvordan hverdagen er og oppleves av palestinerne, men også deres historier fra tidligere, blodige sammenstøt i Balata og Jabalia.

Saccos identifikasjon i konflikten ligger hos palestinerne. Da de første heftene ble samlet, fikk boken undertittelen "A Nation Occupied". Samtidig lar han alle parter slippe til, også israelere som står for et mer tvetydig syn.

Palestine handler om Saccos reise, og har slik sett en selvbiografisk ramme. Det meste av serien skildrer imidlertid folkene han møtte og dramatiserer historiene deres. Ettersom Sacco hadde gjort få avtaler før han dro, har serien en umiddelbar form hvor konflikten belyses av den litt tilfeldige kjeden av folk han snakket med. Palestine er en direkte og sterk kildevandring, som fremstiller Palestina-konflikten gjennom øyenvitneskildringene til folk som vanligvis er anonyme aktører i den storpolitiske samtidshistorien.

Snille bomber – slemme folk

Etter å ha vokst opp på øya Malta, hvor han ble født 2. oktober 1960, flyttet Sacco og familien til USA på begynnelsen av 70-tallet. Ved en tilfeldighet bosatte foreldrene seg i nærheten av tegneserieforlaget Fantagraphics Books. Etter å ha gjort et intervju med forleggerne, fikk den ambisiøse men arbeidsløse journalistspiren Sacco på midten av 80-tallet tilbud om å jobbe for tidsskriftet deres, The Comics Journal. Etter hvert ble han også redaktør for en del serieblader.

I 1988 satte han sammen et helt egenprodusert hefte: Yahoo. Han skrev og tegnet seks nummer, det siste kom i 1992, og det var her han utviklet sin særegne miks av selvbiografi, journalistikk og dokumentar. I serien "More Women, More Children, More Quickly" gjenforteller han moren Carmens opplevelser fra Malta under andre verdenskrig. "How I Loved the War" blander hans egen kjærlighetssorg med nitide detaljer fra Golfkrigen. Han er politisk og historisk analyserende i "When Good Bombs Happen to Bad People".

I et intervju med January Magazine kommenterer han utviklingen fra mer tradisjonell selvbiografi til politiske reportasjer slik:

"I've always been pretty political anyway, so it didn't seem like such a hop, skip, and a jump for my work to move into that sphere where autobiography [meets] politics – you can write about yourself and politics at the same time. I like that mix; I like the fact that you're not so much a participant in world events, but you're dragged along by them. That's a valid topic to write about, or as a subject for art, it's a great thing." (Marshall 2005, side 52)

Hovedverk fra Bosnia

Mens Sacco arbeidet med Palestine ble oppmerksomheten hans mer og mer rettet mot krigen i Jugoslavia. Han ble opprørt av det som skjedde, og forbannet på amerikanske myndigheters passivitet. Etter at han hadde fullført Palestine, dro han i desember 1995 til Bosnia. Det ble den første av mange reiser til området, som har gitt stoff til hele tre bøker. The Fixer (2003) handler om opportunisten Neven fra Sarajevo, som mister levebrødet når krigen er over og journalister og soldater har forlatt byen. War's End (2004) inneholder seriene "Soba", om en kunstners reaksjon på krigen, og "Christmas With Karadzic", hvor Sacco forsøker å intervju den beryktede krigsforbryteren.

Den tredje boken er Saccos hovedverk, Safe Area Gorazde (2000). Boken er en samling hverdagsutsnitt fra landsbyen Gorazde, som var et av FNs sikkerhetsområder, men likevel merket av krigen. Det er denne spesielle eksistensielle tilstanden som gjør serien mer relevant enn det meste annet som er filmet og skrevet fra Bosnia. Sacco forteller historier som fester seg, for eksempel om kulturell uttørkning når man er isolert; det er alltid de samme personene på utestedet og ingen nye filmer, bøker, magasiner eller moter. Folk har ikke lenger noe å prate om.

Tegningene er detaljrike. Sacco har åpenbart brukt mange fotoreferanser, uten at motivene dermed er blitt stive. Miljøskildringen hans er livaktig og presis. Han viser hvordan landsbyen er blitt endret av krigen, og hvordan folk lever – hvordan de er kledd, sager ved, fisker og ungene som leker. Forenklingene gjør tegningene mer tidløse og allmenne enn fotografier.

Sacco tar også her en slags stilling i konflikten. Hans fortellerståsted er den bosniske landsbyen, og flere av intervjuene handler om serbiske overgrep. Likevel er fremstillingen relativt nyansert. Personene han intervjuer er mer vantro enn hatefull over tidligere naboer som har plyndret dem. I summen av vitnesbyrdene aner vi at krigstilstanden fostrer en kollektiv irrasjonalitet hvor moralsk fordømmelse blir meningsløs.

For Palestine fikk Sacco i 1996 American Book Award, og Safe Area Gorazde ga ham i 2001 tegneserieprisen The Eisner Award. Han har også fått oppdrag om å lage seriereportasjer for anerkjente aviser og magasiner som New York Times, Details og Time. Nå arbeider han på en ny Palestina-serie, med arbeidstittelen "One Day in Gaza". Han er også i gang med "The Gentleman's Guide to the Rolling Stones", som knytter an til musikkinteressen som var så tydelig i 80-tallsseriene. Dermed fortsetter han et fascinerende dobbeltløp med popkulturell gonzo og politisert reportasje.

Rutete reportasjer

To Afghanistan and Back (NBM 2002, amerikansk) av Ted Rall skildrer den kontroversielle stripetegnerens rundreise i Afghanistan under USAs bombing etter 11. september.

Etienne Davodeaus prisbelønte Les mauvaises gens (Delcourt 2005, fransk) er en smart krysning av familiekrønike og reportasje. Med utgangspunkt i lokal arbeiderorganisering og aksjonisme, skildrer han moderniseringen og de politiske omveltningene i Frankrike frem til sosialistseieren i 1981-valget.

Le Photographe bind 1-3 (Dupuis 2003-2006, fr.) av Emmanuel Guibert og Didier Lefévre foregår også i Afghanistan. Lefévre reiste dit sammen med Leger uten grenser i 1986, altså under krigen mellom Sovjetunionen og motstandsbevegelsen mujahidin. Bøkene er en nyskapende blanding av Lefévres fotografier og Guiberts tegneserieruter som knytter sammen hendelsene.

Morten Harper er tegneseriekritiker og fagbokforfatter. Artikkelen har vært trykt i Verdensmagasinet X 2006.