Seriekiosken i første del av syttitallet

Hva slags tegneseriemarked var det egentlig de norske undergrunnsseriene på syttitallet opponerte mot?

Hvis du tidlig på 1970-tallet gikk til Narvesen eller en annen kiosk for å kjøpe tegneserier, ville du selvsagt finne Fantomet og Donald Duck & Co. Ellers var utvalget et ganske annet enn i dag. Populære titler den gangen var Buster, Tarzan, Kampserien, Supermann, Illustrerte klassikere, Tempo, Hakke Hakkespett, Snurre, Hjerterevyen, Min hest og den kommende storselgeren Sølvpilen. I motsetning til i dag var det få humorhefter og desto flere spenningsserier. Det var action og drama – enten det var på idrettsbanen, i jungelen eller i fortiden – som særlig fenget tegnserieleserne på syttitallet. Du skal ikke se bort fra at det kan ha noe å gjøre med at hjemmevideo (VHS) ble lansert i Europa først i 1975 og utbredelsen av PC’er og spillkonsoller lå flere år frem i tiden.

Importerte helter

Tegneserieutvalget var dominert av importerte serier, slik det hadde vært siden etterkrigsårene. Donald og resten av Disney-menasjeriet hadde gjennom to tiår etablert seg som en institusjon på det norske tegneseriemarkedet. Den gangen het forresten ikke Disney-utgiveren Egmont, men Hjemmet. Og det andre store forlaget het ikke Schibsted. Faktisk var det flere kommersielle forlag i bransjen, i første rekke Romanforlaget, Williams og Se-bladene.

Mange av seriene var amerikanske, men vel så mange av titlene stammet fra fabrikklignende syndikater i Storbritannia, Spania og Italia. Superheltene var ikke noen stor sjanger heller på første halvdel av syttitallet. Westernseriene var inne i en nedtur, etter at Vill Vest og Præriebladet hadde vært sekstitallets storselgere. Krigsseriene overtok som den heroiske sjangeren og Kampserien, som kom ut første gang i 1964, holdt det gående som ukeblad gjennom hele syttitallet. De nevnte western- og krigsseriene ble utgitt av det Stavangerbaserte Se-bladene.

De masseproduserte sjangerseriene var sjelden stor kunst, men eksotisk, handlingsmettet og billig underholdning. De aller fleste seriene var rettet til unge gutter, men Se-bladene hadde også stor suksess med romantikkbladet Hjerterevyen for jenter.

Tempo var av et annet kunstnerisk kaliber. Bladet, som debuterte i 1966, trykte nå klassiske fransk-belgiske serier som Asterix, Lucky Luke, Tintin, Blueberry, Bernard Prince og Mark Breton. Flere av seriene ble også utgitt i egne album. Tempo kom ut hver uke og fornyet tegneseriemarkedet. Bladet pekte fremover mot albumbølgen på åttitallet og gjorde slik inntrykk på kommende norske serieskapere at folk som Lars Fiske, Steffen Kverneland, Jason og Arild Midthun gjerne kalles Tempo-generasjonen.

Norske forsøk

Det fantes ikke ett eneste helnorsk, regelmessig utkommende seriehefte i syttitallets kiosker. Derimot var det noen norske serieskapere som ble involvert i lisensproduksjon. Brødrene Terje og Tor Bomann-Larsen skrev til sammen over hundre historier for Disney på første halvdel av syttitallet.

De norske klassikerne, som Vangsgutane, Smørbukk og Stomperud, forsvant heller ikke. Men de var stort sett forbeholdt magasiner som Norsk ukeblad og Norsk barneblad, samt en lukrativ sesongtilværelse som julehefter.

Ragnar Pedersen (Joker) og Thore Hansen, som hadde stått for tegneseriene i humorbladet Konk (1967-1970, relansert i 1977), fortsatte imidlertid i andre kanaler i denne perioden. De var begge et fast innslag i magasinet Alle menn. Hansen med Satyren, en serie med lettkledde kvinner som svermer om den guddommelige hovedpersonen. Pedersen er mest kjent for sine amøbeserier, som i enkel strek vrenger på klisjeer og ordspill. De nye humorseriene var rettet til voksne lesere og var mer vågale enn de gamle klassikerne.

Blant avisseriene var den amerikanske dominansen nesten total, med Fantomet, Blondie og Mandrake som populære titler. Høsten 1972 lanserte Håkon Aasnes Seidel og Tobram, som ble sin tids mest utbredte norske stripe. Humorserien handler om to landstrykere. Det oppdiktede stedet Ulvedal var et fortettet bilde av det norske samfunnet.

Den mest omdiskuterte norske avisserien var likevel Bjørn Morisses Glåmrik, som samme år startet i Dagbladet. Serien er lagt til et vikingmiljø, men med moderne elementer og referanser. Morisse lekte ofte med tegneseriens formspråk og var glad i blødmeaktige ordspill. Serien fikk en brå slutt etter en stripe som spøkte med jøder og holocaust. Den ble utgitt i tre samlebøker.

Dagbladet trykte også den utflippete eventyrserien Dr. Fantastisk (1972), skrevet av Axel Jensen og tegnet av Tore Bernitz Pedersen og Roar Høyland. I tidsriktige pop art-tegninger ser vi at gjennomsnittsnordmannen Trond dras inn i eventyret. Som det heter i serien: «TV-krigen raser i de tusen hjem - Nixon - Bresjnev - Mao - EEC - $ - Kruttrøyk - Pop og katastrofe virvles sammen i menneskesinnet... da... plutselig... Doktor Fantastisk og hans magiske fugl dukker opp på skjermen…»

Impulsene fra pop art var også tydelige i Peter Haars’ tegneserieromaner Prokon (1971) og Happy Biff (1972). Seriene kritiserte det moderne konsumsamfunnet. Figurene er tegnet som sjablonger, som for å understreke fremmedgjøringen Haars advarer mot. Utgivelsene er interessante tidsbilder, men var nok lite synlige i seriekioskene. De er i bokform og ble utgitt av det litterære forlaget Pax. Samme forlag sto også bak en venstreradikal historiebok delvis i tegneserieform, Fremad og aldri glemme (1974).

Barns hverdag og de farlige seriene

På midten av syttitallet kom det flere nye norske tegneserier for barn. Seriene forsøkte å ta utgangspunkt i barns hverdag, og var svært så politisk korrekte. De fleste seriene levde sitt eget liv utenfor det vanlige tegneseriemarkedet, i moralske og pedagogiske barneblader som Barnestreken, Magne og Norsk Barneblad.

Barnas beste, om enn på en ganske annen måte, sto også i fokus da Stortinget i 1974 diskuterte tegneserier. De nye skrekkheftene Skrekkmagasinet (1972) og Sjokk (1973) førte til en oppspilt avisdebatt og sistnevnte ble lagt ned etter bare ett nummer. Skrekk-magasinet, som trykte serier fra amerikanske DC Comics, ble utgitt frem til 1975.

KrFs Kjell Magne Bondevik reiste en interpellasjon i Stortinget. Bondevik mente at holdningene i mange av tegneseriene var både rase- og kjønnsdiskriminerende og antireligiøse. I debatten fikk han tverrpolitisk støtte til skjerpet lovgivning for salg av tegneserier. Justiskomiteens leder Bjørn Unneberg (Senterpartiet) sa det slik: «Jeg hører innvendingene: sensur er farlig. Ja, jeg er enig i det. Men det er farligere å la det være. Det er ikke alltid i livet at vi har valget mellom det trygge og det farlige. Av og til har vi valget mellom det farlige og det enda farligere.»

Sensur av tegneserier ble som kjent aldri innført, men det var mange eksempler på at kioskene selv unnlot å selge skrekkheftene og andre omdiskuterte seriehefter. Tegneserier skulle jo være for barn.