Decimal 0.4
Illustrasjon: Jakob Martin Strid

Salgsreklamen som ble en sjanger

Tegneserieromanens tradisjon og tendenser.

AV MORTEN HARPER / FEBRUAR 2010
publisert tegneserieteori.no august 2014

Tegneserieromaner, lengre tegneseriefortellinger i bokform, er den sjangeren som de siste årene har vokst mest i det internasjonale, engelskspråklige bokmarkedet.1

Her hjemme prøver både tegneserieutgivere og bokforlag seg på sjangeren. Gyldendal, Aschehoug og Cappelen Damm har alle utgitt tegneserieromaner. Så langt har salget ikke svart til forventningene. Treghet både i bokhandel og bibliotek er noe av forklaringen, men også begrenset markedsføring og konservative lesevaner.

Den internasjonale betegnelsen for tegneserieroman er «graphic novel». Begrepet ble utviklet av seriebransjen for å distansere utgivelsene fra det stigmatiserende «comics», som er det engelske ordet for tegneserier og knytter mediet til humor. Selv om «tegneserier» er et mer nøytralt begrep, har vi også på norsk sett nye merkelapper som «grafisk roman», «bilderoman» og «tegnet roman». Er «graphic novel» mer et markedsføringsbegrep enn en genuin sjanger? Det skal vi komme tilbake til. Først en internasjonal oversikt, så ser vi nærmere på tendenser innenfor nordiske tegneserieromaner for barn og ungdom de siste fem årene.

Will Eisners symfoni

Det har sjelden vært mer treffende å personifisere et fenomen enn akkurat tegneserieromanen. Amerikanske Will Eisner etablerte ikke bare betegnelsen «graphic novel», med seriene sine viste han også sjangerens kunstneriske muligheter og kommersielle appell. «Hvis tegneserier er en melodi, kan tegneserieromaner være en symfoni,»2 uttalte Eisner om hva som skilte hans tegneseriebøker fra alminnelige seriehefter. På 40-tallet skapte han den legendariske krimnovelleserien The Spirit. Under et besøk i Frankrike mot slutten av 70-tallet ble han fascinert av de nye albumseriene for voksne, og begynte å arbeide med personlige og realistiske dramaserier basert på opplevelser fra 30-årenes New York. Han skjønte raskt at seriene ikke passet hos de superheltdominerte tegneserieforlagene. For å fange interessen til skjønnlitterære forlag, brukte han begrepet «graphic novel» når han presenterte boken. A Contract with God3 ble utgitt i 1978 av Baronet Books, og ble lansert som en ny slags blanding mellom litteratur, bildebok og tegneserie: en grafisk roman.

Noe av bakgrunnen for de moderne tegneserieromanene finner vi i Illustrerte klassikere, bearbeidelser av velkjente romaner, som siden 40-tallet har hatt popularitetsbølger både i USA og Europa. Enda viktigere er mellomkrigstidens «woodcut novels», bilderomaner med treskjærte trykk. I en sterk grafisk stil skapte kunstnere som Frans Masereel og Lynd Ward boklange fortellinger med realistiske samfunns- og menneskeskildringer.

På midten av 80-tallet slo tegneserieromanen igjennom også i amerikansk mainstream, med superheltbøker som Frank Millers hardkokte satire Batman: Nattens ridder samt Dave Gibbons og Alan Moores dommedagsserie Watchmen om superheltenes moralske ansvar. I dag figurerer alle de store superheltene i tegneserieromaner.

De fleste amerikanske tegneserieromanene er rettet til voksne lesere. Den eldste serieromanen for ungdom er Richard og Wendy Pinis eventyrserie Alvefolket, som startet i 1979. Enda yngre lesere vil glede seg over Jeff Smiths humoreventyr Bone, for «barn i alle aldre». Den største ungdomssjangeren er selvbiografiske oppvekstskildringer, med kjærlighetshistoriene I Never Liked You av Chester Brown og Tepper av Craig Thompson som gode eksempler.

Sjømannen Corto og albumtradisjonen

Italienske Hugo Pratts vokseneventyr Balladen om det salte hav fra 1967 regnes som den første europeiske tegneserieromanen. Med den oppdiktede sjømannen Corto Maltese som ståsted, skildret Pratt flere av de største historiske hendelsene de første tiårene av 1900-tallet. Italia, Spania, Frankrike og Belgia var de viktigste landene for utviklingen av europeiske tegneserieromaner. Typisk for seriene var krysningen av fantasi og politikk, men også historiske fortellinger og moderne eksistensielle skildringer. Seriene hadde røtter i den etablerte europeiske albumtradisjonen med Tintin og Asterix, men også samtidens film, pop art og den nye interessen for populærkultur.

Det var mye fokus på form i de europeiske seriene. Enten det var kunstferdig minimalisme, spektakulære fantasiverdener eller detaljrike historiske tablåer. På 90-tallet kom reaksjonen. En ny generasjon serieskapere ville fortelle personlige historier i en enklere stil, med tegninger i sort/hvitt og et mindre format som var mer likt prosabøker enn seriealbum.

De europeiske seriene for barn og ungdom har stort seg holdt seg i det kortere albumformatet, og er mer noveller enn tegneserieromaner. Noen serieromaner egner seg likevel også for ungdom. David Bs Epileptisk, en familiekrønike om brorens epilepsi, og Marjane Satrapis Persepolis fra Iran under den islamske revolusjonen er begge fine oppvekstskildringer.

Fenomenet manga

Den japanske tegneserieindustrien er den største i verden, og seriene har stor utbredelse også her i Vesten. «Manga» er den japanske betegnelsen for tegneserier. Mangaseriene skiller seg ut både i stil og fortellermåte, men også innhold og utgivelsesformat. Seriene er i sort/hvitt, de er svært lange og trykkes som føljetong i tykke magasiner før de mest populære samles i egne pocketbøker. De fleste mangaseriene er tegneserieromaner. Manga er energisk fortalt med filmatiske bildeoverganger, sterke figurkarikeringer og mye bruk av fartsstreker og andre intensiverende effekter. Magasinene har en nøye definert målgruppe ut fra alder og kjønn. Det finnes serier i nær sagt alle sjangre, med romantikk, action, sport, spill, erotikk og humor som noen av de mest populære.

Manga er først og fremst et etterkrigsfenomen. På midten av 60-tallet hadde industrien fått sin moderne form, med Tokyo som forlagssentrum og nære forbindelser mellom manga og tegnefilmproduksjon (anime) – i dag også dataspill. Denne kulturindustrielle synergien er trolig den viktigste grunnen til at manga har blitt et så stort fenomen. Spredningen av amerikanske tegneserier under okkupasjonsårene etter andre verdenskrig er også viktig. En annen utbredt teori er at det sterke sosiale presset i Japan på skoler, arbeidsplasser og i samfunnet generelt skaper behov for mangaens virkelighetsflukt. Manga kan dessuten forankres i japansk kultur, særlig det ideografiske skriftspråket (Kanji) og gamle bildefortellinger.

En mer konkret forklaring på fenomenet er den populære serieskaperen Osamu Tezuka, som fikk kallenavnet «manga-guden». Han var dypt fascinert av amerikansk tegnefilm, og særlig Disney. Tezuka slo gjennom som serieskaper i 1947, og etablerte et studio som gjorde det mulig for ham å produsere utrolige 500 ulike serier. Hans mest populære tittel var den barnevennlige science fiction-serien Astro Boy, men han laget også serier i mange andre sjangre.

Mangaseriene som har kommet på norsk er nesten uten unntak for barn og ungdom. De viktigste seriene er det romantiske kampsportdramaet Ranma ½, actioneventyrene Dragon Ball, Rave og Naruto, sjørøverserien One Piece, krimserien Mesterdetektiven Conan og middelaldereventyret Inu Yasha. Osamu Tezukas frie fortolkning av buddhismens historie og lære, Buddha, er også oversatt. Jentedramaet Nana og spenningsserien Death Note er rettet til litt eldre ungdom.

Norske serieromaner som krysning av Europa og USA

Den første originale norske tegneserieromanen er eldre enn begrepet selv. Peter Haars blandet i 1971 pop art og radikal politikk i serien Prokon. Året etter laget han Happy Biff i samme stil. Begge var bøker på over 100 sider og ble utgitt på et litterært forlag (Pax). Seriene handler om fremmedgjøringen i forbrukersamfunnet. En lignende tematikk finner vi i Pushwagners Soft City, som ble utgitt i 2008, nærmere førti år etter serien ble laget.

Den norske tegneserieromanen har utviklet seg gjennom impulser fra både amerikanske og europeiske tegneserier. Tor Bomann-Larsen utga på 80-tallet flere satiriske album om kongefamilien, Henrik Ibsen og Fridtjof Nansen, ikke minst prisbelønte Drama i Bayern. Mens Bomann særlig var inspirert av de europeiske seriene, skuet Christopher Nielsen mer til amerikansk underground. Tegneserieromanen «Jazzbasillen» fra 1990 var en tragikomisk farse om en stormannsgal saksofonist i 50-tallets Norge. De fleste av Nielsens historier er novelleserier, men i 2008 utga han tegneserieromanen og realitysatiren Bygdegutar.

Vår eneste internasjonale tegneseriestjerne, Jason, har også for det meste arbeidet i kortere formater, men både gjennombruddsserien Vent litt... og det skrekkpregede kjærlighetsdramaet Du går feil vei er tegneserieromaner. To andre hovedverk blant norske serieromaner på 2000-tallet er Lars Fiske og Steffen Kvernelands Olaf G., en blanding av reiseskildring og kunstnerbiografi, og Anna Fiskes samlivsdrama Danse på teppet. Den viktigste serien laget spesielt for barn og unge er InkaLills muntre eventyr Ridderne av Dor, påbegynt i 1992, utgitt samlet som en tegneserieroman i to deler.

Mare Frigoris av Tor Ærlig

Oppvekst i tegneserieland

Det er fire tendenser som peker seg ut blant norske, svenske og danske tegneserieromaner de siste fem årene. Få av seriene er laget spesielt for barn eller ungdom, men de kan med utbytte leses også av unge lesere. Oppvekstskildringer, både fiktive og selvbiografiske, er den mest utbredte tendensen blant seriene i Norge og Sverige. I Sverige finner vi også innenlandske mangaserier. Hardkokt krim er en tredje tendens, med flere serier fra Sverige og Danmark. Siste tendens er eventyrseriene, som vi har flest eksempler på her hjemme men også i Danmark. Totalt skal vi ta for oss 15 titler.

La oss starte med oppveksten. Tor Ærlig er den norske serieskaperen som mest kompromissløst har viet seg til tegneserieromanformatet. Debutboken Ser du meg nå? skildrer tre gutters halsbrekkende båttur sørover til Afrikakysten. Ærlig skriver i etterordet at figurene ikke er virkelige, men at store deler av handlingen er selvopplevd. Serien tar for seg vennskap, forelskelse og det å bli voksen på en både humoristisk og gripende måte. Hans nyeste bok er mørkere. I Mare Frigoris møter vi dyrefigurer med hang til selvransakelse og fascinasjon for selvmord. Vi ser tilbake på hovedpersonens oppvekst, særlig vennskapet med en briljant, men innadvendt og dyslektisk, nabogutt. Hovedpersonen utgir en suksessrik diktsamling, men gradvis må han innse at de bejublede strofene er stjålet fra den gamle kameraten.

Sigbjørn Lilleengs Nebelgrad Blues: Eksossolo er en sprek historie om ungdomstid i en trøtt norsk småby. Vennegjengen i bandet Grim Obsessions er outsidere på hjemstedet og fiende nummer én for de lokale rånerne. Svenske Mats Jonsson føler seg også mistilpass i selvbiografiske Pojken i skogen. Tidlig i boken ser vi at familien flytter fra Stockholm til industristedet Bollstabruk i Västernorrland. Jonsson skildrer oppveksten på 70- og 80-tallet, fra de første minnene til han begynner på den videregående skolen. Serien er vittig og selvutleverende. De tilsynelatende ubehjelpelige tegningene gir en følelse av sårbarhet. Han blir mobbet og mobber andre, han er redd og overmodig. Hardrock og TV-spill fyller fritiden. Trusler om industrinedleggelse gir serien et bredere bakteppe.

Kjærlig og selvironisk skildrer svenske Coco Moodysson i boken Aldrig godnatt hvordan hun og to venninner startet punkband tidlig på 80-tallet. Moodysson var bare tolv år gammel. Jentene mistrives på skolen og vil helst bruke tiden til å høre på The Clash og gi hverandre snodige frisyrer. Moren innleder stadig nye forhold, og vi merker i serien en oppgitthet over foreldre som ikke tar ansvar for barna sine. Kjernefamiliens oppløsning er selve temaet i svenske Åsa Grennvalls Et familjealbum. En venn av foreldrene legger an på datteren, og når hun avviser ham overfører han tiltrekningen til moren i stedet. Det blir skilsmisse og splittelse mellom mor og datter. Historien brettes ut fra flere fortellerståsted – ikke bare datteren og moren, men også søsteren og mannen som utløste dramaet. Grennvall tegner i en enkel og mørk stil, med ekspressive karikeringer for å forsterke følelser og stemninger.

Nebelgrad Blues: Eksossolo av Sigbjørn Lilleeng (utsnitt av rute)

Manga og krim

Kjærlighet, action og fotball er viktige ingredienser i den svenske serien Kick off! i karakteristisk mangastil av Yokaj studio. Tenåringsgutten Krille er en ulykkesfugl og outsider på skolen. Han forfølges av et selvsikkert spøkelse som er flink til alt det Krille ikke kan. De liker ikke hverandre, men en mystisk kraft tvinger dem til å være sammen. Svenske Jesper Nordqvists Tanks er en fremtidsskildring i mangastil, hvor menneskeheten er truet både av troll og forgiftet vann. Storbyene ligger i ruiner, og jordkloden er utpint. Folk lever videre i atskilte småsamfunn. Vi følger en tankpatrulje som skal spore opp renseteknologi slik at befolkningen kan drikke vann uten å bli forgiftet.

Både svenske Gängkrig 145 av Jens Lapidus og Peter Bergting samt danske Blodets konkubine av Palle Schmidt er hardkokt krim tegnet i selvbevisst noirstil. Gängkrig 145 utspiller seg i Stockholms sørlige forsteder. En voldtekt utløser et gjengoppgjør, og serien skildrer godt de sosiale problemene som ligger under. Blodets konkubine er en mer konvensjonell historie om et snikmord som går galt.

Svenske Ola Skogäng og danske Allan Haverholm drar inn overnaturlige elementer i sin krim. Skogängs Mumiens blod foregår på 30-tallet med en hovedperson som er forvandlet til en bjørn av en egyptisk farao. Når en sak er for mystisk for politiet, blir han kontaktet. Haverholms Sortmund er en selvhøytidelig seriemorderhistorie fra Danmark år 2000 om uforløst kjærlighet, idealisme og arvesynd.

Prinsesser og zombieroboter

Bildebokveteranen Tor Morisses De tre prinsessene i berget det blå er en fritt fortalt og rufsete tegnet versjon av Asbjørnsen og Moes folkeeventyr «De tre kongsdøtre i berget det blå». Når prinsessene en dag sniker seg ut av slottet, tas de av en kraftig snøstorm midt på sommeren. De blåser til et underjordisk slott, bevoktet av grufulle troll. Etter at to offiserer mislykkes med sine redningsforsøk, får en Askeladden-aktig menig soldat sjansen. Morisse har også laget tegneserie av folkeeventyret Risen som ikke hadde noe hjerte på seg.

Danske Jakob Martin Strids Decimal 0.4 er en flott tegnet fantasireise om gleden ved nye inntrykk og viktigheten av å være åpen for det som er fremmed. Hovedpersonen er tegnerens lille alter ego, som vi kjenner fra Strids avisstripe. Han finner noen underlige klosser, som forvandles til jetfly, u-båt og luksusbil. Reisen går gjennom jungelen, til havets bunn og over enorme snølandskap, før han ender opp hjemme igjen. Boken bobler over av fortellerglede og nydelige tegninger.

I De fire store: Når de døde våkner er forfatterne Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie superagenter for Norges undergrunnsregjering i et alternativt 1890-tallets Kristiania. De fire forfatterheltene basker med mannevonde troll og zombieroboter. Med snodige detaljer og virkelighetstro referanser kan Øystein Runde (forfatter) og Geir Moens bok leses både som røverhistorie og uortodoks biografi.

Sjangergrenser – og overskridelser

Begrepet «graphic novel» har utspring som salgsreklame. Det skal gi inntrykk av at verket er noe annet (og mer) enn en vanlig tegneserie. Rett nok åpner sjangeren for mer ambisiøse historier og personskildringer, men det gir liten mening å si at tegneserieromanen som sådan er bedre eller mer kunstnerisk enn andre tegneserier. Internasjonalt har vi dessuten sett en utvanning av begrepet, ved at forlag klistrer merkelappen «graphic novel» på alle slags tegneseriebøker.

Tegneserieromanbegrepet er likevel nyttig i en teoretisk sammenheng. Vi kan dele tegneserier inn i fire sjangrer, avgrenset etter serienes omfang: stripe, side, novelleserie og tegneserieroman. En stripe er en kort rekke tegninger over eller ved siden av hverandre (typisk to-fire ruter). En side består av flere striper over hverandre i ett oppsett (herunder både hele og halve sider), som sammen forteller en historie og danner en tematisk helhet.

Grensen mellom novelleserie og tegneserieroman er mer flytende. Det selvsagte utgangspunktet er at novelleserien er kortere og handlingsmessig mer begrenset. En tegneserieroman må dessuten være en selvstendig utgivelse, mens mange novelleserier trykkes i antologier. Det lar seg ikke gjøre å sette et bestemt sideantall som skiller tegneserieromaner fra novelleserier. Vurderingen er mer skjønnmessig, med vekt på at tegneserieromanen er en bredere og mer omfattende fortelling over et lengre tidsrom. Den har også gjerne et større persongalleri og mer utfyllende miljøskildringer.

Allerede med Will Eisner ble tegneserieromanen lansert som en ny hybrid av litteratur, bildebok og tegneserie. Mange moderne bildebøker er preget av tegneserienes estetikk, og omvendt henter tegneseriene impulser fra bildebøkenes mer litterære måte å fortelle på.

Bjørn Ouslands Nordover om den første Fram-ekspedisjonen blander prosatekst, illustrasjoner og tegneseriesekvenser. Seriesnuttene utdyper spesielle situasjoner, som når Nansen og Johansen blir angrepet av en isbjørn. Kjærlighetsboken Dager jeg har glemt av Arne Svingen og Mikael Noguchi er en krysning av tegneserie og bildebok, selv om historien hovedsakelig bæres av teksten. Øyvind Torseter bruker i bøkene Klikk og For en neve havre typiske tegneserievirkemidler som lydord, fartsstreker og snakkebobler. Danske Jan Kjær og Merlin P. Manns eventyrserie Taynikma er lettlest lagt opp med serieruter og snakkebobler innimellom prosateksten.

Det var bare noen eksempler. Forståelsen av hva en tegneserie er må være åpen for slike sjangersprengende verk, men definisjonsapparatet må samtidig være så presist at mediet ikke ender som en diffus underkategori av bildeboken. En tegneserieside består som regel av flere billedruter, mens en bildebok vanligvis har bare ett bilde per oppslag (dobbeltside). Denne kvantitative forskjellen er det mest objektive utgangspunktet. En vurdering av bildesekvensen gir sammen med måten teksten fremstilles på (snakkebobler) og samspillet mellom tekst og bilde en praktisk anvendelig avgrensning som både er presis og konsekvent. Avgrensningen har mer enn teoretisk interesse. Sjangersprengende verk er ofte kunstnerisk interessante, og kategoriseringen av dem bidrar til et mediums kvalitative kapital. Tegneserien (forlag, serieskapere og lesere) har mye å lære av bildeboken – gitt at målet er å institusjonalisere tegneserien som en kunstart. Nordiske tegneserier bør skue mer i retning av Maurice Sendak enn Carl Barks – mer Klikk enn Pondus.

Noter
1) I Nord-Amerika (USA og Canada) er for eksempel omsetningen av tegneserieromaner femdoblet siden 2001, til totalt 395 millioner dollar i 2008, ifølge medieanalysefirmaet ICv2 (Publishers Weekly 6. februar 2009). Litterære forlag som Simon & Schuster, Random House, Jonathan Cape og Penguin har enten selv begynt å utgi tegneserieromaner eller opprettet dedikerte underforlag. Våren 2009 lanserte The New York Times egne salgslister for tegneserieromaner. Tegneserieromanens fortellinger har invadert filmbransjen med så ulike filmer som Dragon Ball, Ghost World, Persepolis og Watchmen.
2) Eget intervju med Will Eisner, Angoulême 25. januar 2002.
3) På norsk En kontrakt med Gud, ny utgave 2006.

Litteratur
Paul Gravett: Manga – Sixty Years of Japanese Comics (Laurence King Publishing 2004).
Paul Gravett: Graphic Novels – Stories to Change Your Life (Collins Design 2005).
Morten Harper: Tegneseriens triangel (Telemark Tegneserieverksted 1997).
Scott McCloud: Understanding Comics (Tundra Publishing 1993).
Fredrik Strömberg: Vad är tecknade serier? (Seriefrämjandet 2003).
Stephen Weiner: The Rise of the Graphic Novel (NBM 2003).
Douglas Wolk: Reading Comics (Da Capo Press 2007).

Særlig omtalte tegneserieromaner
Åsa Grennvall: Et familjealbum (Optimal 2005).
Allan Haverholm: Sortmund (Brun Blomst 2006).
Mats Jonsson: Pojken i skogen (Galago 2005).
Jens Lapidus og Peter Bergting: Gängkrig 145 (Wahlström & Widstrand 2009).
Sigbjørn Lilleeng: Nebelgrad Blues: Eksossolo (Jippi Forlag 2008).
Coco Moodysson: Aldrig godnatt (Kartago Förlag 2008).
Tor Morisse: De tre prinsessene i berget det blå (Omnipax 2008).
Jesper Nordqvist: Tanks (Opal 2007).
Øystein Runde og Geir Moen: De fire store: Når de døde våkner (Gyldendal 2007).
Palle Schmidt: Blodets konkubine (Fahrenheit 2008).
Ola Skogäng: Mumiens blod (Kartago Förlag 2008).
Jakob Martin Strid: Decimal 0.4 (Politisk revy 2007).
Yokaj studio: Kick off! 1-2 (B. Wahlströms 2008-2009).
Tor Ærlig: Ser du meg nå? (Jippi Forlag 2006).
Tor Ærlig: Mare Frigoris (Egmont Serieforlaget 2009).

Morten Harper er tegneseriekritiker og fagbokforfatter. Artikkelen har vært trykt i Årboka Litteratur for barn og unge 2010.