Superkrim i Sin City

Hardkokt krim møter superheltenes uvirkelige vold i Frank Millers Sin City.

Frank Millers krimepos Sin City er igjen aktuell som spillefilm, basert på boken «A Dame to Kill For». Hva slags univers er det Miller har skapt i syndenes by, og hva betyr det at serien blander hardkokt krim og film noir med superheltsjangeren?

Brutale riddere og dødelige damer

«Walk down the right back alley in Sin City and you can find anything.» (Sitatene fra Sin City er ikke oversatt for å bevare forfatterens hardkokte trykk).

Frank Miller har med Sin City (1992) skapt en ubehagelig og dyster visjon av en syndenes by. Serien er en brutal noir, holdt i en kontrastrik stil som gir fresende visuelle inntrykk. Miller har laget en rekke sammenvevde historier fra byen, med flere gjennomgangspersoner.

«... the situation I got right now, it's just one more jigsaw puzzle. Problem is I'm damn short on pieces.»

Utsagnet kommer fra muskelbunten Marv, hovedperson i den første Sin City-syklusen. Den hardkokte sjangeren er annerledes enn krimmysteriet. Men det er også her uvisshet i forhold til hvem som begår overgrep – det er noe som skal oppklares og klargjøres for og av leseren. Dette elementet av mysterium er et kjennetegn ved spenningssjangeren, det er som et slags puslespill. Men kompleksiteten og raffinementet varierer.

Serien er ekstrem og overdrevet. Til dels er overdrivelsene så sterke at serien kan bli barnslig, eller kitsch om man vil. Det er en hardkokt fantasi (hardboiled og film noir) som møter superheltsjangerens pubertale fantasi, hvor volden er uvirkelig brutal. Sin City er en pastisj som fører sjangeren ut i det ekstreme, og dermed gjør elementene mer tydelig. Det kommer dels frem i seriens stilistiske overestetisering og antydende konturer som spekulerer og pirrer i brutal vold og elegante kvinnelige former. Og i de poetisk-naiv-svulstige indre monologene, skrevet i den hardkokte litteraturens knappe og tilsynelatende uberørte stil.

Miller ekstremiserer alle elementene ved stilisering i form og innhold. Barnemishandleren i en av syklusene er gulfarget, et umulig element, mest som et virkemiddel for å fremstille ondskapen og det heslige som har festet seg på ham; en stilisering og personifisering av pervers ondskap.

Spenningsseriene er innsyn til det forbudte. Her er, som tittelen sier, alt det forbudte samlet og fordreid i en sær fantasi. Dette er råttenskap som er større enn hverdagen. En egen fantasisfære, som med tyngden til en dampveivals setter leseren i kikkerens rolle.

Voldsfetisjisme

«There's no settling down. It's going to be blood for blood and by the gallons. It's the old days. The all-or-nothing days. They're back. There's no choices left and I'm ready for war.»

Gjennomgående i Millers serier finner vi en dragning mot ekstrem, apokalyptisk vold. Han skildrer en stilfull mørk verden som er skremmende og fascinerende, og til dels frastøtende i og med hans nær fetisjistiske voldsskildringer. Hendelsene i Sin City er brutale, volden skildres møysommelig og utmalende. Blod og hjernemasse klistres til veggene. Skildringene med perfekt koreograferte slåsskamper er hinsides tradisjonell hardkokt krim, dels preget av superheltsjangerens umulige kamper, dels av mangaens voldseksesser.

Om voldsbruk i serier forteller Miller: «Noe av det spennende ved fantasi er at ting presses ut i det urealistisk ekstreme. Når jeg skriver og tegner, opplever jeg at fantasien kan bli mer enn virkelig... Det som gir fantasien særlig kraft eller spenning er at den skremmer deg ved å overskride rammene for det normale. Jeg tror volden er nødvendig hvis jeg skal oppnå den følelsesmessige reaksjonen jeg er ute etter.» (Billedstorm 1993)

Handlingen i Sin City drives frem gjennom virkninger mellom overgrep og hevn. Rytmen etableres allerede ved starten av seriens første syklus, hvor den slitte slåsskjempen Marv får med seg en svært så pen dame hjem. Når han våkner oppdager han at noen har drept henne i løpet av natten, og dermed reiser han seg mentalt til hevntokt, som en ridder: «Whoever killed you is going to pay, Goldie...» Hun hadde blitt med ham for å få beskyttelse, og han har sviktet henne.

Personene lemlestes hinsides det realistiske. Men de overlever av viljestyrke for å kunne ta hevn. Som Marv i seriens første syklus, hvor han tåler både svært velplasserte spark og dundrende sleggeslag mot hodet. Likeledes går Marv amok mot slutten av historien, og legger ned en liten armé på egen hånd. Første syklus kulminerer med at han banker Goldies morder, og deretter sager av ham beina og armene. Før han dreper ham.

Skyld og uskyld

«It really gets my goat when guys rough up dames.»

Figuren Marv er en gentleman, med nevene. Han er umulig sterk og enfoldig. Han er ute av stand til å omforme følelser til nyanserte handlinger eller språk, en gladiator født et par tusen år for sent.

Heltene i Sin City er ensomme, og i den moralsk sønderrevne verdenen prøver de å holde fast ved sine forestillinger om rett og galt. Marv passer på danseren Nancy. Følelsesmessig er han slitt i stykker, som kroppen hans. Men han beholder en viss verdighet. Som en galant urban ridder skal han passe på damen.

Barna fremstår imidlertid som ubesudlet, det kanskje eneste rene. I syklusen «That Yellow Bastard» ofrer den aldrende politimannen Hartigan karrieren, han går i fengsel og til slutt tar han livet av seg for å beskytte unge Nancy fra en gal mishandler.

En dame å drepe for

«Buddy, I don't mean to poke my nose in where it don't belong, but that there is a dame to kill for. Why'd you let her go?»

Ava er en dame verdt å drepe for. Hun manipulerer sin gamle kjæreste Dwight til å tro at hennes nåværende mann torturerer henne og vil drepe henne. Dette er løgn, men Dwight forledes til å konfrontere mannen. Med sin sensualitet former Ava mennene slik hun vil ha dem.

«Gail purrs her panther purr, excited, eager, her movements like liquid mercury, as distracting as a guided tour of paradise.»

Sin City har et ekstremt horestrøk: Old Town, styrt av de supervakre damene selv. Her er ingen mafia eller halliker, i stedet en slags militant horeutopi. Stedets strippebar viser kurver og koreografi hinsides virkeligheten. Gjennom stilens kontraster er det som formene er strålebelyst. Her er Nancy Callahan, pulpfantasiens beste stripperske med en lasso som fanger blikkene.

Råtten og korrupt

«Power doesn't come from a badge or a gun. Power comes outta lying and lying big and getting the whole damn world to play along with you. Once you got everybody agreeing with what they know in their hearts ain't true, you got'em trapped. You're the boss. You can turn reality on it's head and they'll cheer you on.»

Sin City styres av Roark-familien. I syklusen «That Yellow Bastard» lemlester og misbruker senator Roarks sønn unge jenter, og familien beskytter ham. Etter at politimannen Hartigan skyter sønnen under en aksjon for å redde ei jente, lager Roark et helvete for ham. Saken fikses slik at Hartigan anklages for å ha voldtatt jenta, og han tier for å ikke avsløre hvem hun var. Roarks mål er å knuse ham, få ham til å innrømme skyld. I første syklus viser familiens åndelige leder seg å være kannibal. Således er det selve samfunnets råttenskap som de ensomme kjempene står overfor. Det er hykleriet som avsløres, og en dyp misantropi om at bak den perfekte fasaden er perversjon og forfall.

I den hardkokte krimformen, slik forfatteren Dashiell Hammet formet den, finner vi en sterk sosial harme. Den korrumperte Roark-familien er for så vidt en videreføring av dette. Men Sin City ligger nærmere Ross MacDonalds underholdningsform, og fremfor alt ekstremiserer Miller udådene i en slik grad at det snarere blir snakk om ondskap enn sosiale overgrep.

Marv dreper damens morder og Hartigan dreper Roarks sønn. Dette er ikke bare en hevn, men også en renselse av samfunnet. Pistolen er relikvien, skuddet er besvergelsene som driver vekk demonene. Men Hartigan tar så livet av seg selv. Roark-familen er for mektige, all samfunnets ondskap kan ikke fordrives.

«Sin City shrinks in the rearview mirror, as cranky and weary as a tired whore waiting for dawn and solitude.»