Jeg, René Tardi, krigsfange i Stalag IIB
Illustrasjon: Jacques Tardi

Alt om min far

Jacques Tardi vender seg fra første til andre verdenskrig, med sin egen familiehistorie.

MORTEN HARPER / FEBRUAR 2016

Franske Jacques Tardi er en av Europas mest erfarne og anerkjente tegneserieskapere. Med albumet Jeg, René Tardi, krigsfange i Stalag IIB, fornyer han seg på flere måter: Etter en rekke sterke album om første verdenskrig, deriblant Skyttergravskrigen, tar Tardi her for første gang for seg andre verdenskrig (krimserien Stasjonsgata 120 utspiller seg rett nok under krigen, men der er den kun en bakgrunnshendelse). Den fiksjonsrealismen han er kjent for, er blitt til dokumentarisme. Tardi, som tidligere aktivt har styrt unna selvbiografi, forteller her sin egen families historie.

Albumet omhandler faren Renés krigsopplevelser, det meste av tiden som fange i tyskernes beryktede leir Stalag IIB i det som i dag er det nordlige Polen. Etter bare to uker i felten tas han i mai 1940 til fange. Albumet beskriver livet i leiren, der flere titalls tusen fanger døde av sykdom, underernæring og mishandling, frem til den evakueres i januar 1945.

Generasjonsportrett

Som krigsfange hadde René rettigheter, og albumet viser at forholdene ikke var så ille som i konsentrasjonsleirene. Det var likevel et ekstremt fangenskap som ble hverdagen hans i nesten fem år. De ulike nasjonalitetene var separert i leiren. De franske fangene hadde bedre kår enn de russiske, men dårligere enn de amerikanske som fikk mer forsyninger via Røde Kors. Tardi skildrer jordnært og direkte sulten, kulden, lorten, promiskuiteten. Forberedelsene til et mislykket fluktforsøk gir en stund motivasjon, og han finner mening i fellesskap og solidaritet mellom fangene.

Tardi løfter den individuelle historien videre til et generasjonsportrett. Det er mye bitterhet og skam i Renés historie. Han føler sinne og ydmykelse over sin egen begrensede krigsinnsats og hvordan det franske forsvaret raskt ble beseiret av tyskerne. Skammen preget personligheten hans og ble, slik Tardi fremstiller det, en av krigens senvirkninger i det franske samfunnet. Det er beskrivende for hvor følsom historien er for ham og familien at Tardi først nå, flere år etter farens død, har laget denne tegneserien.

Rødt i grått

Albumet fortelles i første person av faren, basert på hans notater og tegnede skisser. Tardi har supplert grunnlagsmaterialet med beretninger fra andre veteraner og foto. Albumet er også i tilblivelsen et familieprosjekt for Tardi, laget i samarbeid med datteren Rachel (gråtoner/farge) og sønnen Oscar (research).

Et dristig grep er at Tardi har tegnet seg selv som gutt inn i albumet, han følger faren og stiller ham spørsmålene han har lurt på. Det kunne svekket realismen, men oppleves naturlig og gir en bedre psykologisk innsikt som tvertimot styrker fortellingens troverdighet og uttrykk.

Tardis serier har de siste årene enten vært i sort/hvitt-strek eller farger. Her henter han frem igjen gråtonene han lyktes så godt med i Skyttergravskrigen, og anvender en rødfarge som et virkningsfullt ekstra element. Tre store bilder i breddeformat per side gir god plass til den viktige miljøskildringen og en fin episk ramme for den personlige fortellingen.

Jacques Tardi:
Jeg, René Tardi, krigsfange i Stalag IIB
Minuskel forlag 2015
188 sider

Albumet er det første av to bind.

Morten Harper er tegneseriekritiker og fagbokforfatter. Anmeldelsen er en bearbeidet versjon av en konsulentuttalelse om albumet skrevet for Minuskel forlag.