Min kropp er min festning
– superheltene viser muskler

De løfter biler, stanser raketter og slår så jorda rister – men blir verken støl eller andpusten. Den hyperaktive workouten har likevel gitt merkbar effekt. Superheltene har forandret seg fra atletiske speidere til å bli de største gutta på gymmen.

"En figur som Samson, Herkules og alle sterke menn jeg noensinne har hørt om samlet i én person," forklarte tegneserieforfatteren Jerry Siegel da han skulle beskrive hans egen Superman. Siegel var bare i begynnelsen av tyveårene da han sammen med kameraten og tegneren Joe Shuster skapte tegneserienes første virkelige superhelt. De var begge småvokste, nokså sky og usikre guttunger. Med Superman gjorde de pubertetsfantasien til storindustri. Superman var alt det de selv ikke var: kraftig, selvsikker, sterk og attraktiv. Han kunne som ingen andre dominere omgivelsene med ren fysisk styrke.

Etter flere år i ørkesløs vandring blant amerikanske syndikat og forlag, debuterte mannen fra Krypton omsider i heftet Action Comics nr. 1 i juni 1938. Leserne likte den nye helten, og Superman fikk raskt sitt eget hefte. Serien kom på norsk med tittelen Stålmannen i 1952.

Suksessen første til et skred av superhelter, som Batman, Flash og Wonder-Woman. For at Superman skulle hevde seg i gjengen, fikk han stadig mer spektakulære krefter. I starten kunne han ikke fly, selv om han hadde imponerende spenst. Han var heller ikke usårbar. I løpet av femtitallet ble han immun mot selv de kraftigste atombombene.

Absolutt superhelt

Typiske kjennetegn for en superhelt er enorme krefter, kostyme, opprinnelseshistorie og edle idealer. Superman er ekstremt sterk. Han kan fly, høre gresset gro og samtidig sende ut røntgenstråler fra øynene. Flash ville på en hundremeter vært forbi målstreken før de andre hadde forlatt startblokken. Spawn kan sende ut energiladninger og vekke døde til live. Men hvor super må en superhelt være? Batman og Fantomet er suverene i sin verden, men har ingen slike overmenneskelige evner. De er intelligente og dyktige atleter, som gjennom trening har fått usedvanlig styrke. Ettersom de oppfyller de andre kjennetegnene, er det vanlig å regne dem blant superheltene.

Kostymet skjuler personens virkelige identitet, og gir ham samtidig særpreg som superhelt. Batmans kostyme er mørk og dyster. Supermans lys og optimistisk. Drakten kan også være hjelpemiddel eller til og med det som gir helten superkrefter. Det er drakten som gjør Tony Stark til Iron Man. Maskeringen kan også være mer omfattende. Bruce Banner er lite gjenkjennelig som Hulk. Han har ikke noe kostyme, ved sinneutbrudd forvandles hele kroppen.

Opprinnelseshistorien er viktig fordi den forklarer hvorfor figuren har superkrefter, og grunnen til at han eller hun utfører sin gjerning som superhelt. Foreldrene til Superman sendte ham som barn vekk fra den eksploderende planeten Krypton. Foreldreløs lander han i USA, og blir oppdratt av et eldre ektepar. Superkreftene skyldes at han er fra en planet med annen tyngdekraft. Superman beskytter menneskeheten i takknemlighet for at han ble tatt imot som barn. Et annet eksempler er Spider-Man: Studenten Peter Parker ble bitt av en radioaktiv edderkopp, og fikk dermed dyrets evner og krefter. For de fleste superheltene kommer altså ikke kreftene av målbevisst trening, men av et inderlig ønske, magiske tilfeldigheter og tvilsom vitenskap. Opprinnelseshistoriene er superheltenes vidunderdop.

Allerede i 1948 ble Superman filmatisert. TV-serier og spillefilmer ga lenge superheltene et dårlig rykte. Det var vanskelig å bli imponert av puslete, småfete karer i grelle kostymer. Fysikken er bedre ivaretatt i den nye bølgen av superheltfilmer. Filmskaperne har tatt konsekvensen av at det som ser tøft ut i et tegneserieblad, ikke nødvendigvis er like stilig på fotografisk film. I filmene er superheltenes kropp gjort mer realistiske og kostymene mer stilrene. Samtidig er superfaktoren ivaretatt med veltrente skuespillere og polstrede kostymer, og om nødvendig dataskapte figurer som Hulk.

Superkroppens historie

Superheltene er mest et amerikansk fenomen. De fleste norske og europeiske superheltene har vært parodier, bygget på de amerikanske heltene. Superheltene har forandret seg mye siden Supermans debut på trettitallet. Ikke minst har de blitt større, sterkere og råere. Fra å være atletiske speidere er superheltene nå blitt de suverent største gutta på gymmen.

Utviklingen av superheltenes fysikk følger endringer i samfunnets kroppsideal. Det nærmeste vi kommer superhelter i amerikansk idrett er vel innenfor American Football (rugby). Tegneserienes superhelter ligner mye på spillernes fremtoning. Fotballspillerne hadde i begynnelsen drakter uten polstring (skjorte og kortbukse), og var som datidens superhelter muskuløse men langt fra noen brander. Fotballen ble en nasjonalsport gjennom TV-sendinger ved overgangen mellom 50- og 60-tallet. Samtidig ble draktene mer massive. Den oppblåste bredskulderheten ble et markant kroppsideal, og interessen for kroppsbygging og fitness økte i det amerikanske samfunnet. Den synlige V-fasongen ble en mal også for superheltene, anført av vidunderkroppene til de nye Marvelheltene som Spider-Man og Captain America.

Påvirkningen har også gått den andre veien. Fribryterfarsotten på åttitallet var tydelig inspirert av superheltserier, med kostymer, drama og overdimensjonerte muskelmenn. Superheltkjempen var et generelt kroppsideal store deler av det tiåret, ikke minst gjennom filmheltene Sylvester Stallone and Arnold Schwarzenegger. Tegneserienes superhelter ble på mange måter hentet inn av resten av underholdningsindustrien, ja – selv virkelighetens kroppsbyggere så mer imponerende ut. Superheltene svarte på konkurransen, og de nye heltene på nittitallet var større enn noensinne.

Superheltenes utseende følger dessuten mer selvstendige trender i tegneseriebladene. De store amerikanske forlagene relanserer hyppig bladene for å skape ny interesse for seriene, og som en del av slike profilendringer er det vanlig å fikse litt på superheltene selv også. Kanskje får kostymet en vri, ansiktstrekkene justeres, eller figuren får en mer omfattende kroppslig overhaling. Det er sjelden serieskapere arbeider flere år med samme superhelt. Tegnernes personlige stil og forbilder er derfor viktig for hvordan superheltene ser ut.

Barn av Charles Atlas

De første superheltene på 30- og 40-tallet ville med stor sikkerhet fått juling av sine moderne etterkommere. De fleste var kostymerte atleter, med relativt realistisk anatomi og begrensete krefter. Etter Supermans gjennombrudd fulgte helter som Batman, Flash og Captain Marvel. Batman hadde ingen krefter av Supermans kaliber, men han var en veltrent superdetektiv og svært effektiv i kampen mot forbrytere. Ifølge serieskaperne var han en blanding mellom skuespilleren Douglas Fairbanks og fantasifigurene Sherlock Holmes og Shadow. Flash var mer super, men hadde bare én spesiell evne: han kunne løpe ubegripelig raskt. Captain Marvel var den eneste som matchet Superman med allround superkrefter. I likhet med Batman hadde figuren et forbilde blant datidens filmstjerner: Fred MacMurray.

Et felles forbilde for alle de tidlige superheltene var kroppsbyggeren Charles Atlas. Han ble på begynnelsen av 20-tallet kåret til "The World's Most Perfectly Developed Man", av en bredt sammensatt jury med leger, lærere, vitenskapsmenn og antropologer. Hans kroppsmål er fortsatt arkivert som selve idealet for det tyvende århundrets menn. Atlas regnes som en av grunnleggerne for moderne kroppsbygging og fitness. Han bygde opp et av tidenes mest vellykkede postordrefirma, og solgte bl.a. treningskurs og kosttilskudd med seg selv som reklameblikkfang.

Atlas brukte selv tegneseriestriper i noen av sine annonser. Historien om hvordan den trakasserte sveklingen trener seg opp og banker bøllene, er som en kortversjon av de fleste superheltseriene. Ifølge enkelte av Atlas' biografer er det også historien om ham selv. Firmaet hans er fortsatt aktivt. Med systemet Dynamic-Tension lover de synlige resultater på en drøy uke, med bare 15 minutters trening per dag. Nesten like lettvint som å bli bitt av en radioaktiv edderkopp, med andre ord.

Marvels mirakelkropper

Superheltene triumferte mot nazistene under andre verdenskrig, men utenfor serierutene var det få av dem som overlevde. Først på 60-tallet slo superheltene tilbake. Høsten 1961 debuterte Fantastic Four: Fire astronauter blir utsatt for kosmiske stråler, som gir dem superkrefter. En blir selvantennelig, en annen tøyelig som plastikk. Året etter fikk de følge av både Hulk og Spider-Man.

Figurene ble skapt av forfatteren og redaktøren Stan Lee. Forlaget Marvel Comics er i dag størst i den amerikanske seriebransjen. Marvelheltene var både mer fantastiske og jordnære enn sine forgjengere. Actionsekvensene var mer intense og kreftene mer storslagne, men samtidig ble heltene plassert i en gjenkjennelig, moderne verden.

Lee fikk god hjelp fra flere dyktige tegnere når han fornyet superheltgenren. Særlig Jack Kirby fikk stor betydning for hvordan superhelter skulle se ut de kommende tiårene. Kirby, som bar tilnavnet "The King", hadde en monumental tegnestil som verken var humoristisk eller realistisk. Stilen var kantete og kraftfull, og med kjapt vekslende billedutsnitt overbeviste han de fleste om superheltenes ekstreme evner. Han ga figurene en anatomi som fanget kroppens styrke og smidighet. Han overdrev alltid poseringene slik at heltene fremsto med maksimal kraft og dynamikk.

I boken How To Draw Comics The Marvel Way sammenligner Lee superhelten Captain America med en atletisk ung mann: "Superhelten er større, med bredere skuldre, mer muskuløse armer og ben, kraftigere brystkasse og en mer imponerende positur," skriver han, og fortsetter: "det kanskje viktigste er å huske at du alltid må overdrive figurens heltemodige kvaliteter, og overse eller ta vekk alle negative eller udramatiske sider." Selv om også Marvelheltene har problemer, er superkreftene først og fremst et gode som har gitt dem de reneste mirakelkroppene. I Spider-Man får unge Peter Parker en styrke og smidighet som både han og Charles Atlas bare kunne drømme om. Og i Captain America (som Lee relanserte) får den svakelige rekrutten Steve Rogers et serum som gjør ham til en muskuløs og usårbar supersoldat.

Image er alt

Etter å ha fått liten oppmerksomhet på 70-tallet, ble superheltene på midten av 80-tallet plukket fra hverandre i ambisiøse tegneserieromaner. På 90-tallet beveget seriene seg vekk fra slik intellektuell problematisering, og fokuserte på rå fysikk: superheltene ble mer svulmende og seriene mer brutale enn noen gang.

I 1992 brøt flere profilerte serieskapere med Marvel, anført av Todd McFarlane som hadde hatt enorm suksess med Spider-Man. De ville eie sine egne serier, og dannet forlaget Image. De nye seriene overdriver enda mer enn før superheltgenrens billedspråk, innhold og ikke minst heltenes anatomi. Seriene slo godt an, og Image-stilen forplantet seg hos de andre forlagene.

Bestselgeren er fortsatt Todd McFarlanes Spawn, om en ensom helt som har gjenoppstått etter avtale med djevelen. Foruten slåsskamper med herrens mer eller mindre korrumperte engler, bruker han tiden til å lengte etter sin tidligere kone og håper å kunne bli menneske igjen. Spawn og de andre Image-seriene har en ekstrem estetikk hvor handlingen må vike for slagkraften i de enkelte billedrutene. Figurene har en overdrevet, i realiteten umulig, fysikk og enorme våpen. Billedrutene er store, med god plass for fleksende poseringer. Seriene står for en coolifisering av superheltene. Figurene og handlingselementene er ikke tatt med for å utdype en historie, men for å gi leseren en umiddelbar opplevelse av noe stilig. Image har dratt utviklingen videre fra Marvels funksjonelle superkropper, til en anatomi som er uvirkelig og overveldende.

For mange moderne superhelter har den suverene fysikken stram bismak. Allerede i Stan Lees Hulk så vi hvordan superkroppen kan være en forbannelse. Når Bruce Banner mister besinnelsen, blir han forvandlet til monstret Hulk. Han raserer omgivelsene og er også en trussel mot de som står Banner nær. I Marvel-serien Ruins fra 1995 snur forfatteren Warren Ellis opp-ned på superheltuniverset. Her svikter superkroppen heltene. Det beryktede admantiumskjelettet til Wolverine fra X-Men er i ferd med å smuldre opp, og Spider-Man sliter med hudproblemer.

Kroppsfokuseringen og den småfascistiske sterk mann-tankegangen som er så tydelig blant superheltene, har inspirert mange satireserier. I Marshal Law og Lobo er voldsbruken mer ekstrem, og hovedpersonene er skildret som direkte psykotiske. Lobo er dessuten utstyrt med enda mer anaboliserte muskler.

De siste par årene har flere av superheltene igjen redusert muskelvolumet. I serien Ultimate Spider-Man, som også utgis på norsk, er hovedpersonen nesten anorektisk tynn, spesielt på omslagstegningene. Det er mer fokus på historiefortellingen enn i Image-seriene, og tegnestilen er mer karikert.

Superbabes og muskelmysterier

Kvinnene er i klart mindretall blant superheltene. Den første superheltinnen var Wonder Woman, som dukket opp i 1941. Hun er skapt av gudinnen Afrodite, og har alle slags superkrefter. I alle fall så lenge en mann ikke setter sammen armlenkene hennes, da blir hun som en vanlig kvinne. Serien ble skapt av psykologen William Moulton Marston, for øvrig samme mann som utviklet løgndetektoren.

De kvinnelige figurene har stort sett kommet som motstykke til kjente mannlige helter. Catwoman matcher Batman, Elektra mot Daredevil, og She-Hulk er en uhøytidelig kloning av Hulk. På 90-tallet kom det mer frittstående superheltinner i serier som Witchblade og Gen 13.

For superheltinnene er musklene ikke så viktig. Sexappellen teller mer. Marston krydret Wonder Woman-serien med utfordrende positurer og lenker, og i de nye seriene finner vi superbabes med proporsjoner som sprenger selv Playboys målestokk. Den moderne superheltinnen er handlekraftig, men er mest av alt en visuell pin up-ingrediens. Figurene er tegnet med stramme former, glinsende datafarger og skjærende blikk. Det er mange påfallende likhetstrekk med pornoens fantasiverden, med ingredienser som pisk, lenker og vakre, tomme ansikter - men uten sex.

Om superheltinnene er nokså uniforme, er det desto større mangfold blant mennene. En tidlig, pussig helt var figuren Doll Man (1939), som kunne komprimere kroppen slik at han ikke ble mer enn fem tommer høy. Dermed ble han en av tidenes minste superhelter, og svært sterk i forhold til størrelsen. En annen outsider var sekstitallets korpulente Fatman The Human Flying Saucer. Omtrent samtidig kunne vi også lese om Metamorpho. Kroppen hans besto av ulike metaller, som han kunne endre form på. Skulle han denge en skurk, kunne han bare gjøre armen til en hammer.

Den klart mest kroppsfikserte helten er Flex Mentallo, som forfatteren Frank Morrison introduserte i kultserien Doom Patrol på begynnelsen av nittitallet. Sammen med tegneren Frank Quietly laget Morrison en egen miniserie med figuren i 1996. Flex Mentallo – The Man of Muscle Mystery, som han blir kalt, er en overdimensjonert superhelt som tar knekken på skurkene ved å sende ut kraftstråler når han spenner musklene. De kostymekledte og muskuløse superheltene har alltid hatt homoerotiske overtoner, selv om storforlagene strengt har avvist slike tolkninger. Morrison driver gjøn med denne tildekkingen, og lar Flex Mentallo villig posere i leopardtruse.

Flex Mentallo ble skapt som en parodi på den omtalte Charles Atlas-annonsen, om sveklingen som trener seg stor og tøff. Forskjellen er at Flex Mentallo selv blir en bølle, og denger kjæresten i stedet for de som tynet ham. Charles Atlas hadde ikke sans for denne "hyllesten", og gikk til søksmål fordi de mente serien ødela firmaets image. Retten fant imidlertid at parodien var beskyttet av ytringsfriheten, og avviste søksmålet.

Sportslige helter

Hvis man blar gjennom et ferskt kroppsbyggermagasin, virker plutselig superheltenes massive kropp ikke helt urealistisk lenger. Superheltene har alltid forholdt seg til en menneskelig, sportslig målestokk, de har bare passet på å være noen hakk foran det virkelighetens utøvere kan prestere.

Superhelten Flash er for så vidt ikke særlig annet enn en ekstrem kombinasjon av sprint- og maratonløper. Det finnes flere utgaver av figuren. I den opprinnelige versjonen får han superfart etter at han innånder dunst fra tungtvann. Før han tar på seg større ansvar som superhelt, bruker han kreftene til å utmerke seg som fotballspiller og imponere kjæresten. Mer dyster er den nye Batman-serien Nattens ridder slår til igjen. Her leker serieskaperen Frank Miller med at myndighetene sperrer Flash inne i en turbin, og han må løpe og løpe for å dekke USAs elektrisitetsbehov.

Den definitive matchingen mellom superhelter og mennesker er heftet Superman vs. Muhammad Ali, som ble utgitt i USA i 1978. Ali hadde nylig gjenerobret tungvektmestertittelen fra Leon Spinks. I serien har romvesener anført av en Saddam Hussein-aktig despot kommet til jorden for å la deres champion møte vår beste bokser. Både Ali og Superman melder seg. Ali hevder han må kjempe fordi bare han er ekte jordboer. Romvesenenes leder bestemmer så at de to først må bokse mot hverandre, før seierherren kan møte hans egen mester – ellers vil jorden bli invadert og ødelagt. Ali vinner faktisk kampen mot Superman, hvis ikke hadde han vel neppe godkjent serien.