Bak fronten kjemper tegnerne

To reportasjebøker fra Syria, Tyrkia og Irak viser spennvidden i tegneseriejournalistikken. Kurdernes kamp skildres med italiensk engasjement og humor, mens Irak-krigens senvirkninger er dokumentert med bunnsolid amerikansk realisme.

This is bad. En like sint som skrekkslagen Sarah Glidden fyller skjermbildet i egen karikert strek. Den amerikanske tegneserieskaperen snakker i bobler og halvfigur, med ansiktet vendt rett mot oss. Hun tar til motmæle mot president Donald Trumps innreiseforbud og stans i bosetting av flyktninger, som hun mener er både umenneskelig og svekker landets sikkerhet.

Den tegnede reaksjonen kom etter at Trump siste fredagen i januar signerte den beryktede presidentordren. Sammen med andre serieskapere som Julia Wertz og Box Brown startet Glidden en kronerulling for borgerrettsorganisasjonen ACLU, og lovte en tegning til de som ga penger til rettslig prøving av forbudet. Mange andre mobiliserte også, og i løpet av helgen etter presidentordren mottok ACLU 24 millioner dollar, seks ganger mer enn de ellers får i donasjoner på ett år.

Trump vil utestenge syriske flyktninger på ubestemt tid, til rutinene for å fange opp mulige terrorister er gode nok slik presidenten ser det. Glidden mener det allerede er en grundig kontroll av flyktningene før de får komme til USA, og utdyper hvorfor i tegneserien som er laget for nettstedet The Nib, med den prosaiske tittelen: «Why the Refugee Vetting Process is Already Too Tough». Glidden vet godt hva hun tegner og skriver. De siste seks årene har hun arbeidet med en reportasjebok om flyktninger etter Irak-krigen.

Boken Rolling Blackouts kom ut på tampen av fjoråret. Glidden følger to journalistvenner og en tidligere amerikansk soldat på reise gjennom Tyrkia, Irak og Syria. Journalistene fra Seattle Globalist gjør research til saker om virkningene av Irak-krigen i Midtøsten, særlig for flyktningsituasjonen, og skal også skrive om soldatens retur til Irak og syn på krigen. Glidden både skildrer sin egen reiseopplevelse i de konfliktfylte områdene og drøfter hva som er journalistikkens mål og midler ut fra vennenes reportasjearbeid.

Sakte streker

En av de sterke sidene ved Rolling Blackouts er Gliddens utforskende engasjement og åpne drøftinger. Det er en tone og fortellerteknikk vi kjenner igjen fra debutboken How to Understand Israel in 60 Days or Less (Vertigo, 2010), der hun konfronterer både egne Israel-kritiske holdningerog sionistisk propaganda på en myndighetsstøttet reise i landet. Ambivalensen og usikkerheten Glidden formidler, gjør at reiseskildringene ikke er etapper for en mer eller mindre gitt konklusjon, men at svarene på spørsmålene hun stiller faktisk formes og farges av opplevelsene underveis.

Siden den prisbelønte debuten har 36 år gamle Glidden gjort tegneseriejournalistikk for blant annet nettsiden Cartoon Movement. Hun beskriver likevel seg selv som en nybegynner, som vil finne ut hva journalistikk er og hvilke faktorer – fra målsetning og publisering til kilder og myndighetskontroll – som former en reportasje. Den to måneder lange reisen som er rammen for Rolling Blackouts finner sted i 2010, og med seks år fra felt til papir er dette journalistikk av den sakte sorten. Imens er Syria blitt herjet av borgerkrig, og situasjonen i området har endret seg kraftig. Glidden reflekterer over dette i epilogen. Hun syntes det var vanskelig å komme ordentlig i gang med boken, fordi det journalistiske temaet virket mindre viktig enn borgerkrigen. Det er heller ikke dette gjennomgående metatemaet som er det mest interessante. Reportasjene er sakte, men på ingen måte utdatert, fordi miljøene og situasjonene Glidden tegner har overføringsverdi og personportrettene er eksistensielle drama uten holdbarhetsdato.

Middelklasse på flukt

Det mest oppsiktsvekkende møtet i boken er med irakeren Sam Malkandi, som ble viklet inn i etterforskningen etter 11. september-terroren, og sendt ut av USA etter å hatt opphold der som flyktning i fem år. Han ble aldri dømt og forklarer selv forbindelsen til en av al-Qaidas menn som en tilfeldighet. Utsendelsen ble begrunnet med at Malkandi hadde oppgitt uriktige opplysninger da han registrerte seg som flyktning. Han bor i Irak, atskilt fra familien som ble værende i USA. Historien reiser vesentlige spørsmål ved rettssikkerheten, ikke minst for flyktninger, i USAs kamp mot terror. I 2013 produserte Seattle Globalist også dokumentarfilmen Barzan om Malkandi.

En annen interessant sekvens i boken omhandler de irakiske middelklasseflyktningene i Syria, som ikke bor i leirer eller sulter, men lever på siden av samfunnet som løsarbeidere. De beskriver følelsen av at livet deres er satt i pausemodus, en tilstand som også er beskrivende for landet de har forlatt. Glidden påpeker at siden invasjonen har 80 prosent av middelklassen dratt fra Irak, og det var denne delen av befolkningen USA så for seg at skulle bygge landet på nytt.

Et tredje sentralt element er soldaten som har tjenestegjort i Irak, og som på flere måter bryter med stereotypiene. Han var mot krigen, men vervet seg fordi han følte det var feigt å være mot uten å bidra til fred. På reisen inntar han heller ikke rollen som den angrende soldaten, som er den historien journalistene ønsker å fortelle. Soldaten insisterer på at oppholdet i Irak endret livet hans på en positiv måte, selv om fire av kameratene ble drept. Glidden bruker dette som et fruktbart utgangspunkt for å tematisere traumer som stengsler mot ny innsikt og dermed nye historier, og å drøfte journalistiske arbeidsmåter og etikk.

Rolling Blackouts er en ordrik tegneserie, og de dialogdrevne historiene er ofte bildelagt med portretter i halvfigur. Det er få panoramabilder som bretter ut stedene der historiene utspiller seg. I det hele tatt er det sparsomt med miljøtegning i de mange små bilderutene. Likevel er følelsen av tilstedeværelse sterk, det tegningene mangler i detaljer utfyller de med stemningsmettede farger og konturer. Paletten er en delikat og dempet ekstrakt av sol og sand. De forenklede, men realistiske tegningene inviterer leseren inn i visualiseringen, og gjør boken til en deltagende leseopplevelse. Det skaper driv og drama i bildene med de snakkende hodene, og ikke bare i kraft av historien de forteller.

Kurdernes kamp

Den italienske tegneren Zerocalcare har reist i de samme landene som Sarah Glidden, og det er kurdernes sak som trekker ham til regionen. For magasinet Internazionale dekket han slaget om byen Kobane i de kurdisk-dominerte områdene nord i Syria, der IS i 2014 drev hundretusener av sivile på flukt til Tyrkia. I løpet av de første månedene av 2015 ble IS slått tilbake av de kurdiske styrkene. Et snaut halvår senere ble Kobane åsted for en av IS’ verste terrorhandlinger i Syria, der 220 mennesker ble drept.

Boken Kobane Calling samler reportasjene tegnet for Internazionale, men består for det meste av nytt materiale der Zerocalcare forteller en bredere historie om de kurdiske områdene. Han beskriver blant annet møter med den kvinnelige militærlederen Nasrin Abdullah og Heval Cuma, en av grunnleggerne av Kurdistans arbeiderparti (PKK). Boken er blitt en storselger i Italia, og Zerocalcare er for tiden landets mest populære tegneserieskaper. Den franske utgaven, som i likhet med originalen kom i fjor, ble nylig prisnominert ved Angoulêmefestivalen, tegneserienes Cannes. Kobane Calling kommer på norsk senere i år.

Kampen om Kobane er for Zerocalcare et sentrum for storpolitikkens konflikter. «Der amerikanerne bomber, men ikke for mye», som han skriver et sted, i betydningen: De vil ikke gripe inn. Og der Tyrkia gjerne ser IS nedkjempe kurderne. Kobane er også en kamp om frihet, om rettigheter for kvinner og mot religiøs undertrykkelse. PKK er med Tyrkia som pådriver terrorlistet av flere land, og boken problematiserer skillet mellom terrorisme og legitimt forsvar.

Krigens onomatopoetika

Michele Rech, som 33 år gamle Zerocalcare egentlig heter, har på drøyt fem år tatt spranget fra å være en markant nettserieskaper til et nasjonalt fenomen. Debuten La Profezia dell’ armadillo (Beltedyrets profeti) fra 2011 var en samling selvbiografiske serier, som med humor turnerte store eksistensielle tema som frykt, kjærlighet og død. Boken introduserte et beltedyr som projeksjon av serieskaperens tanker og samvittighet, og figuren er siden blitt en fast samtalepartner i tegneseriene hans. Foruten bokopplag på flere hundre tusen, er beryktede signeringskøer målbare uttrykk for Zerocalcares suksess. Rekorden er visstnok en signeringsmaraton på 13 timer.

Det er fristende å beskrive Zerocalcare som en vittig Joe Sacco. Men heller ikke Sacco, tegneseriejournalistikkens gudfar, er uten humor, og Zerocalcare er mye mer enn en vitsemaker. Humoren i Kobane Calling er røff og intens, men tonen i boken er også varm og fortrolig. Fortellermåten er hektisk, med relativt korte sekvenser som hopper mellom Zerocalcares opplevelser, faktasider og friere assosiasjoner. Tegnestilen er moderne, med elementer av graffiti og japansk manga. Stilistisk er Zerocalcares karikerte tegninger i svart-hvitt, med variert og dramatisk sidelayout, en motpol til Sarah Gliddens avdempede akvareller. Det begge lykkes med, er å skape en sterk følelse av tilstedeværelse og engasjement.

Et godt eksempel på Zerocalcares svarte humor og kreative bruk av virkemidler er sekvensen som åpner boken. Sammen med en gammel kurder ser han mot Kobane fra byen Mehser i Tyrkia, bare noen kilometer unna. Et smell flerrer opp nattemørket: «BLAM». Så flere: «RATATATA», «TOUM TOUM» og «BOOM». Mannen forteller at når han hører «RATATATA», er det IS som skyter. «TUM TUMTUM» er kurderne. Hva med «SBOOM» spør Zerocalcare. Mannen forklarer at det kommer an på. Ild og «SBOOM», det er amerikanerne. Bare «SBOOM» er IS. Slik er krigens onomatopoetika.