Tegneseriehistorien som tegnede historier

Superheltforfatteren Stan Lee iscenesetter seg som tegneserienes Horatio Alger. En bestefar blir superhelt og tar barnebarnet med på rundreise i tegneserienes historie. Ti kjente forfattere transformeres til tegneseriefigurer. Tre dokumentartegneserier vender seg innover, og dyrker tegneserien som lekegrind for skrudde ideer.

Seks dager ut i 2016 ble tegneseriehistorien nyhetsstoff i internasjonale medier som The Guardian, Le Monde og The New York Times. Ikke fordi det var jubileum for en eller annen klassiker eller tilbakeblikk på en kinoaktuell superhelt, det var selve historieskrivingen som ble utfordret. Europas største tegneseriefestival i franske Angoulême hadde kunngjort de tretti nominerte til æresprisen Grand Prix, den gjeveste utmerkelsen en serieskaper kan få for sitt samlede verk. Ingen av de nominerte var kvinner. Etter reaksjoner fra den feministiske serieskaperorganisasjonen BD Égalité, kunngjorde flere av de nominerte at de trakk kandidaturet. Festivalen svarte med å tilføye seks kvinner, før den la hele listen til side og gjorde årets pris til en åpen kåring. En presset festivalsjef Franck Bondoux forsikret på klønete vis at «festivalen elsker kvinner», og la til: «men kan ikke omgjøre tegneseriehistorien».

Slaget i Angoulême fikk en ekstra resonans når jeg samtidig leste Øyvind Holen og Tore Strand Olsens nye bok Tegneserienes historie. Det er mange figurer og serieskapere i den komprimerte gjennomgangen av amerikanske, fransk-belgiske, japanske og norske tegneserier – og få kvinner. Man kan med god grunn mislike det, men i et historisk overblikk er denne skjevheten representativ. På 2000-tallet ser vi imidlertid et skifte, som også Tegneserienes historie tar opp, med flere sentrale kvinnelige serieskapere og flere jenter og kvinner som leser tegneserier. Derfor kunne Angoulêmefestivalen nominert amerikanske Alison Bechdel, som laget selvbiografien Husfred, eller fransk-iranske Marjane Satrapi med Persepolis. Det er et tegn i nåtiden at alle prisvinnerne ved den siste Small Press Expo i USA, for det vi gjerne kaller indietegneserier, var kvinner.

Kunnskap og identifikasjon

Mer påfallende enn mannsdominansen i Tegneserienes historie, er likevel fortellermåten. Boken er selv en tegneserie. En bestefar får superheltform og tar barnebarnet med på en kronologisk omvisning, fra de første stripene til våre dagers tegneserieromaner, filmatiseringer og serier på skjerm. For en erfaren tegneserieleser er historiefremstillingen forutsigbar og irriterende overfladisk, men for den unge og antatt uskolerte målgruppen er boken en konsis og lettlest innføring i de aller viktigste seriene, tradisjonene og tendensene.

Forfatteren Øyvind Holen har skrevet både tegneserieromanen Drabant og en fagbok for ungdom om hiphop. Tore Strand Olsen var i mange år bidragsyter i humorbladet Pyton, men har også tegnet biografien Jeg, Arne Næss. Sammen har de et godt grep om pedagogisk tilrettelegging og visualisering.

Det er særlig to virkemidler som bærer boken: dialog og collage. Bestefaren er bokens allvitende forteller, men spørsmål og reaksjoner fra barnebarnet – en guttunge – drar fremstillingen nærmere en samtale enn et foredrag. Gutten gir leseren et ståsted i møte med historien. Slik kobler dialogen kunnskap og identifikasjon.

Collagen virker på flere måter. Utallige forsidefaksimiler og bildesitater utfyller teksten ved å vise oss seriene som omtales, men sjelden beskrives. Denne kavalkaden i covere er likevel ensformig i lengden. Heldigvis brytes den opp av bilder der hovedpersonene trer inn i serienes miljø, som i Tintin, Marvels superhelter og Corto Maltese. Et annet vellykket grep er starten der hovedpersonene går ut av bilderuten og inn i rommet mellom rutene når den historiske vandringen starter. Fraværet av rammer gir rom for de frie forflytningene i tid og sted, samtidig som steget tematiserer et grunnleggende element i tegneseriemediets fortellermåte.

Tegneserienes historie dekker det meste av det viktigste, men bruker uforholdsmessig mye plass på amerikanske serier. De historiske proporsjonene mangler når Asterix får like stor – eller liten – plass som Alvefolket. Problematisk er det også at boken overser serieskapernes kamp for opphavsrett, som er avgjørende for å forstå både modningen av mediet de siste tiårene og hvorfor de samme gamle superheltene relanseres gang på gang.

Mediet er budskapet

Dokumentarserier er en av de mest markante tendensene i tegneseriene på totusentallet. Internasjonalt ser vi flere bøker om medier og mediehistorie, som innføringsboken Filmish (Self Made Hero 2015) av skotske Edward Ross og amerikanske Jessica Abels Out on the Wire (Broadway Books 2015) om radiofortelling. Siden Scott McClouds drøyt tyve år gamle Understanding Comics (Tundra Publishing 1993, norsk utgave 2016), som fortsatt er standardverket om mediets form og fortellermåter, har det kommet en rekke bøker om tegneserier, fortalt med tegneseriens egne virkemidler. Sjelden har Marshall McLuhans gamle devise om at mediet er budskapet vært mer treffende.

Som Understanding Comics, er Tegneserienes historie en retorisk lærebok. Gjennom å vise mediets historiske mangfold, argumenterer boken for tegneseriens kunstneriske verdi og relevans. Holen og Olsen har nok også lært av McClouds pedagogiske teknikker, der visualiseringen tydeliggjør, og samspillet mellom tekst og bilde får frem mye informasjon på liten plass.

Amerikanske The Comic Book History of Comics (IDW 2012) har en lignende pedagogisk og karikert tilnærming, men gir leseren mer motstand. Der tegneserieformen i Tegneserienes historie er smøremiddel for friksjonsfri flyt gjennom historien, bryter den amerikanske boken fremstillingen opp i mer dyptgående episoder rundt særlig viktige begivenheter som tilblivelsen av de første serieheftene, amerikansk underground og den japanske magategneren Osamu Tezuka. Slik får historien fylde med personlighet, drama og avsløringer.

Den dybdeorienterte avgrensningen tar spanske Paco Roca videre i dokudramaet El invierno del dibujante (Astiberri 2010, boken er oversatt til tysk og fransk) – Tegnernes vinter – om tegneres kamp for opphavsretten til egne serier. Boken utspiller seg på slutten av 1950-tallet i Barcelona, der fem av et storforlags stjernetegnere starter eget blad. Det gamle forlaget bruker sine kontakter og markedsstyrke til å strupe distribusjonen deres. Med sterk tidskoloritt, tegner Roca nære portretter av hovedpersonene, og gir et fortettet utsnitt av Francotidens Spania. Samtidig beskriver den underliggende konflikten hele tegneseriehistorien, fra avisbaronene i New York på tampen av 1800-tallet kjempet om rettighetene til de første populære stripeseriene.

Den fantastiske Stan Lee

En tredje retning tegneserier om tegneserier, ved siden av det pedagogiske oversiktsverket og dramaet, er selvbiografien. Yoshihiro Tatsumi ga i mursteinen A Drifting Life (Drawn and Quarterly 2009) en overbevisende skildring av hans egen rolle og fremveksten av tegneserier for voksne i Japan.

Med den nye selvbiografien Amazing Fantastic Incredible, favner Stan Lee store deler av amerikansk tegneseriehistorie. Sammen med flere tegnere, skapte 93 år gamle Lee superhelter som Spider-Man og X-Men for forlaget Marvel, der han i dag er en godt betalt «Chairman Emeritus».

Boken er fortalt som et foredrag, der Lee til fulle spiller ut sin karismatiske offentlige personlighet. Som en tegneserienes Horatio Alger, kommer Lee fra fattige kår og arbeider seg frem fra assistent til forfatter og redaktør. Han oppnår enorm suksess med superheltseriene på sekstitallet, som leder til nåtidens filmatiseringer.

Den pregløse, generiske Marvelstilen i tegningene er lite imponerende i seg selv, men fungerer sømløst sammen med motivene hentet fra de mange superheltseriene Lee har arbeidet med. Lee forteller villig om motivasjon og inspirasjonskilder da figurene ble til, men styrer unna det andre historisk virkelig interessante temaet: feidene mellom tegnerne på den ene siden og Stan Lee og Marvel på den andre. Forlaget har eierskapet til figurene, og nektet også gjennom flere tiår å gi tegnerne tilbake originalsidene. Det er godt dokumentert at tegnerne sto for mye av utformingen av figurene og historiefortellingen. Lee sier han ble skuffet og overrasket når tegnerne sluttet eller ikke ville snakke med ham, og går videre til neste snedige anekdote. Med stor tegnet sjarm, og superheltene bokstavelig talt på sin side, gjør Lee boken til et avledningsvåpen som skyver det omstridte temaet i historiens periferi.

Forvandlinger og stigma

Gabriel Michael Vosgraff Moros mye omtalte intervjubok De forvandlede handler ikke direkte om tegneserier, men bruker både tegneserienes form og historie til å beskrive samtidslitteraturen. Den tidligere redaktøren for magasinet Bokvennen har intervjuet ti forfattere på epost, og utvalget slår Angoulêmefestivalen: tre kvinner og syv menn.

Bokens idé og kunstgrep er å tegne forfatterne som den tegneseriefiguren de identifiserer seg med. Miranda July er Donald Duck, Karl Ove Knausgård er Lucky Luke og Jonathan Safran Foer er Tintin. Junot Diaz er den eneste som velger en lite kjent figur, Mister X fra den kanadiske kultserien med samme tittel. Moro selv er Snoopy, i fast positur på hundehuset med datamaskin.

Intervjuteksten i snakkeboblene er relativt konvensjonell. Bilderutene er friere fabulering. Etter at forfatteren er forvandlet, og stedet han eller hun befinner seg er skildret, tegner Moro ut fra assosiasjoner til svarene, tegneseriefiguren, forfatterens personlighet og forfatterskapet. Han er ingen teknisk sterk tegner, og unnskylder seg i forordet med at han ikke hadde tegnet siden videregående. De ofte svulmende snakkeboblene bryter også med elementær tegneseriefortelling. På mange måter er dette en tegneserie som bare kunne vært laget av en uskolert debutant, og den fungerer bedre enn den burde. Grunnideen viser seg å være nesten like snedig som den er rar, og de keitete tegningene skaper en leken uhøytidelighet.

Fra Holen og Olsen til Lee og Moro, det er tegneserien som lekegrind for skrudde ideer de tre bøkene dyrker. Fra bestefaren som vandrer i tid og rom gjennom tegneseriehistorien, til superheltenes gammastråler og forfatterne som blir Donald og Wonder Woman. Tegneseriens virkemidler brukes for å gjøre materien lettlest og forenklet eller karikert. Det er bøkenes viktigste attraksjon, men også deres paradoks: I alle fall to av dem springer ut av et ønske om å demonstrere mediets uttrykkskraft, men de blir også en øvelse i mediets stigma: det enkle tegneserieaktige.