Tintins største synd

Skaper seriefigurenes babbel i boblene babelsk forvirring på Blindern? Det er ingen norsk akademisk tradisjon om tegneserier, men i Frankrike og USA er tegneserieteori et tema ved flere universitet.

Akademisk forskning på tegneserier er et relativt nytt fenomen. I Norge finnes det bare en og annen mellomfagsoppgave fra universitetene, og noen få hovedoppgaver ved Statens håndverk- og kunstindustriskole samt ved biblioteksutdanningen. De eneste bøkene med en tydelig akademisk tilnærming til emnet er Jon Gisles Donaldismen fra 1973 og Knut Ståle Hauges En tiger i Tommys tanker fra i fjor. Gisles bok er for øvrig en parodi på datidens litteraturvitenskap.

Særlig i Frankrike og USA har det de siste årene kommet avhandlinger både om mediets historie og estetikk. Analysen av tegneserier har helt opp til det siste tiåret vært preget av en sosiologisk innfallsvinkel. Man har sett på tegneserier som massemedium og kulturuttrykk, og på virkninger av å lese serier. Særlig vold i seriene var et omdiskutert tema på 50-tallet. På 60- og 70-tallet dreide fokus i undersøkelsene vekk fra vold til det politiske. Tegneserier ble som kommersiell forbruksvarer kritisert for å representere kapitalistiske og samfunnsbevarende verdier.

Antologiene Comics & Culture og The Language of Comics gir en grei oversikt over hvilke tema som tas opp i tegneserieforskningen. De danske redaktørene Anne Magnussen og Hans-Christian Christiansen samler i Comics & Culture foredragene fra et internasjonalt tegneserieseminar som ble holdt ved universitet i København for tre år siden. Artiklene om tegneserier og interaktive media samt statusen for britiske serier er utdatert, men i sum gir de elleve artiklene er bred oversikt over fagfeltet. Hovedvekten er på formalteoretiske artikler, men det er også mer historiske tema som superheltseriene og krigspropaganda samt forhistoriske tegneserier i Sør-Amerika. Både Magnussen og Christiansen har tatt doktorgrad i tegneserieestetikk.

Redaktørenes introduksjonskapittel er en utmerket oversikt over retninger innenfor tegneserieteorien, og min gjennomgang i det følgende er hovedsakelig basert på dette kapitlet. De fire viktigste perspektivene i tegneserieteorien er: strukturalisme, psykoanalyse, politikk og ideologi, og postmodernisme og poststrukturalisme. Det teoretiske rammeverket og modellene er særlig hentet fra generell medieteori, kulturelle og sosiologiske studier, semiotikk, poststrukturalisme og film- og litteraturteori.

Pop art og fremveksten av kunstseriene og tegneserieromaner på 60-tallet la grunnlag for en egen kritikertradisjon i Frankrike og Belgia. Franske Centre d’Etude des Litteratures d’Expression Graphique (CELEG, senter for studie av den grafiske litteraturens uttrykk) beskrev tegneserier som den niende kunstart. Blant grunnleggerne av CELEG var filmskaperne Alain Resnais og Frederico Fellini.

Francis Lacassin ble i 1971 utnevnt til professor i tegneseriens historie og estetikk ved Paris-universitetet Sorbonne. På 70-tallet kom det flere akademiske verk om serier. Den tidlige tegneserieforskningen var dominert av semiologi og strukturalisme. En grunn til det var at semiologi, særlig i Frankrike og Italia, bidro mye til metodikken for medieforskning generelt. Dessuten innbyr tegneserier til en slik metode. Tegneserieformen reiser en rekke semiologiske utfordringer.

Det strukturalistiske perspektivet kan deles i to hovedretninger: studie av tegneserier som fortelling (analysert som mytologiske systemer), og studie av tegneserier som grafisk språksystem. Semiologi har en lingvistisk karakter, og spranget er kort til å se på tegneserier som et språksystem.

Standardverket om tegneserienes form er amerikanske Scott McClouds Understanding Comics fra 1993. Teoriene hans er ikke tradisjonelt strukturalistisk, men i likhet med disse tidlige studiene mener McCloud at tegneseriens form kan beskrives med et fåtall parametere, et tegneseriespråk med seks elementer: tegnestil, mellomrom mellom rutene (closure), tid, gester (kroppsspråk), forholdet tekst-bilde, og bruk av farger. Boken er selv en tegneserie, og gir en perspektivrik og pedagogisk innføring i hva tegneserier er og hvordan seriene forteller. Den er en felles referanse for nyere tegneserieteori.

Begreper fra psykoanalyse brukes ofte i tegneseriestudier, særlig for å beskrive serienes tiltrekningskraft på barn. Det er færre verk med eksplisitt psykoanalytisk fokus. Serge Tisserons Tintin chez le psychoanlyste fra 1985 er en psykologisk biografi, hvor figurene i serien fortolkes som eksternalisering av forskjellige sider ved serieskaperen Hergés personlighet.

Hovedperspektivet i denne retningen er imidlertid hypotesen om tegneserielesning som reaktivering av en annen, opprinnelig handling: barnets løsrivelse fra moren. Det er utgangspunktet i Tisserons Psychoanalyse de la bande dessinée fra 1987. Han mener å se en likhet mellom tegneserielesning og Freuds beskrivelse av hvordan barnet blir vant til atskillelsen fra moren. Ifølge Tisseron ligger tegneseriens tiltrekningskraft i hvordan figurer og objekter blir levende gjennom enkle linjer. Tisseron hevder at denne fascinasjonen er knyttet til den opprinnelige atskillelsen ved at den utligner virkningene av separasjonen. Denne koblingen mellom barndom og tegneserier er noe omstridt.

Et konservativt syn på populærkultur generelt, har gitt en type forskning som prøver å begrunne skillet mellom tegneserier og mer opphøyet kunst. Et annet kritisk syn er det marxistiske hvor tegneserier ses på som midler for å indoktrinere barn med samfunnets herskende ideologi.

Den konservative kritikken er et underliggende perspektiv hos forskere knyttet til British Cultural Studies i Birmingham på 60-tallet. De drev akademisk nyskapning i den forstand at de faktisk studerte populærkulturen. Men de var interessert i de politiske og ideologiske aspektene, ikke de estetiske. Rapportene konkluderte med at tegneserielesning var passiv kommunikasjon av masseprodusert materiale for personer med lav mental utrustning.

Det marxistiske perspektivet er mer utbredt. Hovedpoenget er at tegneserier er populærkultur, og at populærkultur gjenspeiler de herskende klassers ideologi. Mest beryktet er Ariel Dorfman og Armand Mattelarts bok How to Read Donald Duck fra 1975, som kritiserer imperialismen i Disney-seriene.

Umberto Ecos essays om tegneserier har hatt stor innflytelse på forståelsen av tegneserien som uttrykksform, og dessuten vært viktig for integrering av populærkultur ved universitetene. Ecos syn på populærkultur var en fortsettelse av det marxistiske perspektivet; den reflekterer de herskende klassers ideologi. I artikkelen ”Il mondo di Charlie Brown” konkluderer Eco med at manglene ved kapitalismen som beskrives i Donald ikke er knyttet til nåtidens kapitalisme. Manglene hører til eldre kapitalisme (tidlig 1900-tallet), og serien er derfor ufarlig og akseptabel for samtidens kapitalister. Dermed er tegneserier uttrykk for samfunnssystemets innebygde oppdragelse, og virker som skjult indoktrinering av dominerende myter og verdier. Men enkelte serier kan ifølge Eco heve seg over dette. Han trekker frem bl.a. Knøttene og Krazy Kat som ikke begrenses av populærkulturen, men er kunst.

Mye av forskningen siden 1980-tallet kan beskrives som poststrukturalisme. Fokus er tegneseriens uttrykksform slik utviklingen har vært innen bildesemiologien generelt, og dessuten på leserens betydning for dannelse av mening/innhold. Forskerne særlig i Frankrike og Belgia har vært preget av Roland Barthes artikler om populærkultur, og av hans glidning fra strukturalisme til fokus på leseren (som i boken The pleasure of the Text fra 1975).

Sammen med etableringen av postmodernismen som retning på 80-tallet, ble analysene av populærkultur revet løs fra det marxistiske perspektivet. Modernistisk kritisk teori ser de faste helhetene i populærkulturen som konformitet og barnslige behov for bekreftelse (Theodor Adorno) eller konservative/borgerlige normer (Barthes). I postmoderne og poststrukturalistisk teori er derimot synet på populærkultur og brukerne fundert på ustabilitet, motsetninger og heterogenitet. Det postmoderne perspektivet er kritisk til strukturalistenes analyser, hvor målet er å åpne de underliggende meningsstrukturene i populærkulturelle tekster, strukturer som bekrefter de dominerende ideologiske verdiene. Poststrukturalistiske studier går imot oppfatningen av en passiv leser, og åpner dermed for at populærkulturen kan ha flere meninger. Tegneserieforskeren Martin Barker uttrykker en slik holdning i essayet ”Deconstructing Donald” i boken Comics: Ideology, Power and the Critics fra 1989. Han antyder at i tegneserier er alle fortolkninger mulig, og understreker at det må utvikles en teori og metode er for å studere serienes meningsmangfold. Han foreslår en metode basert på en kombinasjon av Foucault, Propp og Volosinov, hvor ideologi er knyttet til en dialog og kontrakt mellom leser og tekst.

I Frankrike og Belgia ga poststrukturalismen økt interesse for tegneserienes estetikk. Antologien Bande Dessinée, recit et modernité fra 1988 (redigert av Thierry Groensteen) er representativ for europeisk serieforskning etter strukturalismen. Fokuset er på serienes poetiske dimensjon og de kunstneriske intensjonene. Man erkjenner analogien til språk, men bygger på at seriene har en spesiell visuell uttrykksmåte som tidlige tegneseriesemiologer ikke kunne beskrive.

Et annet viktig verk er Fresnault-Deruelles Apercus sur la mecanique des strips fra 1988. Med utgangspunkt i poststrukturalistiske tekster beskriver han mekanismene bak meningsproduksjon i tegneserier. Likeledes starter Benoît Peeters i den mer tilgjengelige boken Case, planche, récit fra 1991 med serienes enkeltdeler, og drøfter hvordan de etableres og danner en tegneserie.

Medredaktør Magnussen har selv skrevet en artikkel i Comics & Culture hvor hun bruker Charles Sanders Peirces semiotikk som teoretisk rammeverk for å forstå hvordan tegneserier leses. Ifølge europeisk semiologi er tegneseriene – med tekst og tegninger – blanding av ulike tegn: ikoniske og symbolske. Magnussen argumenterer for at det er kunstig å sette noen motsetning mellom ikoniske og symbolske tegn i tegneserier.

Felles for definisjoner av en tegneserie, er ifølge Magnussen at det er en serie bilder som skaper en slags mening. I semiotiske termer vil det si: en tegneserie er et kompleks tegn, og i fortolkningen av det søker man en global sammenheng (helhet). Leseren danner seg først et overordnet bilde av hele siden (eller oppslaget) i en tegneserie. Vi oppfatter stil, fargebruk og andre særtrekk. Dette inntrykket av siden er det første tegnet i lesingen. Det hjelper oss å plassere serien i forhold til andre serier, og peker på fortellerstruktur mm. En serieside består av flere ruter som er egne tegn, og de enkelte rutene er også satt sammen av flere mer eller mindre komplekse tegn. Dette rutetegnet leses i sammenheng med plass på siden og i seriesekvensen, og i sum etablerer rutene selve tegneserien – som også er et tegn.

Magnussen legger til begrepet indeks sammen med ikon og symbol for å beskrivene tegneserien. Ifølge Peirce fortolkes et tegn ikke bare som ikon, indeks eller symbol, men ofte som relasjoner av alle tre. Et ikon representerer objektet gjennom likheten med det. Indeks representerer objektet ved å være påvirket av det. Og et symbol representerer det gjennom konvensjon.

Selv om tegnerienes snakkebobler inneholder tekst, argumenterer Magnussen for at selve boblene ikke kan beskrives som symbolske i tradisjonell semiotisk forstand. Hun mener begrepet indeks passer bedre, fordi snakkeboblen verken er uttrykk for en ren likhet eller konvensjon, men nettopp en påvirkning fra virkelighetens tale. Et annet eksempel er at en tegneserierute bare viser et stillbilde av en handling. Når én enkelt rute likevel kan oppfattes som et tegn for hele handlingen, er også det serienes indeksfunksjonen: det ene bildet peker på hele handlingen.

Amerikanske University Press of Mississippi er det akademiske forlaget som har utgitt flest bøker om tegneserier. Antologien The Language of Comics, redigert av Robin Varnum og Christina T. Gibbons, fokuserer på hvordan tekst og bilde fungerer sammen i tegneserier. Bidragsyterne er enten universitetsansatte innenfor litteratur, språk eller kunsthistorie, eller frilansskribenter med tegneserier som spesialfelt.

Boken inneholder ti artikler, som dekker både historiske og moderne serier. David Kunzle skriver om de stumme bildeseriene i det franske magasinet Chat Noir på 1800-tallet, mens N. C. Christopher Couch tar for seg en annen forløper for tegneseriene: den amerikanske vitsetegningen The Yellow Kid (startet i 1895). Mer aktuelle serieskapere omtales i David A. Beronäs analyse av bildespråket i stumme serier (tegneserier uten tekst) av bl.a. Eric Drooker og Peter Kuper. Frank L. Cioffi skriver om hvordan bl.a. Robert Crumb og Art Spiegelman bruker motsetningene mellom tekst og tegning i sine serier. Mens enkelte av Crumbs figurer ser ut som rømlinger fra Disney, er temaene og dialogen mer voksen. Bokens mest interessante artikkel er Gene Kannenberg, jr.s studie av Chris Wares serier. Ware har uttalt at han streber etter å forenkle tegningene til et slags symbolspråk, og Kannenberg, jr. analyserer fortellerstrategiene hans.

Redaktørene har klokt avgrenset bokens fokus til forholdet mellom tekst og bilde. Temaet reiser problemstillinger som angår selve tegneseriens egenart, samtidig som artiklene utdyper hverandre fra vidt forskjellige ståsted. Alle artiklene har relevante perspektiver for en faglig diskusjon om tegneserier.

Selv om det internasjonalt finnes flere tradisjoner innenfor tegneserieforskningen, er akademias behandling av tegneserier fortsatt vesentlig mer beskjeden enn for eksempel film, teater og litteratur. Kaptein Haddocks bannskap er neppe avskrekkende på forskerne, men noe av forklaringen er nettopp serienes innslag av vulgærhumor (populærkultur) og ikke minst blandingen av tekst og bildeelementer. Når Haddock banner trenger endog bildeelementene inn i det som vanligvis er tekstens arena (snakkeboblen).

Thierry Groensteen, tidligere direktør for det franske tegneseriemuseet (CNBDI), bruker begrepet ”tegneseriens arvesynd” for å forklare hvorfor seriene ikke har fått innpass i akademia. I Comics & Culture skriver han i artikkelen ”Why are Comics Still in Search of Cultural Legitimization?” om tegneseriens fire synder, som han mener er basert på akademiske fordommer.

For det første, skriver Groensteen, er tegneserien en hybrid, og blandingen av tekst og bilde bryter med renhetsideologien i Vestens oppfattelse av estetikk. Målet for kunst har vært å finne ren musikk, ren poesi, rent maleri osv. Denne tankegangen har dessuten skapt en sperre mellom kunst og populærkultur.

For det andre er tegneserier antatt å være enkel litteratur (paralitteratur), en samling populære genre som eventyrhistorier, historiske romaner, science fiction og krim. Seriebransjens kommersielle fokus og bruk av faste figurer styrker inntrykket av at tegneserier er en industriell form for litteratur.

For det tredje er tegneserier knyttet til en lite ansett kunstform: karikatur. Humor oppfattes som det motsatte av harmoni og det opphøyde, som tradisjonelt har vært kunstens ideal. Humor er derfor en mindreverdig genre, og sjelden gjenstand for seriøs forskning.

Og for det fjerde: Selv om tegneserier nå ofte er laget for voksne, tilbyr de mest en tilbakevending til barndommen. Denne nostalgiske forankringen er en barriere for akademiske studier av mediet.