Tintin i Kongo
Fargeversjon 1946 (rute fra albumet)
Illustrasjon: Hergé

Vår mann i verden

Tintin er 90 år i januar. Ingen har preget europeiske tegneserier mer.

AV MORTEN HARPER / DESEMBER 2018

Allerede da tegneserien debuterte 10. januar 1929 i den belgiske avisen Le XXe Siécle, fremsto reporteren Tintin som en vestlig globetrotter med høyt utviklet speiderånd. Historien Tintin i Sovjetunionen er en eksotisk beretning om unge Tintins farefulle ferd inn i bolsjevikenes lunefulle land, hvor det er både sosial og politisk nød. Skildringen var preget av den belgiske konsulen Joseph Douillets bok Moscou sans Voiles, som var et krast oppgjør med det nye Sovjet-samfunnet.

Mens Hergé senere omarbeidet de andre tidlige albumene, laget han ingen ny versjon av Tintin i Sovjetunionen. Ifølge de fleste kildene fordi han følte historien var såpass naiv og propagandapreget at han helst ikke ville regne den med, men kanskje også fordi han ville la det aller første albumet være urørt.

Albumutgaver: En vegg dekket av internasjonale Tintin-album på Hergé-utstillingen ved kunstmuseet Brandts i Odense i 2018 (foto: Morten Harper).

I alt består Tintin-serien av 23 album, samt det ufullendte Tintin et L'Alph-art og filmalbumet Tintin og haisjøen. Tintin er en av verdens mest populære tegneserier, med over 200 millioner album solgt på verdensbasis. I Norge har derimot både Lucky Luke og Asterix vært mer populære blant de europeiske seriene.

Mye av grunnen til at Tintin har fenget lesere gjennom flere generasjoner er at serien er det definitive vestlige tegneserieeventyret. Den handlekraftige Tintin er garantisten for at det gode og rasjonelle seirer, i en eksotisk verden av naive villmenn, regnende meteorer og eksentriske personligheter som Kaptein Haddock, Professor Tournesol og Madame Castafiore (for øvrig seriens eneste markante kvinneskikkelse). Viktig er også de mange fascinerende tekniske innretningene i serien, som romfartøy, undersjøiske farkoster og mystiske våpen. Serien har mye av den samme tiltrekningskraften som Carl Barks' lengre Donald-historier.

Hergé var beryktet for sin presisjon, kravene til autentisitet og bakgrunnsdetaljer var nesten som en mani. Det var med det femte albumet Den blå Lotus fra 1934 at Hergé begynte å gjøre grundig research for serien. Da Hergé kunngjorde at neste historie skulle foregå i Kina, tilbydde den kinesiske kunststudenten Tchang Tchong-Jen seg å hjelpe til med forarbeidet. Tidligere hadde Hergé begrenset sin bakgrunnskunnskap til reiseskildringer og aviser. I Den blå Lotus har han til dels inngående skildring av Kina og landets kultur. Dette preget både historien og miljøtegningen, og la ambisjonsnivået for alle album fremover.

Utstilling: Brandts utstilling i 2018 var den hittil største i Norden med Hergé og Tintin (foto: Morten Harper).

De ni første Tintin-historiene ble opprinnelig tegnet i sort/hvitt og var over 100 sider. Både på grunn av papirmangelen under andre verdenskrig og antatt bedre salgbarhet, ble sidetallet med albumet Den mystiske stjerne (1942) redusert til 64, og det ble trykt i farger. De eldre historiene ble også omarbeidet til dette nye formatet. Serien ble samtidig gjort mer tidsmessig og politisk korrekt. I Tintin i Kongo ble blant annet nokså grov rasisme fjernet og vold ble luket ut. Tegnestilen ble også endret. De første historiene var tegnet med store figurer og enkle bakgrunner. Nå ble stilen renere og tegningene mer presise og detaljerte. Omtegningen av historiene var et omfattende arbeid, og Hergé fikk hjelp av flere dyktige medarbeidere, som Blake og Mortimer-tegneren Edgar P. Jacobs.

Hergé het egentlig Georges Remi, og ble født 22. mai 1907 i Etterbeek, en forstad til Brussel. Pseudonymet fant han ved å snu på initialene: R. G., som uttales Hergé. Han er utvilsomt den mest innflytelsesrike serieskaperen i Europa. Både hans tegnestil og fortellerøkonomi har vært et forbilde for flere generasjoner serieskapere.

Et viktig tema i alle biografier om Hergé er forholdet til den nazistiske okkupasjonsmakten under andre verdenskrig. Redaktør for Le XXe Siécle, hvor Tintin startet, var Norbert Wallez, en fundamentalistisk katolikk som mislikte jøder og beundret Mussolini. Det er liten tvil om at Wallez' ideologiske oppfatninger preget Hergé. Under krigen ble Tintin trykt i den tyskvennlige avisen Le Soir. Etter frigjøringen ble Hergé arrestert, men anklagene ble trukket. Flere av avisens journalister ble derimot dømt i rettsoppgjøret, og redaktøren ble dømt til døden.

Warhol-portrett: Andy Warhols portrett av Hergé, fra utstillingen ved Brandts (foto: Morten Harper).

Hergé og Tintin er behandlet i et utall bøker, artikler og dokumentarprogrammer. De fremste ekspertene er noe spøkefullt blitt kalt «Tintinologer». Standardverkene er Benoit Peeters Le Monde d'Hergé (1993), Numa Sadouls Tintin et moi (2003), Pierre Assoulines Hergé (1996) og Michael Farrs Tintin – The Complete Companion (2001). Anders Østergaards dokumentarfilm Tintin et moi (2003) gir god innsikt særlig i albumet Tintin i Tibet.

Ytterst leseverdig er trioen Boucquet, Stanislas og Fromentals tegneseriebiografi The Adventures of Hergé (1999, utgitt blant annet på engelsk og dansk). Her skildres Hergés interesse for kunst og hans eget ønske om å være billedkunstner. Bildene han malte ble aldri ansett som noe mer enn en kuriositet. Kunstverdenens auksjonshus og investorer har derimot satt stor pris på Tintin. Originalsider er solgt for titalls millioner kroner, deriblant en side fra dobbeltalbumet Månen tur-retur som ble solgt for 15 millioner kroner (1,55 millioner euro) på en auksjon hos Artcurial i Paris i 2016.

Kunstinteresse: Hergé forsøkte seg også som billedkunstner, fra The Adventures of Hergé (tegning: Stanislas).

Tintin har markert seg også i andre medier. Det er laget flere teaterstykker basert på serien, og i 2003 hadde en påkostet Tintin-musikal stor suksess i Paris. På 1960-tallet ble det laget to franske spillefilmer. Mer kjent er de mange tegnefilmene, og i 2011 kom På eventyr med Tintin: Enhjørningens hemmelighet regissert av Steven Spielberg. En liten togtur utenfor Brussel, i Louvain-la-Neuve, ligger et flott museum viet Tintin og han skaper: Musée Hergé. I 2018 viste kunstmuseet Brandts i Odense den største nordiske utstillingen noensinne med Hergé og Tintin.

Hergé døde i 1983, og nedla i testamentet forbud mot å la andre videreføre serien. Til 75-årsjubileet i 2004 dukket likevel Tintin opp i nye historier i hjemlandet Belgia. Rettighetshaverne hadde i anledning jubileet godkjent novellesamlingen Drôles de plumes, hvor elleve forfattere skrev nye skjønnlitterære tekster med figurer fra serien.

Morten Harper er tegneseriekritier og forfatter.
En annen versjon av artikkelen, i forbindelse med Tintins 75 års-jubileum, ble trykt i Morgenbladet i januar 2004.